Mitt møte med offentligheten, mitt møte med barnevernet!
Det skal ikke være noe tvil i den hjelpen man får i det offentlige. Slik som barneverntjenesten skulle gi meg/oss var det utelukkende med en slik holdning «underliggende trussel» rettet mot familien. Når man i det henseende skal motta hjelp blir samarbeidet deretter; Altså skremmende imøte med slike maktsyke fagfolk. Om familien/jeg som mor hadde blitt hørt og fått fokusert på det som jeg mente var den største problemstillingen så hadde man kanskje kommet til bunns og avvverget misstillit mellom barneverntjenestens ‘makt’ og lille meg.. Ja for den imøtekommenheten jeg har fått har aldri vært på mine eller barnas premisser. Ingen godhet, forståelse med mer.. Listen er lang.
Skolevegringen skulle vært hovedfokus og derifra kunne det tverrfaglige kommet på banen. Og jeg som mor skulle ikke føle at både skolevesen og bv instansen overtrampet meg. Men at de viste forståelse, kunnskap og at de er løsningsorientert med kompetanse!
Når man blir vurdert fra topp til tå. Blir metodene for å hjelpe en ‘svakerestilt’ i deres øyne, FEIL! De er onde mennesker som ikke har begrep om hva som skal til for å hjelpe familien i sin helhet. Når jeg som mor prøver å imøtekomme det barnevernet mener kan hjelpe så eskalerer det hele. Fordi hjelpen og rådene ikke passer oss. Fordi de i utgangspunktet ikke visste hva de kunne gjøre for å hjelpe mitt barn og ‘sliten’ mor. Det har jeg som mor flere eksempler på i denne saken! Men da blir innlegget og historien for lang. Men mitt siste ord har ikke kommet. Jeg skal støtte alle der ute som sliter med barnevernets inngripen. Jeg skal stå opp for alle som blir urettferdig behandlet her i landet.
Men tilbake til det jeg nå står i.
..Videre har jeg ikke fått hjelp med det som jeg beskriver som en nærmest krise situasjon for familien. Nemlig at barnet(a) ikke vil på skolen, de trues, mobbes og trives ikke overhodet ikke!
Miljø skadet blir dem, for her vi bor er det et omtalt miljø..
Det er og blir konflikt mellom skole og hjem og det er også svake tiltak som det brukes for lang tid på å evaluere. Skolen samarbeider kun med Barnevernet, ikke meg som mor. Når tiden går og ting blir verre enn da vi meldte ifra om hjelp til BV(fordi skolen sa det så pent at nå burde du ta kontakt med barneverntjenesten) det er noe alvorlig galt i denne bedriften. Systemet er slik at når man kun legger til grunn det som barnevernet synes , ønsker og mener da blir ingen problemstilling løst. For familiens behov for hjelp har i utgangspunktet blitt stigmatisert og det er et jævlig byråkrati som igjen gjør det enkelt å mistolke og misforstå. Jeg må få si at når bv går til det skrittet å sier at de ønsker omsorgsovertakelse uten at jeg får en ordentlig forklaring, så lager de usikkerhet hos foreldre og barn. De lager uforutsigbarhet som ingen kan forstå før å ha opplevd dette selv. Man føler seg maktesløs… Men jeg skal kjempe! Jeg er hverken rusmisbruker, psykisk syk og heller ikke en som bruker alvorlig vold som gjør barna redde. Mine barn er derimot trygge.
Tenk så urettferdig å se hvordan fosterfamilier for goder og hjelp/støtte og avlastning. Uten å bli stigmatisert av bv. De får ALT!! Og hva får en «stakkars»alenemor?
Ingenting!! Hun får råd og veiledning… Hun får høre at hun må bare stå i situasjonen! Stå i det! Barna blir løyet til av BV. Barna sier det selv. Den ene spurte bv damen om de skulle bli tatt av BV. Da svarte hun unge bv damen; Neida, vi skal ikke ta dere. Vi skal hjelpe dere og mamma slik at dere får det bedre hjemme. Bedre? Det de har gjort av hjelpetiltak har jo ødelagt mine barn!! De ble fort voksne. De bryter bånd, de har makt til å si at vi vet best. De opererer slik at man går i konstant frykt for å bli fratatt det kjære man har. Når de ser at hjelpen ikke virker så sier de bare ; mor responderer ikke på veiledning. Jeg sier som så;
Dere har ingen bevis på hvordan vi har det hjemme! For skole og hjem er faktisk to forskjellige ting. Det finnes mange barn der ute som går på skolen hver dag og ikke trives hjemme. Og visa versa! Når et barn ikke vil på skolen så trives det ikke på skolen. Hvis man analyserer dypere her så forsvinner realiteten og fornuften. Man må faktisk tenke at hvert enkelt individ er selvstendig og unikt. Om man trekker konklusjoner utifra en ramme som ikke passer, ja da blir ting feil. Man setter mennesker i bokser og rammer osv selvom man vet at dette kan være feil for den enkelte.
Man kategoriserer og setter i bås der en ikke hører hjemme. Som et eksempel: Det finnes aldri ett politisk parti du kan forene deg med og si gjør alt det du mener er riktig. Det finnes alltid grader av hvor enig man osv. Men stemmer ikke arbeiderpartiet kun på bakgrunn av et enkelt område som de vil satse på. Heller ikke FRP sine satsingsområder er slik at man velger dem kun utifra et par gode forlag. Nei! Ergo så vil det alltid måtte taes beslutninger utifra den enkeltes situasjon og på et selvstendig grunnlag.
Ble kanskje litt rart og formidle men det rare og faktiske er at man må slutte å dømme.
Jeg viser støtte til alle der ute som kjemper for sine liv og menneskerettigheter.
Dere er unike og skal ha all ære for at dere står oppreist. Ikke gi dere! Del del del og stå sammen!
Hilsen en mor som kjemper sin kamp for barna og menneskeretten!
Leave a Reply