Min erfaring er ikke at barnevernet går inn i for få saker. Problemet er at de altfor ofte går inn i feil saker. De tar barn der det aldri skulle skjedd.
Arne Seland
Advokat
Barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen har engasjert seg sterkt i barnevernets arbeid. Hun ønsker det beste for barna, spørsmålet er om løsningene hennes er de beste.
På SVs landsmøte tidligere i år uttalte hun at «barnevernet skal gripe inn tidligere». Barnevernet fikk økte bevillinger og det ble gjort endringer i regelverket. Det biologiske prinsipp skulle svekkes. Det siste forslaget som er kommet fra ministeren er at barnevernet skal delta i mekling på familiekontorene.
Begge forslagene innebærer at barnevernet gis mer ansvar for barna og at dette skjer på bekostning av foreldrene.
Tidligere har ministeren uttalt seg meget kritisk til barnevernets arbeid. Det har det vært all grunn til. Barnevernet har store utfordringer og disse må løses. Problemene i barnevernet er for alvorlige til at de kan løses med penger og nye regler.
Granskingen etter 22. juli viste oss at problemene innen politiet verken skyldes regelverket eller mangel på midler. Det er ingen grunn til å tro at dette er unikt for politiet. Barnevernet og politiet er de to instansene i Norge som har myndighet til å bruke de sterkeste virkemidlene overfor borgerne.
Barnevernet har allerede anledning til å handle meget raskt. Gjennom akuttvedtak kan de hente barn direkte ut fra familiene. Problemene ligger ikke i regelverket. Det er kompetansen hos dem som jobber og rutinene for saksbehandlingen som må bedres.
Akuttvedtaket var ment til bruk i krisesituasjoner. Dette har endret seg. Bruken har økt så sterkt at nå er de mer vanlig enn ordinære vedtak om omsorgsovertakelse. Økningen skyldes ikke at barna har fått det verre. Det skyldes at barnevernet har senket terskelen. Dette har skjedd på tross av at det er en rekke eksempler på at slike vedtak har påført barn uopprettelige skader. Regelendringen som ble gjort var altså helt unødvendig for å kunne gripe inn tidligere. På tross av dette har man valgt å svekke det biologiske prinsipp. Det følger av det biologiske prinsipp at det klare utgangspunkt er at barna skal bo hos sine foreldre. Det er helt uten betydning at andre eventuelt kan gi en bedre omsorg. Spørsmålet er om foreldrene kan gi god nok omsorg. Det har blitt ansett å ha stor egenverdi å vokse opp med sine foreldre.
En biologisk familie holder i stor grad sammen gjennom hele livet. Det gjør ikke et fosterhjem. Veldig mange fosterbarn mister gradvis kontakt med fosterfamilien etter at de har fylt 18 år. De blir ofte stående igjen alene. De har mistet kontakten både med biologisk og fosterfamilie.
Fra 1990 til 2002 fulgte Norsk institutt for by og regionsforskning 100 000 barn og unge under barnevernstiltak. Undersøkelsen ble gjort over hele landet. Resultatene taler for seg. NIBR har oppsummert sine konklusjoner:
- Tre av fire barn har mottatt sosial hjelp etter fylt 18 år.
- Høyere dødelighet
- Flere selvmord
- De savner nære relasjoner, også når de er voksne
- Tre av ti barn klarer seg bra i voksenlivet. 70 prosent av dem gjør det ikke.
I Norge er det skapt et inntrykk av at problemet med barnevernet er at de gjør for lite og at alt blir bra hvis det offentlige overtar. De sakene som har fått mest fokus i media er der hvor ikke barnevernet har grepet inn og barna har måttet leve med vold og overgrep. Historiene er ofte grusomme og barnevernets passivitet har vært ubegripelig.
Min erfaring er imidlertid ikke at barnevernet går inn i for få saker. Problemet er at de altfor ofte går inn i feil saker. De tar barn der dette aldri skulle skjedd. Barnas rettsvern er også begrenset. En kriminell som blir arrestert har langt bedre rettsvern enn små barn som uten noen foranledning blir tatt bort fra sine foreldre, og plassert hos totalt fremmede.
