Da jeg satte fyr på institusjonen, var det ikke for å være slem, men det var ingen som hørte på meg.
Vilde (16)
Jeg er egentlig en veldig hyggelig og omtenksom person.
Vilde (16)
Nå skal hun flytte på hybel. Den måtte hun ut på markedet å finne selv.
Av Sissel Wessel-Hansen og Yngve Olsen (Nordlys)
For tre år siden oppsøkte Vilde selv barnevernet i Tromsø. Hun klarte ikke bo hjemme mer. Hun ba om hjelp til å flytte.
I dårlige perioder har Vilde utagert. Hun har rømt, avvist andre. Hun har tent på institusjonen hun har vært plassert på. Hun har skadet seg selv. Vært utsatt for vold og overgrep. Hun har kastet inventar og rasert omgivelsene, hun har vært voldelig mot ansatte, skulket. Ruset seg. Hun har knust ting.
Og vært knust.
Hun sier alle flyttingene og ustabiliteten får henne til å føle seg som en pakke.
– Hvordan føles det?
– Kjipt. For det virker ikke som det er noen som egentlig bryr seg om meg. Det er derfor jeg har utagert. Da jeg satte fyr på institusjonen, var det ikke for å være slem, men det var ingen som hørte på meg.
– Jeg er egentlig en veldig hyggelig og omtenksom person.
Det siste året har tromsøjenta bodd på en skjermet institusjon på Vestlandet, et tilbud for ungdom med alvorlige atferdsproblemer, en avgjørelse som ble tatt av fylkesnemnda. Hun ble plassert på paragraf 4/24, det vil si plassering i institusjon uten eget samtykke. Det var etter en dårlig periode da Vilde hadde motsatt seg omsorg, som de voksne beskriver det.
Jo da, hun hadde ropt i affekt til barnevernet at hun ville sendes langt, langt bort.
Men hun sier at hun ikke mente det, ikke bokstavelig. Hun var bare fryktelig sint.
– «I gokk»
Nordlys møtte Vilde første gang i fjor høst, like etter at vi begynte ungdomsserien «Ung i Tromsø», og noen måneder etter at hun hadde flyttet til Vestlandet. Hun sa ja til å treffe Nordlys, for Vilde ville fortelle om hvordan det er å være en av pøbelungene i barnevernet. En av dem som det står om i media etter at det har vært bråk. Hun ville også dele hvordan det kan oppleves å være en ungdom på institusjon, mot sin vilje.
– Jeg bor i gokk på en gård med sau og høns. Jeg har ruga egg i en sånn rugemaskin. Det ble kyllinger.
– Og så har jeg en katt der. Men jeg har ingen venner. Alle vennene mine er i Tromsø, så det er ensomt, sier Vilde.
– Trives du?
– Det er ganske drit. Det er jo bare voksne der. Noen av de ansatte er ok, andre er helt kokt. Og så er turnusen sånn at de er på jobb i mange dager i slengen. Da er man stuck med dem. Det bor en annen jente der, men hun er veldig mye på rømmen. Det hjelper meg ingenting å være der. Det gjør bare ting verre for min del. Jeg må til Voss eller Bergen for å treffe unge. Men jeg kjenner jo ingen der heller.
Mobbing og dysleksi
De voksne har fortalt henne at hun var verdens blideste unge. Hun hadde så lett for å le og serverte vitser til alle som ville høre. Hun var stolt storesøster på fem da lillebroren ble født.
Noen år senere flyttet foreldrene fra hverandre.
Hun vet ikke helt når det begynte å skjære seg for henne. Hun husker ikke alt, men erindrer at guttene i klassen på barneskolen ertet henne. De sa hun var tykk og sa andre stygge ting. Hun opplevde at lærere ikke tok det på alvor. Ifølge Vilde dysset de det ned og sa at guttene gjorde slik når de likte jenter.
– Pisspreik, sier Vilde.
Hun byttet skole. Det ble ikke så mye bedre.
Hun var 12 år og gikk i sjuende klasse da det ble avdekket at hun har dysleksi. Skolen har vært vanskelig. Hun sleit med å konsentrere seg, fikk ikke med seg alt som ble sagt. Vildes løsning var ofte å utebli.
– Jeg tror jeg har ADHD. Jeg skal utredes for det nå.
Hun hang på kjøpesenteret Jekta og andre steder, i lag med andre som også «hang» framfor å være på skolen. De rundt henne bekymret seg for hvem hun var med. Vilde var ikke verdens blideste mer. Hun ble mer og mer trassig.
– Jeg stakk av hjemmefra. Jeg ville ikke være der. En gang stakk jeg med en annen helt til Alta. Med buss. Vi ble plukket opp av politiet. Mamma ble kontaktet og vi ble sendt med fly hjem igjen dagen etterpå.
