Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
Av Marianne Haslev Skånland
***
Artikkelen ble første gang publisert i Det Liberale Folkepartiets tidsskrift LIBERAL vol 4 no 3, november 2006.
***
En del detaljer fra noen barnevernssaker
a) I 1989 henvendte en ung mor seg til Sentrum sosialkontor/barnevern i Bergen og ba dem hjelpe henne med å leie en leilighet og med penger til dette. Hun måtte komme seg bort fra en samboer som var voldelig og til skade for henne og for hennes tolvårige sønn. Barnevernet avslo å hjelpe. Det kan man kanskje ikke fortenke samfunnets representanter i; hvis enhver med barn skulle kunne forlange gratis leilighet og livsopphold betalt av det offentlige, sier det seg selv hvordan samfunnsforholdene ville bli. Men samtidig ville barnevernet at hun skulle gå i psykologbehandling for å «bearbeide» sine «problemer», og dette var de ivrige etter å betale. Moren sa: «Nei takk, det trenger jeg ikke, jeg er helt frisk.» Hun fikk klare det praktiske på annen måte.
Etter diverse viderverdigheter får hun krav om at hun har å avlevere sønnen til barnevernet. Det siste som vil gavne mor og sønn er å skilles fra hverandre, og dertil har de nå oppfattet hvor destruktivt innstillet barnevernet er. De setter seg på Oslo-toget for å flykte. Men de blir innhentet av barnevern og politi, tatt med makt, sønnen blir lagt i bakken og tråkket på av en politimann så han får en ryggskade (som er varig). Han blir sperret inne på psykiatrisk avdeling så han ikke skal kunne flykte til sin mor. Etter hvert sendes han til Bønesskogen barnehjem. Hjemme hos sin mor hadde han gått på skole på normal vis, i månedene på barnehjemmet går han på skolen til sammen 4 dager. Personalet prøver å bestikke ham med 1500 kroner for at han skal gå på skolen. Mest oppholder han seg blant kriminelle og narkomane i Nygårdsparken, men han tar seg også opp i byfjellene og prøver å overnatte ute. Han er borte fra barnehjemmet natterstid uten at personalet bryr seg med å lete etter ham. Endelig klarer han å flykte til moren, og de lever under jorden en tid. I rettssak om tilbakeføring sier personalet fra barnehjemmet at de er så dypt glad i ham at han må bo hos dem, og barnevernet hevder at en viktig grunn til omsorgsovertagelsen er at de må ha hånd om ham for å sørge for skolegangen. Imidlertid gir barnevernet opp å få makten over ham igjen, men påstår at morens omsorg er sterkt skadelig for ham, mens deres er såre bra. De hevder også at hun er narkoman. Det er riktig at hun hadde røkt hasj noen ganger, men forøvrig intet.
Dette er de tidlige etappene av Adele Johansens kjente barnevernssak, hvor Norge i 1996 ble dømt ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD), se (12, 13, 14). Saken er rimelig godt kjent, skjønt mange avisartikler er feilaktige på flere punkter. Det er ikke sjelden slik i barnevernssaker, og det skyldes normalt at barnevernet har gjort saken til et flok av usannsynligheter og selvmotsigelser.