Hvis en kriminell skal holdes få timer i arresten må dette vurderes av en erfaren politijurist. Innen tre dager må saken opp for domstolene. Et lite barn som blir akuttplassert hos totalt fremmende kan måtte vente i flere måneder på en grundigere kontroll av om vilkårene er oppfylt.
Inga Marte Thorkildsen ønsker nå at barnevernet skal trekkes inn i den meklingen som utføres av familiekontorene. Dette er en tvungen mekling som alle foreldre med mindreårige barn må gjennomføre.
Ordningen med familiekontorene har fungert dårlig helt siden oppstarten. Barnevernet er imidlertid ikke rette instans til å avhjelpe dette. Barnevernet skal ta seg av barn som ikke har det bra. Familiekontoret er et sted alle må møte. De aller fleste ivaretar sine barn på beste måte. Deres problem er begrenset til å samarbeide med hverandre. Dette er ikke en oppgave for barnevernet.
Dette skyldes blant annet hvordan barnevernet er bygget opp. Barnevernet har to sider. Den ene er den hjelpende siden. Det settes i verk tiltak som skal hjelpe familien slik at barna kan bli boende i hjemmet. Den andre siden av barnevernet er den som tar barna dine fra deg. Det gjøres gjerne av samme saksbehandler som tidligere bare har vist den hjelpende hånd.
Den dobbeltrollen barnevernet har, gjør at det bare er de som er tvunget til det som samarbeider med dem. Barnevernet bringer ofte sterkt sigma og stor utrygghet. Det er ikke det en trenger mer av på familiekontorene.
Familiekontorene har hatt lang tid til å forbedre kvaliteten. Når de ikke har klart det på mange år så skjer det neppe. Det eneste fornuftige er å legge dem ned.
Vi vil ikke stå uten tilbud til de som trenger å mekle. I Norge har vi lenge hatt flere arenaer for mekling. I tillegg til familiekontorene så er det blant annet mange som mekler i tingretten
Tingretten har lenge hatt et meget godt meklingstilbud. Der følges man opp over tid. Det hele administreres av en dommer. Man får gratis tilgang på sakkyndig, som kan dra rundt og snakke med barn, voksne, skole og så videre. Her gis foreldrene et langt bedre grunnlag for å komme til enighet, og resultatene er mye bedre.
Det er imidlertid sterke krefter som ønsker å redusere tilbudet i tingretten. Det er blitt så godt og så kjent at disse sakene tar mye av kapasiteten. Hvis barna var viktige burde det være positivt at mange foreldre valgte det beste stedet å forhandle. Nå blir det imidlertid sett på som et problem.
Det er lett å si at man prioriterer barna. I praksis er det ofte annerledes. Hvis det var penge- eller eiendomssaker som økte innen rettsvesenet tror jeg neppe vi hadde sett press for at disse sakene skulle avgjøres i særnemnder eller ved dårlig fungerende kontor.
Her har barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen sjansen til å vise at det virkelig er barna som er hennes fokus. Hun kan legge ned familiekontorene, styrke kapasiteten i tingrettene og forbedre kvaliteten innen barnevernet.
Som tidligere lærer har jeg opplevd på nært hold hvordan Barnevernet jobber. Mitt inntrykk er at de sjelden griper inn og henter barn ut av et hjem med mindre det er tvingende nødvendig. Det er åpenbart at å bli tatt ut av hjemmet og bort fra de biologiske foreldrene ikke er bra for et barns utvikling, men i de sakene jeg har vært involvert i, så har det alltid vært det minste av to onder. Dette har også vært beslutninger som har sittet langt inne, og som har blitt tatt på bakgrunn av akutt kritiske hjemmesituasjoner, eller fordi foreldrene over tid ikke har klart å forbedre hjemmesituasjonen til barnet.
Det er klart at Barnevernet har rom for utvikling og forbedring, men de har også fått et ufortjent dårlig rykte, mye pga foreldre som har mistet omsorgsretten og deretter gått til mediene med en «offerhistorie». Så er det slik at Barnevernet ikke kan svare på anklagene som blir rettet mot dem pga taushetsplikten, og dermed får vi aldri høre vurderingen som ligger til grunn for at foreldrene har blitt fratatt barna sine.