Konfliktnivået hjemme var høyt. En rekke ganger droppet hun å dra hjem på kvelden. Hun kunne være borte i flere dager.
Tente på institusjonen
Vilde sier hun har vært i avisa tidligere. Ikke med bilde, men hendelsen ble skrevet om den gangen hun satte fyr på institusjonen på Håkøya utenfor Tromsø, hvor hun en gang var akuttplassert.
Brannvesenet kom. Og politiet.
– Hvorfor tente du på?
– Det var jo ingen som hørte på meg, som for eksempel at jeg ville være vegetarianer. Til slutt tente jeg på. Jeg var så sint, svarer Vilde flatt og uten å nøle.
Hun opplevde at ingen forsto.
Nå, tre år etter at hun troppet opp hos barnevernet i Tromsø og ba om å få flytte hjemmefra, tenker hun at det ikke var vits.
– Det ble jo ikke noe bedre.
Vilde beskrives som en sårbar jente med masse ressurser og sterke sider, men som hun ofte ikke benytter på riktig måte. Hun maler unike malerier som hun har fått solgt. Hun har vært underlagt mentorordningen til U16 i Tromsø kommune, og gjennom Jonny R. Hanssen i Fritidsseksjonen i Tromsø kommune fikk hun sommerjobb på kafeen på Hella sommeren 2021, en jobb hun skjøttet godt.
– Jonny på Fritid fikset jobb for meg og noen flere, forteller Vilde.
Vilde har familienettverk rundt henne som vil hennes beste.
Men Vilde har ofte «motsatt seg omsorg».
– Jeg og mamma krangler mye.
Brudd i relasjoner
Vilde har opplevd gjentatte relasjonsbrudd. Nye skoler. Nye folk etter oppbrudd. Noen ganger har hun flyttet frivillig, som første gang da hun flyttet til Silsand ungdomssenter på Senja. Andre ganger akutt, som da hun ble flyttet fra fosterhjemmet, der hun bodde hos en tante, til Tromsø ungdomssenter på Håkøya. Og andre ganger med tvang, som nå. Hun vært på avlastning på Nordre Hestnes gård i Laksvatn, hun har bodd på Røvika ungdomssenter i Fauske og Alta ungdomssenter. Og til slutt en institusjon i Evanger som eies og drives av Kirkens Sosialtjeneste.
Agnethe Hagerup er leder ved Tromsø ungdomssenter på Håkøya.
TUS: Tromsø ungdomssenter på Håkøya utenfor Tromsø er en av flere institusjoner Vilde har bodd på.
Vilde har opplevd alvorlig vold fra en annen beboer mens hun var plassert på institusjon. Ifølge Vilde og familie fikk hun så å si ingen oppfølging av barnevernet etter hendelsen. Vilde sier hun har null tillit til barnevernet eller voksne. Hun sier hun har opplevd å bli lagt i bakken av personal.
– Og fått husarrest på grunn av selvskading. Da fikk jeg ikke lov til å gå ut å ta en sigg en gang, påstår Vilde.
De ni månedene Vilde bodde i fosterhjem hos egen familie, hadde hun seks ulike saksbehandlere i barnevernet i løpet av oppholdet. Familien sier de har etterlyst tettere oppfølging av barnevernet en rekke ganger, men opplever ikke å bli hørt. Fosterfamilien hadde forsterkning med MST, et hjemmebasert behandlingstilbud for familier med ungdom med alvorlige atferdsproblemer. Vilde har tidligere gått på BUP.
Fostermor og Vildes mor har klaget Barnevernet i Tromsø inn til Statsforvalteren, for manglende oppfølging og manglende medvirkning for Vilde.
De har fått medhold på flere punkter i klagene. I tilsynssaken konkluderte Statsforvalteren i Troms og Finnmark med at barnevernstjenesten ikke har ivaretatt sitt ansvar for å gi barnet forsvarlig oppfølging etter plassering ut fra hjemmet.
På atferdsinstitusjon
Institusjonen i Evanger tilbyr en svært dyr og krevende form for omsorg med mål om behandling for alvorlige atferdsvansker. Der har hun bodd i snart et år. Det er en av de dyreste plasseringene barnevernet gjør. Nordlys har fått opplyst at det er snakk om nær to millioner i året.
Hun synes oppholdet på institusjonen har vært helt bortkastet. I løpet av oppholdet har hun sluttet på skolen.
– Jeg likte meg ikke i klassen. Jeg var eneste jenta, og de andre elevene var ikke så sosial mot meg. Det virket som de var redd for jentelus eller noe slik.