Fortsettelsen på Johansen-saken er ytterst grotesk. Da sønnen ble tatt var Adele gravid med et nytt barn. Dette barnet vil barnevernet også ha tak i. Avskåret fra forbindelse med sønnen drar hun til Oslo for å føde der, i den tro at det er barnevernet i Bergen og deres allierte som er spesielt ille. Røa barnevern tvangsfjerner imidlertid den nyfødte datteren Signe Malene fra henne på sykehuset etter få dager. De hevder at Adele er i en ynkelig og hjelpeløs tilstand og ikke kapabel til å ta seg av datteren, og mener hun har en alvorlig psykiatrisk lidelse. (På sykehuset visste hun at hennes sønn led sterkt og ble holdt under tvang, og at nå kom de snart og tok hennes datter også. Ville det under slike omstendigheter vært normalt å ikke føle seg hjelpeløs og ynkelig?) Barnevernet hevdet også at det var bevis på omsorgssvikt at hun ikke har gått til svangerskapskontroller og at babyen var unormalt liten. (I den siste rettssaken 1999-2001 førte hennes nye advokat som vitner to leger som hadde hatt med saken å gjøre på Ullevål. De ikke bare sa, men viste i detalj, at alt barnevernet hadde påstått om henne var regelrett løgn. Babyen hadde vært helt normal sett i forhold til hennes egen kroppsbygning og tilsvarende for kvinnene i hennes familie, og var akkurat like stor som sønnen hadde vært ved fødselen. Hun hadde erfaring fra det første svangerskapet, visste utmerket godt alt som behøvdes i det nye, og hadde ikke trengt noen ytterligere kontroll. Hun var heller intet psykiatrisk kasus, men fullstendig normal trass i påkjenningene.)
Det videre forløp av saken og myndighetenes behandling gjennom flere år var likeartet, med verdens skitneste argumenter inklusive gamle og nye løgner, og fullstendig uberettiget stigmatisering og skadeverk mot Adele Johansen og hennes øvrige barn. De fortsetter å pøse på med sine favoritt-psykologer, som de allerede hadde brukt flere av mot henne. I en av rettssakene i forløpet var hun blitt truet av dommeren med at hvis hun fortsatte å forsøke å gjøre sin sak kjent, skulle han sørge for at hun fikk 3 års fengsel. I en av dommene var ett av argumentene at Adele har flere barn nå og dårlig økonomi, mens fosterforeldrene, som er meget velstående, kan tilby Signe Malene bedre forhold. I en annen rettsrunde forsøkte Oslo kommune å få inn sosionomen Kari Killén, jf (15, 16), som meddommer.
Det er ikke for sterkt sagt at barnevernet gjennom de følger deres aksjoner har fått, har ødelagt familiens liv. I rettsrundene frem til 2001 klarer Oslo kommune å få tvunget igjennom bortadoptering av Signe Malene. Dette trass i at ekspert i folkerett professor Carl August Fleischer som et av Adele Johansens sakkyndige vitner opplyser retten om hva Strasbourg-dommen betyr: Når EMD har funnet at det å frata henne foreldreansvaret og avskjære kontakt for å fristille datteren for adopsjon krenket menneskerettighetene, da er fratagelsen av foreldreansvaret ugyldig, og Adele har fortsatt foreldreansvaret. Man bortadopterer også på tvers av omtrent 10 sakkyndige vitner ført av henne, som kunne påvise at den statlige ideologi om omsorgssvikt, tilknytning og adopsjon er stikk i strid med fakta forskningen viser.
Dommen ved EMD hadde riktignok gjort våre myndigheter temmelig «på tuppa». De gjorde som de pleier: intet forsøk på å endre lovverk, rettergangspraksis og administrativ behandling slik at de oppfyller menneskerettighetene (17), men megen energi på å bortforklare og vri seg unna. Det ble gitt presse-uttalelser og holdt informasjonsmøter for barne-profesjonene, hvor man beroliget godtfolk med at dommen «egentlig» ikke dømte Norge i særlig grad, at rettsapparatet «ikke var dømt», at det som hadde skjedd «aldri ville skjedd i dag», for i 1992/93 hadde vi jo fått en ny barnevernslov, med fylkesnevnder som var såre betryggende. Nå er det imidlertid slik at EMD i noen grad følger opp hva landene gjør for å endre på lover, saksgang etc som er relevant for saker hvor de er blitt dømt for å ha krenket menneskerettighetene. Til EMD har Norge så vidt jeg har oppfattet, uttalt noe om at krenkelsen ikke skyldtes lovverket men bare en uheldig feil i akkurat denne saksgangen. Overfor EMD har man ikke sagt et ord om at den nye barnevernsloven skulle umuliggjøre lignende krenkelser, for da ville vel Strasbourg spurt hvor i den nye loven dette sto. Og da ville Norge stå uten svar; den nye barnevernsloven er ingen forbedring, kun en byråkratisering som åpner for ytterligere invasjon med «sakkyndige» psykologer og flere lag med sandpåstrøing og trenering, som slett ikke styrker familienes rettssikkerhet.