Jonas
Som sosionom har jeg sett på veldig nært hold hvordan barnevernet arbeider – de er pr definisjon mine kolleger.
De siste åra har det skjedd en voldsom økning i antall akuttvedtak og omsorgsovertakelser, og sak etter sak viser seg å inneholde mer grums enn faktiske,objektive fakta.
Barn hentes ut av hjemmet over en lav sko – Norge har da også fått påpakning fra EMK gjentatte ganger før nettopp denne malpraksisen. Mange nordmenn sitter i sine hjem og moraliserer over de mer uheldige som blir fratatt sine barn – uten å innse at deres sjanser for å få beholde sine barn ville vært helt avhengig av hvilken saksbehandler de fikk tildelt, samt hvilke mekanismer som var rådende på nettopp deres barnevernskontor. Selvfølgelig er det ikke slik at barnevernet bare tar feil avgjørelser og at alle foreldre er kompetente til å gi barna god nok omsorg. Men svært mange barn kunne sluppet de traumatiske skadene de utsettes for når de fjernes fra alt de noensinne har oppfattet som trygt, kjent og kjært ved at relativt enkle hjelpetiltak ble satt i verk i familien. Det pleide være slik at omsorgsovertskelse skulle være absolutt siste utvei og den klart minst ønskede løsning – fordi det er grundig dokumentert at barna har det best hos mor og far med mindre de utsettes for seksuelle overgrep, grov mishandling eller andre, grove former for omsorgssvikt. Barn tar direkte skade avomsorgsovertakelse – statistikken viser med all mulig tydelighet at skadene er nærmest uopprettelige.
Om noen år vil det fremstå med grell tydelighet hva vi, passivt eller aktivt, har akseptert at våre barn utsettes for. Søksmålene vil stå i kø, og vi vil alle måtte spørre oss selv hvordan vi kunne tillate dette å skje.
Barna er det viktigste vi har – og med få unntak er foreldrene det viktigste barna har.
Eliheg
«Mitt inntrykk er at de sjelden griper inn og henter barn ut av et hjem med mindre det er tvingende nødvendig». Har du lest innlegget? Tror du ikke på det en advokat med bred erfaring fra barnevernssaker sier?
Jan Myhre
Du skriver at akuttvedtak har blitt brukt ovenfor foreldre som etter en gitt tid ikke har klart å forbedre hjemmesituasjonen til barnet. Er det virkelig nødvendig å fjerne barnet på mest mulig brutalt vis, totalt uforberedt i slike saker?? Er det ikke mulig å ta noen samtaler med barnet og forberede dem på at dette kommer til å skje?
Og hvilke hjelpetiltak har familien fått i denne tiden? Er tiltakene helhetlige og tilpasset de involverte, eller er de bare der på papiret samtidig som de ikke passer inn i situasjonen?
En fosterfamilie får over 7000 kr pr barn i måneden for å ta seg av ungene, dette er i tillegg til barnetrygd og egen lønn. En familie som ikke er i stand til å arbeide må klare seg med minimum og kan på grunn av dette havne i uheldige situasjoner. Ville det ikke hvert fornuftig og mindre ressurskrevende å gi disse 7000 kr til de familiene som sliter, istedet for en fosterfamilie? Eller vil en slik løsning gi for lite grunnlag for å oprettholde unødvendig mange byråkratstillinger ??? Disse stillingene koster skattebetalerne dyrt…
Det er IKKE krav til å prøve hjelpetiltak av noe slag, det er krav til at en eller annen psykonom skal SKRIVE at hjelpetiltak har vært VURDERT, men at de som oftest vurderes å ikke kunne hjelpe. Akuttvedtak brukes i 960 av 1361 tilfeller (2010 ssb.no). Den som har barnet i hende når saken kommer opp i retten vinner, jfr.§ 4-21 – uavhengig av om det i utgangspunktet var grunnlag for å hente barn.
Øyvind
Dessverre ja…
7000?? Nei du må nok over 24 000,- pr mnd + 6000 og barnetrygd utenom det. Så nærmere 30 000,- pr mnd har ett vanlig fosterhje til utbetaling hver mnd. De som hører under statlige fosterhjem for det dobbelte + mere til i mnd.
