Da jeg var fem år, ble moren min og jeg pågrepet av politiet. Minnene mine fra den dagen er fortsatt like brutale.
Etter å ha lest Aftenpostens artikkel 29. mai om en mor som ble arrestert og mistenkt for vold mot barna sine, føler jeg meg tvunget til å dele min erfaring med barnevernets praksis.
Som det kommer frem i artikkelen, finnes det ingen nasjonale rutiner for hvordan kommunalt barnevern skal samarbeide med politiet i alvorlige saker.
Det får store konsekvenser for barn som har vært i barnevernets i hender.
Jeg har brutale minner
Da jeg var fem år, ble moren min og jeg pågrepet av politiet. Selv satt jeg i baksetet av politibilen sammen med henne. Etter å ha kjørt et stykke, ble jeg plutselig revet ut av mammas fang og fikk beskjed om at jeg skulle til barnevernet.
Jeg fikk ikke sagt ha det. Jeg fikk ikke vite hva som skulle skje med henne. Jeg fikk ikke vite når jeg skulle få se mamma igjen. Dette er nå 13 år siden, men det har utvilsomt satt spor.
Og det har formet min oppfattelse av barnevernets arbeid i Norge.
Selvfølgelig var det riktig av dem å gripe inn når jeg ble utsatt for vold i hjemmet, men det er like selvfølgelig at eventuelle pågripelser skal skje skånsomt og utføres på en måte hvor barnet blir leid gjennom prosessen.
Jeg ble ikke fortalt noe om hva som skulle skje før jeg ble revet vekk fra mamma. Minnene mine fra denne dagen er fortsatt like brutale.
Barnevernet brøt taushetsplikten
Etter mine erfaringer er hele barnevernssystemet gjennomsyret av dårlige rutiner og urimelige holdninger.
Fostermoren min har fortalt meg om en episode der hun var i møte med saksbehandlerne mine. De hadde sittet rundt bordet og hånet moren min fordi hun hadde oppsøkt dem og bedt om økonomisk støtte. Hun fortalte at hun ble mishandlet hvis hun ikke greide å betale det hun skyldte.
Barnevernets reaksjon var å bryte taushetsplikten, og hemningsløst latterliggjøre moren min i stedet for å gi henne hjelpen hun trengte.
Et system som trenger forandringer
Når barnevernet mottar klager fra fosterbarn eller foreldre, kan de få beskjed fra fylkesmannen om å skjerpe rutinene. Det er i og for seg et rimelig tiltak, men hvorfor er det ingen som kontrollerer at det faktisk blir gjort endringer for å bedre forholdene?
Tanken om et barnevern som griper inn for å sikre barn en trygg fremtid, er lovende.
Men i realiteten er barnevernet et destruerende maktapparat.
Jente (19)
Leserinnlegg i Aftenposten
Dette er uetisk! Man drikker seg ikke full når man er i en sånn stilling! Ho burde også vært anmeldt for ærekrenkelse! Og mista jobben, for dette er også brudd på taushetsplikten!
Lurer på hva som hadde skjedd hvist det hadde vært mora som hadde gått bort til saksbehandleren og skjelt henne ut i fylla og helt ett glass med øl over henne??? Men svaret vet vel de fleste…
Det kan hende den stakkars saksbehandleren var frustrert over alle de forferdelige sakene hun har måttet behandle og at begeret rant over – hvem vet? Hun fikk nok mye trøst hos både sjef og rådmann i kommunen som har slik sympati for disse damene. Hadde det vært mor som hadde gjort noe slikt mot en offentlig tjenesteperson ville hun fått fengselsstraff. Så det er urettferdig dette livet…
Det er så mange «episoder» som viser at det systemet som er bygd opp skaper overgrepssituasjoner og maktmisbruk. Å lage en rolle hvor et menneske med lav utdanning, liten personlig egnethet og generell dårlig dannelse får makt til å definere virkeligheten i et privat hjem, og som kan bruke tvang og makt samtidig som denne personen skal være en hjelper og komme med råd til familier som i utgangspunktet ikke ønsker noen innblanding i sitt liv – det er oppskriften på katastrofe. Og man bør nesten si at staten må ta ansvar for disse ansatte i barneverntjenesten som uforvarende får ikle seg denne rollen og gitt i oppdrag å «redde» alle barna de møter. De får et ansvar ingen bør ha – eller ta på seg for den del
At barnevernsarbeidere håner foreldre, latterliggjør dem og bryter taushetsplikten er ikke noe nytt.