Hun har lyst til å begynne på skole til høsten igjen. Men fristen gikk ut før hun søkte.
– Jeg har null kontroll over hva som skjer i livet mitt. Det blir jeg skikkelig stresset av. Og nå er jeg ganske forbannet på barnevernet, for jeg vet nesten ingenting hva som skjer framover.
Skal flytte – igjen
Nordlys møtte Vilde siste gang i Tromsø, like før påske. Hun var hjemme på siste permisjon før hun skal flyttes tilbake til Tromsø. Det ble lite tid til å henge med venner og til å se familie under tromsøbesøket. Hun måtte bruke mye av tida på å lete etter et sted å bo.
Hun skal flytte på hybel, for seg selv. Det ser hun fram til.
Men.
Barnevernet sendte henne alene ut på boligmarkedet i Tromsø, for å finne et egnet sted, til den prisen barnevernet i Tromsø er opplyste de kunne betale.
– Jeg er stresset. De hyblene til den prisen er jo helt elendige. 7000 kroner får du ikke så mye for. Og så må jeg skaffe meg jobb, sier hun under knallrød lugg.
Hun sier opplegget er plan B.
– Egentlig skulle jeg bo på et hybelhus, sånn botreningsgreie med ansatte på jobb. Det var plan A. Men nå blir det plan B for det tilbudet er lagt ned i Tromsø, sies det.
Vil unngå mange flyttinger
Ifølge barnevernloven har barn under offentlig omsorg krav på en stabil og trygg barndom. Vildes historie, med et høyt antall flyttinger under barnevernets omsorg, er ikke unik. Flyttinger under offentlig omsorg har bekymret norske myndigheter i mange tiår. I år 2000 fikk daværende regjering en utredning som kartla problemet. 18 år senere fikk regjeringa igjen overlevert en offentlig utredning, som igjen problematiserte de mange flyttingene.
– Dette er barn som i utgangspunktet har hatt det vanskelig, og den gjentatte flyttingen gjør at de blir påført gjentatte relasjonsbrudd. Dette vil påvirke hvordan de kommer til å klare seg senere i livet, uttalte barneombud Inga Bejer Engh til NRK høsten 2022.
I Vildes konkrete situasjon har Statsforvalteren uttalt at det er åpenbart at så mange flyttinger og omsorgsbaser over en kort tid har påvirket Vildes omsorgssituasjon, og konkluderer med at barnevernstjenesten i Tromsø ikke har ivaretatt sitt ansvar for å gi barnet forsvarlig hjelp til barnets beste, og at barnevernet har brutt barnevernlovens paragraf 1-4, 4–1 og 4–4.
– Jeg har kjent meg veldig stresset i det siste. Jeg vet ingenting om hva som skjer. Det er bare noen få uker til jeg skal hjem, og alt er så usikkert.
Grense på 7000 kroner
1. mai i år skal Vilde flytte tilbake til Tromsø. Denne gangen har Vildes flytting et stramt budsjett, i kontrast til hva det koster å ha ungdommen på institusjon på Vestlandet.
Hun ble selv satt å få regnestykket til å gå opp. Hun fikk beskjed fra barnevernet i Tromsø om at de kunne dekke inntil 7000 kroner i måneden for hybel i Tromsø, ikke mer, sier hun, en opplysning som bekreftes av hennes advokat.
Vilde og faren var på mange visninger. Og de kjente enorm lettelse da de fant en egnet hybel hos en bekjent av familien, nær barndomshjemmet. Men leieprisen er 9000 kroner i måneden.
Faren ba på vegne av datteren barnevernet om litt mer i måneden.
– Svaret var nei. Grensen var 7000, fikk jeg beskjed om.
Vilde koplet inn advokaten sin, Erik Ringberg. 15. april, altså nært flyttedato, fikk hun beskjed om at barnevernet dekker 9000 kroner i leie.
Foto: Yngve Olsen
VIL PÅ SKOLE: Vilde sier hun må finne seg en jobb så snart hun flytter til Tromsø for å ha råd til bolig. Hun vil også begynne på skolen igjen.
– Hva ser du for deg framover?
– At jeg skal begynne på VG1. Jeg har lyst å jobbe med helse. Og så har jeg veldig lyst til å få en hund. Jeg vet det ikke kan skje nå, men jeg tror det ville vært veldig fint. Å ha en hund som ventet på meg hjemme.