Hallvik
Ja, jeg vet at mange fosterfamilier får mye mer, men 7000 er den minstesummen som de går ut med offentlig.. Poenget er at hvis stateller kommune hadde gitt familier som sliter 7000 kr pr. barn, så ville dette ha hvert mye billigere for skattebetalerne enn dagens «løsning» der barn kidnappes og blir satt i fosterhjem til blodpris, samt alle lønninger, kontorutgifter ol til de barnevernsansatte.. Byråkrati koster! Korrupt byråkrati koster enda mer… Det har hvert en markant økning i antall barnevernsansatte i de siste årene, dette fører desverre til at de har enda større kapasitet, og enda flere som trenger prestisje/bevis for at de gjør en god jobb slik at de kan forfremmes… Dette har ført til en økning av hastevedtak og omsorgsovertakelser.. Og alt dette koster samfunnet dyrt! Både i form av penger, og i form av traumatiserte barn og foreldre, som igjen fører til mer kriminalitet, rus, arbeidsuføre, mm. Selv ikke de barneversansatte vil kunne føle seg trygge når herjingene deres begynner bre seg og sette spor.. Ingen nabolag vil bli trygge med kommende kriminalitetsbølge som direkte konsekvens av at barn kiddnappes, mister sin identitet, blir fratatt muligheter for skolegang, mister mulighet til å ha en normal bardom og en normal ungdomstid med prøving og feiling, og dermed også mister muligheten til å lære sosiale ferdigheter på en normal måte! De mister også muligheten til å bygge opp sosiale nettverk, og det å ha en trygg «klippe» ( eb en venn, familiemedlem ol. ) som de kan ha gjennom hele, eller store deler av sitt liv. De står ofte alene etter et liv der de har blitt mishandlet som kasteballer mot sin vilje i barnevernsystemet…
Før barnevernet får mer ansvar og myndighet må de ansvarliggjøres ift sine vedtak og det må innføres kvalitetsikring og objektive mål for når ulike vedtak kan påtvinges familier.
Dette er en etat ute av kontroll!
Bjarne
Lukka korrupte etater, skal ikke ha makt.
Mange barn som har tatt sine egne liv etter den «hjelpen» de har fått der, det samme gjelder foreldre.
For de rette kyniske personene , er det kjappe og gode penger å tjene på dette så kalla «barnevernet».
«Barnevernet» er et paradis for «skap-psykopater/sosiopater».
Monsine
En far jeg kjenner gikk til barnevernet og ba om hjelp fordi han var deprimert og barna, spesielt sønnen på 10 år reagerte med sinne fordi kontakten med faren ikke fungerte som den burde.. (Han fikk siden en diagnose som vist at kroppen ikke produserte et stoff som var årsaken til depresjonen)
Resultatet var at han der og da fikk beskjed om at måtte flytte bort fra familien fordi han var for syk til å være sammen med barna.
En lang historie kort:
Da barnevernet truet med å sette bort barna, flyttet konen og tok barna med seg. Hun tok også ut separasjon fordi støtteordningene krever det.
Faren bor nå alene, er dypt deprimert og har mistet jobben. Han orker ikke mer, har gitt opp livet sier han.
Sønnen sier hele tiden at han savner faren, men slikt betyr ingenting for barnevernet.
Både lege og advokat som faren tok kontakt med bekrefter at dette er helt vanlig fremgangsmåte av barnevernet som styres av et overveldende flertall kvinner, mange bare litt over 20 år gamle.
Advokaten fortalte om en sak han vant over barnevernet, og i ettertid har barnevernet drevet med ren trakassering av familien.
Selv har jeg mistet enhver tillit til organisasjonen, og man bør virkelig sette fokus på at unge enslige kvinner skal ha slik makt over folk at de ødelegger familier og enkeltmennesker.