b) En treårig gutt er på fullstendig falsk basis blitt tvangsfjernet fra sitt hjem hos sin mor og mormor, hvor han har det på alle måter godt. Han blir plassert i et av barnevernets godkjente fosterhjem. Det går tre måneder før moren får møte ham. Da det endelig blir et samvær, holder fostermoren fast i gutten og dirigerer ham rundt. Hun henger over dem, og til guttens mor sier hun bastant: «Det er meg han er knyttet til nå.» Gutten vil være med moren og mormoren hjem. Fostermoren og barnevernet hevder at hans fortvilelse da han ikke får det, skyldes at moren og mormoren har skadet ham og vanskjøttet ham før barnevernet tok ham. (Fosterforeldre læres av barnevernet grundig opp i å trakassere sine fosterbarns biologiske familie. Det er en grunnsten i den «veiledning» barnevernet gir dem.)
Hjemme hos sin familie har han vært livlig og glad, og han er svært intelligent. Etter noen måneder i fosterhjemmet hevder barnevernet at han er svært tilbakestående, og at han nesten ikke kunne gå eller snakke da han kom til fosterhjemmet. Dette, mener de, skyldes «manglende stimulering» og annen «omsorgssvikt» fra biologisk familie, og de legger opp til omfattende utredning og vurdering og hjelpetiltak.
Senere river han tapetet på rommet sitt i stykker, og han kan ikke ha laken på sengen, for han har 4 år gammel prøvet å henge seg og å kvele seg i lakenet. Vel å merke: Dette er ikke påstander fra biologisk familie. Det er fostermoren som sier det, i en rettssak om samvær som biologisk familie fører. Fostermoren gir dette som eksempler på hvor umulig han er, og hevder det skyldes skade som biologisk familie har påført ham. Hun vil overhode ikke at det skal være noe samvær, for gutten blir ytterlig vanskelig etter slike samvær. (Ja, hvilket barn ville ikke det, ved å få møte sin familie en kort stund og så måtte skilles igjen. Det er å få et glimt av paradiset når veien tilbake dit er stengt av fosterforeldre som opptrer som fangevoktere. Etter 4 år lengter han fremdeles like sterkt.) Forøvrig hevder fosterforeldrene at gutten er en sånn belastning at de må ha avlastning. Dette betaler barnevernet for, så gutten med jevne mellomrom blir sendt et annet sted hen mens fosterfamilien tar ferie fra ham. Disse fosterforeldrene er barnevernet meget fornøyd med. Og man gjør alt for å spinne opp nye påstander om biologisk families skadelighet og ondskap, for å hindre at gutten får komme hjem.
c) En mor vil ikke ha sin 4-årige datter i barnehage mer enn halv dag. Barnehagen beordrer at datteren skal være der hele dagen; datteren er for «avhengig» av moren og skal frigjøres. Da moren så isteden vil ta datteren ut av barnehagen, gir de beskjed om at de da melder henne til barnevernet for omsorgssvikt og anbefaler omsorgsovertagelse (18). Saken har vært fremme i et diskusjonsprogram på tv.
d) En far hvis kone dør sitter igjen med tre mindre barn. Han har vanskelig for å klare alt alene, både det praktiske stellet og økonomien, så han ber om hjemmehjelp. Nei, det vil barnevernet ikke gi ham. De tvangsfjerner hans barn. Fosterfamiliene til disse barna får store ytelser til ekstra ditt og datt. Da faren sier til barnevernet: «Hvorfor i all verden gir dere ikke meg bare en brøkdel av dette og lar barna være hjemme hos meg?», svarer de fiendtlig og fordømmende: «Jaså, synes du ikke det er bra, kanskje, at vi bruker penger på ungene dine?»
