Barnevernet er de hvite krigere

Hei, jeg heter Signe. Jeg er en av De hvite krigere. Du har sikkert hørt om oss. Vi kjemper for det gode. Det er vi som slår ring rundt de svake og beskytter dem. Vi tar vare på de svakeste av de svake – barna. De hvite krigere er oss som jobber i barnevernstjenesten.

Som barnevernspedagog representerer jeg offentlige myndigheter når det gjelder å sikre barns velferd. Barna er det viktigste vi har. Når barn lider er det viktig at noen påser at barna får det bra. Her er det jeg fyller min oppgave.

Det er ikke til å komme forbi at barnevernet har makt. Men det er ikke makten i seg selv som er det viktigste. Det viktigste er alle barna vi hjelper. Det føles sterkt å få lov til å være den som går inn i familier og tar vanskelige men nødvendige avgjørelser. En fylles med takknemlighet over å få lov til å utføre en så viktig jobb.

Noen synes De hvite krigere høres voldsomt ut. De foretrekker å kalle oss De gode entreprenører. På mange måter er dét tilnavnet vel så dekkende. For det vi gjør er å bygge. Vi bygger gode ting. Gode skjebner for barn.

Ingen kjenner sannheten om en familie. Men noen må ha ansvar for å avgjøre hva som skal anses som sant. Og dette er vår jobb. Vi må bygge opp et helhetsbilde. Vi spinner et nett der trådene er fagkunnskap og noen detaljer om familien. Etter hvert trer meningsfulle sammenhenger frem for oss. Dermed kan barna bli sett. Jeg skal si deg det kan bli ganske mektig.

Det er så mange triste barneskjebner. De roper etter handlekraftige voksne med kunnskap. Med min kunnskap og erfaring kan jeg spinne alle mulige slags nett, alt etter hva slags omsorgssvikt som ønskes avdekket. Bare gi meg råvarene og fortell hva du vil ha ut i den andre enden. Hva vil du ha? Feilutvikling? Vold? Manglende struktur? Alkoholproblemer? Incest? You name it. Jeg kan levere en virkelighet langt mer interessant enn originalen. Dette er ikke manipulasjon. Det er nødvendig av hensyn til barna, som er de svakeste av de svake, som ikke kan tale sin egen sak.

Som den gangen en sliten pappa tok kontakt med oss på vegne av sine to barn. Mamman var syk. Pappan ba om avlastningstiltak for en periode. I utgangspunktet ikke mye å ta tak i, skulle man tro. Men for et trenet øye ligger det allerede mye stoff her det går an å bygge på.

En syk mamma. Altså var mannen på det nærmeste en alene-pappa. Her har vi noe. Han var ikke særlig sjarmerende heller. Ganske gammel også, nærmere 50 år. Kona var vesentlig yngre, hentet fra et fattig land. Her ringer det alltid noen bjeller. Hvorfor en ung, utenlandsk kone? Vi vet at mange slike ekteskap går fort i stykker, og hvor mannen like etter henter seg en ny fra det samme landet. Hva slags respekt for ektefellen har vi å gjøre med her? Hva er den reelle omsorgen for barna i denne familien?

Pappan trodde nok han fremsto som god og omsorgsfull, som en far som liksom viste samvittighetsfull bekymring for barna. Jaha. Da fikk vi vel sette ham litte granne på plass. Han skulle selvsagt få hjelp, dog ikke sånn just like that.

Gjennom mitt yrke har jeg truffet så altfor mange menn som i bunn og grunn ikke tenker på annet enn seg selv. Jeg sikter da til den typen som gjerne vil i buksa på damene men som ikke står parat til å ta ansvar etterpå. Damene får liksom ta støyten, ferdig med det. Alt for sjelden er det mennene som må bære byrdene av de tunge bører livet fører med seg. I stedet stikker de bare av, og får realisert seg selv gjennom jobb og karriere. Da skader det ikke om de i ny og ne blir konfrontert med livets alvor. Så også med den slitne pappan med den syke konen. Å ha to barn er ikke bare-bare. Det skal ikke være bare-bare. Barnets beste er ikke bare-bare. Den leksen fikk vi da lære ham.

Vi begynner alltid vennlig og forsiktig. Ofte starter vi med å innhente opplysninger fra skole og barnehage.

Den første som entusiastisk kastet seg på, var læreren til det ene barnet. Hun meldte at gutten hadde problemer på skolen, og var bekymret for at dette gjenspeilte forhold i familien. En slik melding måtte vi forholde oss ansvarlig i forhold til. Følgelig opprettet vi en formell undersøkelsessak.

Det er rart å se tøffe mannfolk spakne. Det er rart å observere dem når de skjønner at de ikke har så mye de skulle sagt, at andre holder dem i sin hånd, og begynner å kle av dem, plagg for plagg, at noen med makt tar barna på alvor. At sønnen hadde problemer kunne ikke bare ha kommet av seg selv, eller hva? Så dét måtte gås dypere inn i.