Dag Berntsen
Det blir galt å henge seg opp i alder på de barnevernsansatte, for det er ikke der skoen trykker. Mange av beslutningstagerne er godt voksne kvinner og menn, som burde visst bedre, men de er indoktrinert til å tro at adskillelse fra foreldrene er en slags universalmedisin til tross for at forskning viser at det forholder seg sikk motsatt, da med unntak av de ytterst få tilfellene av faktisk alvorlig omsorgssvikt og mishandling. Barnevernet er ikke kunnskapsbasert, men basert på utdaterte psykologiske hypoteser, såkalt behaviorisme, som går ut på at miljøet styrer alt. Forskning viser at for eksempel intelligens er mer avgjørende for barnets utvikling enn miljøet. Psykologene og psykiaterne tillegges en kunnskap, som de ikke har. Dessverre skader barnevernet flere barn enn det hjelper. Hvor ofte leser vi ikke om narkomane som har fått «hjelp» av barnevernet? Det sier litt om hvor skadelig barnevernets inngripende tiltak kan være. Hvis barna overlever under barnevernets «omsorg», så er det til tross for ikke på grunn av. Barna blir påført traumer som følge av adskillelsen fra foreldrene og lider i åresvis. Fosterforeldrene er hovedsakelig økonomisk motivert, og hvorfor skal barn måtte bli plassert i fosterhjem når de har foreldre? Det hele et fullstendig ulogisk og irrasjonelt. Ideologien som barnevernet hviler på er full av menneskeforakt. Det er samme ideologi som tillot tvangssteriliseringer på 50-tallet. Idag har vi årlig hundrevis av tvangsfjernelser av barn fra foreldre, som er gode nok. Barna ofres for at offentlig ansatte skal ha trygge arbeidsplasser. I tillegg lider foreldrene som urettmessig fratas sine barn. Når skal det settes en stopper, ihvertfall en brems, for denne samfunnsskadelige utviklingen?
Cecilie
I tilfellet jeg beskriver var det tre kvinner. Den yngste 23 år, den eldste 32 år. Alle tre gode venninner.
Ingen av dem har egen familie eller barn.
Ingen menn er ansatt på kontoret.
Hvordan i himmelens navn kan slike mennesker får all makt til å ødelegge en familie?
Og det kan hende det er mange familier som ligger i ruiner etter dem.
Det er det helt vanvittig at barnevernet har den makten de har.
Samtidig er det mange tilfeller der barn rett og slett må reddes fra foreldrene sine.
Nå er også loven endret.
Før fikk man fri advokathjelp fra starten nå barnevernet begynner å komme med vedtak.
Nå får man ikke fri advokathjelp før vedtakene de kommer med er gjennomført.
Det betyr at det er altfor sent for mange.
Dag
Det fundamentale problem i barnevernet er grov kunnskapsmangel, ikke på de enkle saker, som enhver voksen kunne håndtert, men i de kompliserte saker der man har med karakteravvik å gjøre. Foreldre som utad fremstår som Guds gave til barna, men som ødelegger barna fra innsiden og gjennom fysisk vold som benektes. Alle de grove sakene i media er slike saker. I ettertid har det vist seg at mange viste hva som skjedde, men barnevernet har beskyttet de voksne fremfor Barna. Kvamsaken er typisk der en narsissistisk mor får hjelp av barnevernet til å misbruke og ødelegge barnets liv. Barnets beskrivelse av seksuelle overgrep blir avvist, i steden tvinger barnevernet barnet til å si det ikke har skjedd, tross slike beskrivelser i dommeravgjørelse.
Det er på tide å ansvarliggjøre de voksne i barnevernet som svikter barna grovt. I Christoffersaken hindret barnevernet far kontakt med Christoffer. Det kunne avslørt volden før det var for sent. I Alvdalsaken beskyttet barnevernet også foreldrene. Vi ser det samme i Orkdalsaken. I Samnangersaken tok barnevernet to barn uten fnugg av faglig vurdering. De er nå under etterforskning av kommunen mfl.
De uansvarlige kunnskapsløse i barnevernet må ansvarliggjøres og rettsforfølges.
Rune Fardal
Glimrende skrevet, hører gjerne mer fra deg!! Kronikkforfatter har også skrevet en svært viktig kronikk her – det er sjeldent å se noen som tør å i klartekst påpeke hva som faktisk foregår her i landet!
Dessverre er det slik at inheningen som ikke selv har sett og opplevd barnevernet på nært hold TROR på det som faktisk er virkeligheten. tvert i mot tror folk flest at barnevernet i hovedsak gjør en god jobb – og at svikt kun skjer i de tilfeller hvor de ikke griper inn fort nok.