Sykdom og handikap
Barnevernet går særlig hardt frem overfor syke eller handikappede barn og syke eller handikappede foreldre.
e) Et ektepar i Bergensområdet får i 1994 en datter. Noen timer etter fødselen får moren en kraftig hjerneblødning og svever i lang tid mellom liv og død på sykehuset. I en slik situasjon burde naturligvis barnevernet rykket ut for å hjelpe hennes mann, stelle babyen for ham i hjemmet og assistere ham på sykehuset så han kunne være hos sin kone så meget som mulig uten å bekymre seg for babyen. Men det som skjer er isteden: «Han følte seg overmannet av sorg og fortvilelse. Samtidig måtte Arne bevise overfor barnevernet at han kunne ha foreldreansvaret for den nyfødte datteren. ‘Føler du virkelig noe glede for henne?’ Spørsmålet ble stilt til Arne av en sosialkurator som ville vite hvilke følelser han hadde overfor datteren. På dette tidspunktet visste han ikke om konen hans kom til å overleve. Ingeborg lå bokstavelig talt på dødsleiet. Samtidig opplevde Arne at sosialkuratoren ikke syntes at han viste stor nok glede over barnet.» (19). (Sannsynligvisønsket sosialkuratoren snarere at han ikke skulle demonstrere noen følelse for datteren; det ville være et sterkt argument for barnevernet til å kreve å overta barnet, og babyer er populære hos barnevernet og deres fosterforeldre (20).)
f) En mor føder i april 1999 og i desember 2000 to sønner som begge er prematurt født. For tidlig fødte barn er ved fødselen ikke fullt utviklet og kan derfor være mere sensible for sykdom og ha senere utvikling enn vanlig. Så også her. Den ene har en lunge som sprekker og et brokk så han må opereres som baby. Han har også trøbbel med begge ben. Moren synes ikke sykehuset tar seg av tildels akutte farer. (Sykehuset har da også senere fått kritikk fra helsemyndigheter for manglende behandling av gutten.) Moren kritiserer sykehuset. Istedenfor å ta seg av guttens medisinske behov, retter sykehuset skytset mot henne. Hun skal «lære foreldrerollen». De beordrer at hun selv skal stelle barnet, og hun nektes «permisjon» for i det hele tatt å bevege seg utenfor sykehuset.
Moren flytter etter hvert tilbake til sin hjembygd. Sykehuset rapporterer til barnevernet på stedet at hun er en dårlig mor, og de går på henne. Den ene sønnen skal vær så god i barnehage, den syke sønnen skal tvangsmessig være hos en dagmamma som barnevernet bestemmer. Begge skal observeres og vurderes av barnevernets psykologer. Barneleger (ved et annet sykehus) har instruert moren og besteforeldrene om guttens tilstand. Blant annet kan det være livstruende å utsette ham for kuldegrader, iallfall minus 5 grader eller mer. Dette vil ikke dagmammaen høre på; hun drar ham rundt på spark i all slags vær og blåst. Da moren og besteforeldrene sier til barnevernet at de må stoppe dette, blåser barnevernet av dem og kaller dem hysteriske. Gutten er alvorlig syk flere ganger, og ingen andre enn familien forsøker å ta affære.
Barnevernet ignorerer også guttens ben, og først ved familiens klage høyere oppe i helsevesenet kommer de strømmende for å ta seg av det. Så skal moren vær så god følge gutten til spesiell trening. Hun har begynt på en utdannelse og vil la bestemoren følge gutten. Men nei, barnevernet hevder at det beviser at hun ikke forstår sønnens behov og setter sine egne foran. Hun skal vær så god avbryte den påbegynte utdannelsen; bestemoren får ikke lov å følge isteden.