Og også de andre aktørene kom på banen.

For vi i barnevernet opererer ikke i et vakuum. Når det gjelder barn og barns velferd er det mange dyptseende profesjoner som spretter opp hvis du trykker på de rette barne-knapper. Vi blir som et stort team. For å si det som det er så blir vi sammen ganske slagferdige. I det læreren vakkert postulerte at gutten sannsynligvis måtte ha det vanskelig hjemme, syntes jeg nesten litt synd på den slitne pappan med den syke konen. Han må antakelig ha visst at silkeløkkene var lirket på plass rundt håndleddene, og at det ikke bare var å spasere ut etter eget forgodtbefinnende. Så da jeg bestemte at vi skulle sette inn en familieveileder, samtykket den slitne pappan. Han takket og bukket for det generøse tilbudet han ikke kunne si nei til. Det fordømte kreket, du skulle sett den spake takknemligheten. Det er like ubetalelig hver gang.

Og ennå hadde vi ikke strammet ordentlig til.

Og de er alltid like lettlurte, disse karene. Det er én ting den type menn ikke kan stå for, det er kvinnelig omsorg. Det er ikke så mye som skal til; en mild stemme, et kjærlig smil, myk omtanke. Gjøre ham trygg og tillitsfull. Få ham til å tro at alt går den rette veien. Da raser festningsverkene. Og vips hadde den slitne pappan liret av seg den ene betroelsen etter den andre til familieveilederen, gitt fra seg mange nyttige opplysninger, og trodde at nå skulle han få hjelp.

Men det er jo barna som skal hjelpes, ikke foreldrene.

Har du hørt om ansvarsgruppe? Til stede i denne gruppen deltok selvsagt den pliktoppfyllende læreren som hadde meldt om problemer og som mente at gutten måtte ha det vondt hjemme. I tillegg hadde vi undervisningsinspektøren, full av analyse og fagkunnskap. Og naturligvis også helsesøsteren, som skulle arbeide videre på det grunnlaget som var overlevert av læreren. For ikke å glemme den barnekjære familieveilederen som hadde så mye interessant å fortelle. Tilstede var også PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) som skulle perfeksjonere det hele. Og sist men ikke minst; BUP (Barne og ungdomspsykiatriske poliklinikk), som var med for å gjøre bildet komplett.

Når barn lider nød må klokkene kime, da samles naturtalentene.

Og dekorativt ved enden av bordet har du altså Barnevernet, representert ved undertegnede, som dermed også representerer offentlige myndigheter. Det er jeg som har regien i møtet og som trekker i trådene. Hele jentelaget rapporterer til meg. Og jeg er den som må ta helhetsoverblikk og vurdere saken i perspektiv. Og der borte på midten sitter pappan og hører på oss deilige, og krøker seg, og svarer på våre spørsmål. Det hele skjer i en hyggelig og sivilisert, men saklig, atmosfære. Det er viktig å kastrere med respekt.

Etter noen måneder er det på tide å skjære igjennom.

En kollega spøkte litt ondskapsfullt om at vi burde hatt skjult kamera på møterommet i barnevernet. Det er noe underlig eget, nesten komisk, over foreldrenes ansiktsuttrykk når tråden strammes og Ordet kommer. Sjokkvirkningen får ansiktsuttrykket til å fryse fast i nærmere et halvt minutt. Skrekken og vantroen starter litt under munnen, og buer seg liksom rundt, og det blir plutselig dobbelt så lang avstand mellom haken og øynene. I det neste halve minuttet kommer de over i den fasen hvor de skjønner at det ikke er noen ting de kan gjøre. De skulle ha forsvart seg, tenker de. Gått til motangrep. Slått tilbake. Men det er nettopp det de ikke kan. For det er vi som har makten. Og alt de sier kan bli brukt mot dem. Tendenser til fortvilt og destruktiv atferd svekker deres sak ytterligere. Og det er bare så altfor tydelig i fjeset deres at det dirrer i dem under dette høyspente dilemma. I løpet av et minutt kunne vi få plass til en hel billedserie.

Og Ordet er omsorgsovertakelse.

Så kunne vi zoome inn på underleppen og spille av i slowmotion. Men – det er jo sagt litt spøkefullt, det da.

De ble nok litt paffe enkelte av de øvrige jentene i ansvarsgruppen når det over en kameratslig øl på byen kom dem for øre at vi virkelig vurderte omsorgsovertakelse. Men det er ikke noe problem. Vi har da samhold. Deres ansvar er tross alt avgrenset til deres fagområde. Trør de over denne grensen ødelegger de for seg selv. Det tør de ikke. Hatten sitter elegant når de går til møtet.