Mange av oss har etterhvert sett og lært så mye at vi vet utmerket godt hvor vilkårlig og uforutsigbar dette voldsomme maktapparatet jobber – de som enda ikke har vært utsatt for bvtj bør bare prise seg lykkelig – i dag er det like ofte flaks eller uflaks som avgjør om barna dine tas vekk fra deg eller ikke. Barnevernet opererer også stikk motsatt av alle tilrådinger fea myndigheter og fagmiljø: et grelt eksempel på dette er hvordan familie i svært liten grad vurderes som fosterhjem eller weekendhjem, og hvordan omsorgsovertakelser ofte defineres som varige fra første stund – mens regelen jo er at enhver omsorgsovertakelse skal ha tilbakeføring som mål. Samvær skjæres brutalt ned til et mininum og barna påføres psyjiske lidelser som vanskelug lær seg reparere.
Hvordan er det mulig at myndighetene og fagmiljøet bare ignorerer de klare bevisene på at norsk praksis ødelegger liv!?
Om noen år ser jeg for meg omfsttende søksmål fra den enorme mengden mennesker som er blitt utsatt for barnevernets vanvittige maktovergrep. Privatpersonet står maktesløse mot dette apparatet – noe MÅ SKJE!
Eliheg
Sitat: «Min erfaring er imidlertid ikke at barnevernet går inn i for få saker. Problemet er at de altfor ofte går inn i feil saker. De tar barn der dette aldri skulle skjedd.» Jeg er helt enig med advokat Arne Seland i denne vurderingen. I tillegg er jeg enig i at barnas rettssikkerhet er altfor dårlig. Barn blir vilkårlig fjernet fra hjemmet sitt, ofte på grunnlag av falske beskyldninger. Barnevernet bryr seg ikke om hvilket traume det utsetter barna for når de fjernes fra foreldrene. Skylden for barnets traumer legges automatisk på foreldrene. Det hevdes at det er den angivelige omsorgssvikten som har gitt barnet traumer, ikke barnevernets brutale og unødvendige tvangsfjerning. Det er umulig for foreldrene å bevise at barnevernet tar feil, for barnevernet har fått monopol på å vite hva som er barnets beste. Foreldrene forutsettes å være egennyttige, som kun tenker på seg selv mens saksbehandlerne i barnevernet er uselviske og setter hensynet til barnet først. Slik er det ikke i praksis, og det er naivt av domstolene å tro at det er slik. Barnevernsleder har altfor mye makt, og makt korrumperer, som kjent. Personen kan bli fristet til å legge vekt på utenforliggende hensyn, så som antipatier mot foreldrene og ren prestisje. Foreldre som ikke automatisk godtar barnevernets vurderinger, blir ikke populære. Da er det lett å ta ut barna deres uten å bry seg om at barna blir skadelidende. Går det dårlig med barna senere, er det jo bare å påstå at man ikke grep inn tidlig nok. At det er selve den unødvendige og skadelige intervensjonen som har ødelagt barnet, er en vurdering den ulykkelige forelderen vil bli stående alene med. Selv det å gi uttrykk for sine meninger offentlig, anses å være skadelig for barnet. Jeg regner med at dette innlegget vil dukke opp i retten, men da håper jeg at dommerne også tar seg bryet med å lese advokat Selands utmerkede kronikk. I det lange løp vil sannheten vinne frem.
Cecilie
Svært god og viktig kronikk her, takknemlig for at advokat Arne Seland her setter fingeren på det stadig flere av oss har måttet innse når det gjelder barneverntjenestens arbeid her på berget.
Dessverre går fortsatt det store flertall av Norges befolkning i lykkelig uvitenhet om de faktiske forhold – nylige undersøkelser bekrefter at minst 7 av 10 har sterk tillit og tiltro til barnevernet. De aller fleste tror fortsatt at barnevernet griper inn bare der det er helt nødvendig, og da bare med helt nødvendige tiltak. Det er nedstemmende å se hvilken grad av tillit dette maktapparatet fortsatt nyter trass i alt som stadig kommet frem!
Takk for en glitrende god kronikk!