Barnevernet bestemmer også at moren skal granskes i hjemmet for å få hennes omsorgsevne fastslått. Hun ansees å være skyld i barnas noe sene utvikling og å være skadelig for dem. «Granskeren» ankommer i hjemmet, planter seg i en stol i stuen med blyant og skrivebok, og sitter der i 8 timer hver dag og skriver ned alt moren sier og gjør. Det vil si: det er barnevernets versjon av hva moren sier og gjør. (Les gjerne (21) og (22) om en parallell «granskning» av et foreldrepar på Averøy hvor moren har epilepsi, og hvor barnevernets uttrykte hensikt var å ta deres datter. De drev moren helt konkret til dødens rand. Intet er gjort i etterkant for å skaffe Averøy-ekteparet erstatning og oppreisning, eller for å straffe alle de skadelige aktørene.) Jeg tror kanskje ikke det krever for mye fantasi av mine lesere å forstå hvilken påkjenning det er å ha sine plageånder drive denne slags direkte tortur, og hele tiden med trusselen present om å ta ens barn? Likeledes hvordan det er for barn å bli fotfulgt og plaget av psykologer og barnehagepersonale som hele tiden speider og graver etter «feil»?
Så hevder barnevernet at alt er galt i hjemmet og med moren, barna er ikke glade og har ikke «riktig utvikling». De starter sak om omsorgsovertagelse. Familien skjønner hvor galt det er fatt med barnevernet og griper til aksjon. Moren og barna drar til Spania og bosetter seg der. Barnevernet vil ha dem hentet hjem med makt, alternativt kjøre fylkesnevndssaken uten moren og få vedtak om tvangshenting, eller få oversatt alle sakens tusen eller så sider med «dokumentasjon» til spansk og forlange enten familien utlevert eller at spansk barnevern tar barna. Kommunens advokat, hyret inn fra et privat advokatfirma, skriver et av de skitneste prosesskriv jeg kan huske å ha sett, hvor han betegner flukten fra Norge som bevis på uansvarlighet som kommer i tillegg til den «alvorlige omsorgssvikten» som han mener allerede er bevist. Fylkesnevnden henlegger saken mot kommunens intense motstand, idet det ikke er hjemmel for å fortsette. (I andre saker har norske myndigheter på oppfordring av barnevernet aksjonert ulovlig mot norske familier i utlandet og presset eller narret dem til å komme tilbake.)
Familien klarer seg nå meget godt, de har fått en helt annen, god tilværelse og barna er kviknet til. Barna gjør det utmerket i spansk skole.
På generelt grunnlag ønsker norske myndigheter å «etablere» norsk barnevern også i utlandet. Det kommer forslag om at familier med barn som ønsker å dra utenlands, skal måtte vurderes av barnevernet først, og at politiet skal ta passene fra mennesker som er under «granskning» av barnevernet.
g) Ca år 2003: En skolegutt får en ryggskade i gymnastikktimen, i noen slags brytekamp som læreren står for. Gutten må på sykehus og er lenge dårlig. Læreren vil ikke høre på at han deretter ikke kan være med på den type gymnastikk. Foreldrene henvender seg til rektor og sier at skolen må sette læreren på plass. Isteden melder rektor foreldrene til barnevernet og hevder at de er umulige og truende. Barnevernet skriver i brev at foreldrene har å møte hos dem to dager etter, og at de akter å starte en undersøkelsessak. Foreldrene ringer opp og sier at de kan møte, men ikke dagen etter, idet de begge arbeider. Barnevernet er med én gang sint og fiendtlig og hevder at de må møte. Etter hvert «får de henstand» til noen dager senere.