En barnevernsarbeider var veldig full på en fest da hun får øye på en mor som hun er saksbehandler for, hun går bort til moren og skjeller henne ut før hun velger å tømme ølglasset over hodet på moren som var helt edru og som ikke hadde noe behov for at alle rundt henne ble klar over hennes situasjon. Dette mennesket jobber fortsatt som saksbehandler. Alle kan vi bli fulle og alle kan vi gjøre dumme ting, men da kan man ikke ha en jobb som dette.
Å være skikket og personlig egnet til å ha en stilling i barnevernet bør være førsteprioritet ved ansettelser – vi er alle forskjellige og noen mennesker bør faktisk ikke stå i stillinger hvor de har nærhet og innflytelse over andre. Noen passer best til å jobbe på fabrikk med mekaniske, konkrete og operasjonelle oppgaver.
Det skrives nå daglig i avisene om barnevernet, hvor inkompetente de er. Hvordan kan myndighetene / politikerne sitte stille år etter år og bare se på dette? Her om dagen så la 150 fagpersoner som professorer, psykologer, advokater og lærere inn en underskrevet bekymringsmelding om barnevernet i Norge. Tygg litt på den! Barnevernet som sier seg selv at de skal hjelpe barn, de er selv overgripere. Det skrives om grov uforstand og overgrep av barnevernet. Smak litt på den, da! Saken er den at overgrepene er så store og så mange at det er ingen av oss som forstår det. Hvorfor er det ingen som griper inn. Mange land i Europa skriker over seg av fortvilelse over det norske barnevernet, og snart kommer de også til å gripe inn.
Dette er bare en av svært mange saker der barnevernet har utvist grov uforstand. Det påstås at barnevernet også gjør mye bra,og det etterlyss gladhistorier. Hvorfor det,lurer jeg på. De fleste yrkesgrupper gjør jobben sin ordentlig og forventer ikke å få skryt for det. Det er når feilvurderingene og inkompetansen er i flertall at slike sakr kommer fem,og mørketallene for barnevernets filvurderinger er antagelig store,da mange foreldre føler enorm skam og skydfølelse fordi de har mistt sine barn,selv om det ar hent unødvnedig å fjerne barna fra hjemmet. De såkalte hjelpetiltakene de påstår skjer er ofte totalt feilsåtte,og i mange tilfeller virker det som de bare igangsetter ett hvilket som helst hjelpetiltak som ikke virker,slik at de kan forsvare n omsorgsovertagelse med at hjelpetitak ikke fungerr og foreldrne ikke er veiledbare. Dersom foreldrene er uenige i omsorgsovertagelse heterdet seg at de «ikke ser barnets behov» og ikke er samarbeidsvillige. At 23 -årige barnløse jentunger med tre års utdanning som mang av dem såvidt består skal være kompetente til å fjerne ett barn fra sin familie er nærmest en skandale,og det er ett uttall med mennesker som har kontaktet barnevernet for å få hjelp og så oppdaget at den eneste hjelpen de får er at de mister barna sine.At rundt 30 anre land,EU-kommisjonen,FN og hundrevis av fagfolk slår alarm om forholdene i norsk bv burde få noen og enhver til å åpne øynene og se hvordan bv fungerer i virkeligheten. det nytter lite å hevde at lovene sir noe annet,all den tid de bv-ansatte ikke følger norsk lov.
Må være grusomt å bli tatt fra mammaen sin på en slik måte. Ikke vite, ikke forstå hva som skjer med det kjæreste og næreste man som barn har, nemlig mamma. Veldig bra at Aftenposten fokuserer på barnevernshistoriene og at barnevernsbarn selv forteller, som her. Det finnes flere historier der ute. Skulle gjerne høre mer om hvilke utdannelse og erfaring barnevernsansatte har, som kan gjøre slikt.