Jeg kaller det ikke makt det jeg har. Jeg vil heller si ansvar. Det er viktig at man ikke taper barnets beste av syne. Og det er godt å vite at man faktisk gjør en forskjell. Og når du som barnevernspedagog sitter slik ved enden av det lange bord og lytter og noterer, og vet at du jobber med livets virkelig store spørsmål, føler du deg ganske ydmyk.

På dette tidspunkt er altså nettet strammet til. Normalt vil da panikken ta overhånd for dem det gjelder. Desperat begynner de å sprelle og kave, men vikler seg bare mer inn. Var de ikke kapable til å ta hånd om barna før, så er de det i hvert fall ikke nå. Og var den slitne pappan sliten før, så må han ha blitt enda mer sliten nå, altfor sliten til å ta hånd om barna. Og i sin fortvilelse begynner de å si en del mindre sindige ting, og kanskje gjøre et eller annet uoverveid. Dette svekker deres sak ytterligere. Og i det de til slutt henger og dingler i nettet under hånden din, føler du nesten at du mediterer. Sånn må det være. For ellers blir barnas svake stemme så altfor lett borte i vinden. Barna er avhengige av et apparat som virker. De er avhengige av at det finnes drivende krefter, faktorer i systemet som forsterker seg selv. For ellers dør det hele bare bort, tro du meg.

Det kan høres dramatisk ut å ta barna fra foreldrene. Men hør, mange ganger går det helt fint. Det blir som å potte om en plante. Det er litt kritisk i begynnelsen, men etter hvert vil planten ha profittert på sitt nye, forbedrede miljø. Av og til er det nødvendig å rive ned for å kunne bygge opp. Å bli fjernet fra dem man er knyttet til med livsens bånd har tross alt et potensiale i seg, glem ikke det. Sånn til å begynne med, i det livslinen blir kuttet, og barna dør en slags død, og livet selv dør, står man ved porten til en ny start. Noe nytt kan få spire. Nye foreldre. Knytte bånd en gang til. Lære seg å elske en gang til. Åpne armene mot livet en gang til. Og mange barn klarer dette, selv om det ikke blir gjort like uforbeholdent som første gang. Jeg har truffet voksne som ble tatt fra foreldrene som barn. Og det har gått helt fint med dem. Mange har utviklet seg til seriøse voksne.

Intet er større enn å være den som først må ofre seg selv, ved å måtte senke seg ned til bøddelens rolle, å være den som utfører den mest absolutte, totale, definitive, grenseløst ødeleggende inngripen ved å kutte en forbindelse som er forankret i det guddommelige og eksisterer bortenfor tid og rom – for å kunne fylle frelserens rolle, som ivaretar barnas egentlige beste, de svakeste av de svake, som ikke kan tale sin egen sak, å reise opp fra de døde og generere nytt liv. Da er du ikke akkurat taxi-sjåfør.

Selvsagt prøver vi å utføre hentingen av barna på en skånsom måte. Opprivende adskillelses-scener med barn som blir båret vekk mens de gråter vilt og strekker hendene mot foreldrene, prøver vi å unngå, selv om det nettopp i slike tildragelser kan pumpe virvlende sting av livets vesentlighet i et barnevernshjerte.

Men uansett føler du virkelig du står midt oppe i noe skjellsettende når den slitne pappan kommer til barnehagen for å hente datteren sin, og du møter ham der, og forteller ham vennlig at datteren hans ikke er der – hun er blitt hentet, plassert i fosterhjem et sted på Sørlandet. – Og forresten – sønnen også – han er ikke på SFO, du trenger ikke hente ham, han er allerede hentet, plassert i fosterhjem han også – et sted i Finnmark.

Og ikke bruke for lang tid der og da. Det kan så lett oppstå endeløse diskusjoner. Han har jo fått all nødvendig informasjon om klage- og ankemuligheter. Og han har selvsagt funnet ut at disse ikke er reelle. Og du vet at av og til må du være standhaftig her i livet, og rakrygget, hvis du skal utgjøre en forskjell til beste for barna. Bare si at saken fra nå av ikke lenger ligger hos deg. Og du kjenner bekreftende ilinger av ansvarlighet og godhet nedover ryggen i det du går mot bilen, spør pappan om han virkelig har tenkt å hindre deg i å kjøre, får lukket døren og kjørt av gårde.

Da gjelder det å ikke la stoltheten komme krypende, tilfreds over de viktige gjerninger du har utført. Det er så mange andre saker som står i kø, og du må nullstille deg til en ny sak.

Snart på tide å sale opp den hvite hest på ny. Komme av sted igjen.

Det er så mange barn som lider der ute i solnedgangen.

———————————————————————————–

Original postering av Gaupe her (bloggen er tatt ned av ukjent grunn)

Comments

comments