Familien underretter seg da i løp av et par dager om hva andre utsatt for barnevernet kan fortelle. De er innvandrere, og skjønner at eneste løsning er at kone og barn drar tilbake til sitt fattige og krigsherjede land øyeblikkelig, mens mannen en stund fortsetter å arbeide og tar seg av avviklingen. Med familien i trygghet ringer mannen barnevernet og meddeler at det ikke lenger er aktuelt. Barnevernet blir ubehersket og nærmest antyder at dette er lovbrudd. Senere skriver de et silkeblidt brev til faren om at de vet at mange er redd barnevernet, men at det ikke er noen grunn til det, at de håper familien vil vende tilbake og at barnet når som helst er velkommen tilbake til skolen. Familien gjør nok klokelig ikke det. (Blir et barn først tatt av barnevernet, er det lite håp om å få det tilbake, selv hvis det har utenlandsk statsborgerskap og tilhørighet (23, 24).)
h) For 10 år siden var jeg invitert til å holde foredrag om barnevernet i en forening for foreldre til barn mer eller mindre diagnostisert med ADHD og lignende tilstander. I en pause spurte jeg hvor mange som hadde opplevet negativ fremferd, mistenksomhet eller direkte motarbeidelse fra barnevernets side. Det viste seg å være en 35% av familiene. Altså: I en gruppe foreldre som var svært engasjerte i barna sine og gjorde en innsats til barnas beste under tildels vanskelige forhold, opplever en tredjedel å bli motarbeidet av barnevernet.
Tilknytningsteori og andre forestillinger
Man bør ikke ha tiltro til at ovennevnte saker eller elementene i dem er spesielle. Jeg har tvert imot hatt store vanskeligheter med å begrense utvalget i denne artikkelen, blant mange tilsvarende saker. Barnevernssaker er rike på utrolige, frastøtende detaljer om allehånde merkverdigheter spunnet opp av barnevernet og deres hjelpere, men de store linjer fra sak til sak er kjedsommelig forutsigbare: Alt foreldre vil av fornuftige, jordnære ting, motarbeides eller nektes. – En enslig mor arbeider på et institusjonskjøkken, hun liker det og vil få seg utdannelse som kokk. Barnevernet prøver å hindre det. Noen foreldre i barnevernets søkelys står relativt alene. Barnevernet bruker det mot dem: de mangler nettverk. Andre kan tvert imot mobilisere stor familie som hjelpere. Barnevernet tvinger familien vekk. I Averøy-saken gjorde barnevernet et nummer av at barnet snudde ansiktet «feil vei» når faren badet henne ((21) side 106). Barnevernet vil en eneste ting: få barna bort fra foreldrene. Denne påfallende ensartetheten må bero på noe.
Det gjør den. Det barnevernet foretar seg, hviler på deres opplæring og ideologi. Den vedlikeholdes gjennom at det dreier seg om en milliard-industri med mange interessenter.
Hovedkilden til begrunnelsene for hvordan de utøver sin virksomhet er å finne i psykologiske spekulasjoner. Psykologi-moter skifter ofte, og det er de spekulative strømningene som passer sosialetatene best, for de er så uklare og uverifiserbare at de lett kan vike unna avlivning og dukke opp i ny forkledning. De er med andre ord lite eller ikke vitenskapelige. Freud er sentral, gjerne i moderne versjoner kalt «psykodynamisk metode». Vitenskapelig analyse av Freud har vært omfattende, og intet av hans tankegods har kunnet stå for kritikk. Det forhindrer ikke at det er uhyre populært i klinisk psykologi og sosialt arbeid, nettopp fordi det åpner for å påstå nær sagt hva som helst om den som blir «gransket» uten at «granskeren» blir tatt ved vingebenet. Det åpner også for utallige nye varianter av spekulasjoner under betegnelsen «teori». Vi ser som resultat at mange barnevernsofre blir påklistret psykobabbel-diagnoser som er uten basis i virkeligheten og som den «diagnostiserte» er hjelpeløs mot.
«Tilknytningsteori» er et annet spekulativt gjettverk som dominerer dagens barnevern. I hovedsak stammer det fra John Bowlby (25), en velmenende lege som etter min mening blander råd basert på dagligdags sunn fornuft med populære oppfatninger og mer luftige spekulasjoner. Hypotesene om hvordan tilknytning skapes og fungerer har ikke funnet støtte i empiriske undersøkelser. Det er ikke vanskelig å finne selvmotsigelser i det han skriver. En grunnleggende antagelse er at «tilknytning» mellom individer skapes på mekanisk vis ved å være sammen, være avhengige av hverandre, fylle «roller» og opptre som rollemodeller, og ha det så og så bra i disse relasjonene. Idéen bygger bl.a på adferd hos dyrearter hvor mor og barn direkte etter fødselen eksponeres for hverandres utseende og lukt, og hvor den typiske post-natale adferden mellom en nyfødt og et helt annet individ kan føre til at barnet preges på denne, som altså ikke er den biologiske moren. – Men for det første viser dyrestudier at det er høy grad av individuelle bånd egen mor–eget barn; forvekslinger og adopsjoner er sjeldne unntak, uperfekte koblinger, og ikke det normale. Rimeligvis tjener ritualpregede handlinger som at mor og barn ser på hverandre, hører hverandres røst, snuser på hverandre direkte etter fødselen, slett ikke til å skape tilknytning men til å bekrefte den, til å sørge for at de som hører sammen får befestet forståelsen av hvem de er tjent med å holde sammen med. Den evolusjonsmessige funksjon av dette er lett å se((7) avsnitt 8). Også hos mennesker evner barn å skjelne morens stemme fra andre; de har hørt den allerede før fødselen. Og de kjenner hennes hjerteslag og hennes lukt, og oppfatter tidlig også samhørigheten med sin far. Sånn ville det neppe vært hvis det var biologisk likegyldig hvilke barn som vokste opp med hvilke voksne (7). For det annet har mennesket språk, som kan brukes ikke bare ved fødselen men når som helst, til å informere om hvem en hører sammen med.
Barnevernets og den rådende kliniske psykologis oppfatning av tilknytning har ikke rom for slik forståelse. Barnevernere tror derfor at det ikke eksisterer tilknytning i «dysfunksjonelle familier», for eksempel mellom foreldre og barn som har konflikter, eller hvor foreldrene er for fattige til å kunne by barnet et attraktivt miljø, eller hvor foreldre og barn har vært adskilt over lengre tid. De mener man lett kan bryte familiebånd, og at man lettvint kan hindre at det «oppstår tilknytning», ved for eksempel å hindre barn og foreldre i å omfavne hverandre under de samværene barnevernet ikke kan unngå å la dem få. Like lettvint tror de det er å få barnet til å «knytte seg til nye omsorgspersoner», dvs fosterforeldre, ved å tvinge barnet til å oppholde seg hos disse.
Tilknytningsteori, freudianisme og meget annet tankegods i barnevernskretser er troskyldig primitiv behaviorisme, en deterministisk og mekanistisk miljøtro, men aktørene er ikke klar over dette og kjenner ikke til den kritikk av slike oppfatninger i sosialvitenskapene som forlengst foreligger. Det å være barn og foreldre er ikke sosialt konstruerte roller. Korrelasjonen mellom sykelighet, kriminalitet, generell asosialitet, med det å ha vært tatt vekk fra sine foreldre, er påfallende; det kommer klart frem i alle undersøkelser av slike forhold (26). Biologiske foreldres og barns lidelse og adferd hvis de skilles ad viser nettopp at tilknytningsteori er en avsporing. Den kan ikke forklare hvorfor både adopterte og fosterbarn i stort antall intenst søker tilbake til sine egne. Det er ikke nok å «kjenne sine røtter», man vil leve nær dem. Samhørighets-instinktet er utviklet gjennom evolusjonen og ytrer seg gjennom meget dype følelser og reaksjoner. Mens par-forhold, som er det nærmeste ikke-biologiske forhold som eksisterer mellom individer, oppløses i stort antall og trenger sterke sanksjoner og konkret interesse-fellesskap for å bestå, er antallet forhold foreldre-barn hvor disse skiller lag tilsvarende fiendtlige eller likegyldige overfor hverandre, forsvinnende i sammenligning. Barnevernere, som er preget av en klippetro på miljøets betydning, er blinde for betydningen av å vokse opp i sitt eget biologiske miljø.
En avisnotis for noen år siden fortalte at fire polske brannmenn var arrestert. Det var usikre tider i Polen, og de hadde vært redde for å bli oppsagt. Derfor hadde de anstiftet branner, som de så rykket ut for å slukke, hvilket skulle vise hvor nødvendige de var. – Fordi barnevernets stadig mer omfattende tiltak er på ville veier, koster de også stadig mere, uten å gi bedre resultater og uten at det er grunnlag for dem i stadig dårligere foreldre (26). Barnevernerne er derfor i en situasjon hvor deres pengebruk opprettholder deres egne og de tilknyttede gruppenes inntekter, mens det forårsaker skade for den befolkning de skulle tjene. De vil heller ikke vende om nå; det ville være å innrømme at alt har vært galt og at de har skyld for resultatet av sine tidligere handlinger. Politikere er like redde for å si nei til pengesluket og utsette seg for beskyldninger om ikke å ville beskytte barn. Hverken politikere eller barnevernere skaffer seg kunnskaper om den reelle situasjonen. De har derfor ikke forstått at vi i realiteten ikke har et barnevern, at den etat som bærer navnet, er opptatt med å praktisere sine uvederheftige teorier og derfor nettopp ikke griper adekvat inn i tilfeller av virkelig mishandling av barn, at de grunnet sin ideologi er blinde for den omfattende mishandling og vanskjøtsel av barn som skjer i fosterhjem og på barnehjem. Til dem som sier «Vi må jo ha et barnevern» er altså svaret at den industri som i dag går under navnet, er så skadelig at befolkningen kanskje ville være bedre stillet uten ethvert barnevern.
*
Litteratur:
Litteraturhenvisningene er fortløpende med de 11 i artikkelens del 1.
(12) Den Europeiske Menneskrettighetsdomstol:
Johansen v. Norway, dom av 7 august 1996
(13) Lennart Sjöberg (2002): «Tvangsadoption? Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets ‘anknytning’. Om saken Adele Johansen og hennes datter Signe Marlene f. 1989.»
(14) Adele Johansen & Elin Brodin (1991): Papirdukker. Om barnevern og barnevold Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-16597-4
(15) Marianne Haslev Skånland (2004a): «Barnevernets bedømmelser»
(16) «Kari Killén – sentral leverandør av lærebøker og foredrag til de barne’faglige’ profesjonene» (artikkelsamling)
(17) Marianne Haslev Skånland (2004b): «Menneskerettigheter i Norge – på bånn»
(18) Bernt Blomquist (1996): «For god mor for Marie». Dagbladet 07.02.96
(19) Hilde Heian (1996): «Håpet om helbredelse». Bergens Tidende 13.10.96
(20) Frank Haugsbø (1996): «Barnevernet lovet bort baby». VG 19.03.96
(21) John Hollen (2005): Formynderterror. Historien om en barnevernsak. ISBN: 82-92400-16-8. Communicatio Forlag.
(22) BarnasRett: «Averøy-saken» (artikkelsamling)
(23) «Får ikke ta datter med hjem til Bosnia». NTB, Aftenposten 25.03.98
(24) «Foreldre forsøkte å ta tilbake sønnene sine. Stavanger/Tyrkia-saken» (artikkelsamling)
(25) John Bowlby (1965): Child Care and the Growth of Love. 2nd edition. London: Penguin. ISBN 0-14-013458-1
(26) Marianne Haslev Skånland (2004c): «Kommuneøkonomi og barnevern»
Leave a Reply