Barnevernet i Tromsø fikk torsdag formiddag tilsendt flere spørsmål fra Nordlys om den aktuelle saken. Vilde ønsker at Tromsø kommune skal uttale seg i saken og har fritatt barneverntjenesten fra taushetsplikt. Fredag formiddag, etter en frist på et døgn, fikk vi svar fra enhetsleder Tone Mortensen:
«Barneverntjenesten har som kjent ikke anledning til å kommentere enkeltsaker. I tilfeller der en part har opphevet taushetsplikten har barneverntjenesten allikevel et ansvar for å ivareta de partene som ikke har opphevet denne. I tillegg omhandler saken ungdom under 18 år som er/har vært i en vanskelig livssituasjon, der man ikke er kjent med hvorvidt ungdommen forstår omfanget av at personsensitive opplysninger deles i media i det lange perspektiv. Barneverntjenesten vil derfor ikke kunne dele opplysninger om Vilde sin sak spesielt.»
Ungdataundersøkelsen 2022 viser en ungdomsgenerasjon som ser lyst på framtida.
Den avdekker også at flere har prøvd narkotika, at stadig flere unge har negative skoleerfaringer. Og at færre deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Men det er bare litt av bildet.
I reportasjeserien «Ung i Tromsø» forteller vi historier om ungdom i byen vår. Hva skal til for å sikre en god oppvekst? Lykkes vi som by i oppgaven?
Har du tips eller innspill? Historier du mener bør deles? Da vil vi veldig gjerne høre fra deg.
marte.hotvedt@nordlys.no
sisswh@nordlys.no
yngos@nordlys.no
Slik svarer barnevernstjenesten i Tromsø:
Vil ikke dele opplysninger i saken: «Barnevernstjenesten har som kjent ikke anledning til å kommentere enkeltsaker. I tilfeller der en part har opphevet taushetsplikten har barnevernstjenesten allikevel et ansvar for å ivareta de partene som ikke har opphevet denne. I tillegg omhandler saken ungdom under 18 år som er/har vært i en vanskelig livssituasjon, der man ikke er kjent med hvorvidt ungdommen forstår omfanget av at personsensitive opplysninger deles i media i det lange perspektiv. Barnevernstjenesten vil derfor ikke kunne dele opplysninger om Vilde sin sak spesielt.»
Det øvrige svaret fra enhetsleder Tone Mortensen er generelle svar på spørsmål stilt av Nordlys. Svarene er gitt per e-post.
«Barnevernstjenesten søker alltid etter å gi barn rett hjelp til rett tid. I saker der ungdom har utfordringer på ulike livsområder kan det i noen tilfeller være utfordrende å finne rett tiltak. Ungdom i utvikling kan ha behov på et område den ene måneden, mens behovet kan være et annet etter kort tid. Å iverksette tiltak som skal kunne dekke alle barnets behov for hjelp kan være krevende, særlig for ungdom. Ungdom har ifølge lov om barnevern partsstatus fra de fyller 15 år, og i de tilfellene barn har behov for tiltak rettet mot egen atferd og rus, har de partsstatus uavhengig av alder. I tillegg har foreldre med foreldreansvar partsstatus. I en og samme familie kan det dermed være mange behov som skal ivaretas, og disse kan som nevnt svinge, særlig for ungdom. Ungdommens stemme skal vektes etter modenhet og alder, og i noen tilfeller kan barn og foreldres interesser være motstridende.»
I noen familier vil det kunne dukke opp behov for at barnet eller ungdommen må bo ute av hjemmet for en periode. I slike tilfeller har barnevernstjenesten mulighet til å flytte barnet til et hjem som er kjent for barnet, altså i fosterhjem i slekt og nettverk, et ordinært fosterhjem som blir tildelt av Bufetat, eller på institusjon. Det finnes ulike typer institusjoner, som dekker ulike behov. Ettersom disse behovene endrer seg raskt hos ungdom, vil det i noen tilfeller bli nødvendig å flytte ungdommen til et nytt sted. Barnevernstjenesten vil alltid forsøke å gjøre grundige kartlegginger for å skaffe rett tiltak, men i noen situasjoner oppstår det akutte behov som gjør at ungdom må ut av hjemmet på dagen. I slike tilfeller vil barnevernstjenesten måtte søke Bufetat om tiltak, dersom ingen i familiens nettverk har anledning til å ta imot ungdommen. I slike tilfeller vil det være behovet for omsorg, tilsyn og tilgang på trygge voksne opp mot ungdommens særlige behov som vil være førende.
De aller færreste av ungdom ønsker å bo på institusjon, og barnevernstjenesten vil også arbeide for å finne alternativ til en slik plassering. Barnevernstjenesten leter da primært i ungdommens familie og nettverk. Dersom barnevernstjenesten finner slike hjem, så vil det gjennomføres flytting dit etter avtale. Dersom det siden viser seg å ikke fungere så vil det nødvendigvis bli en ny flytting. Dette kan også skje for ungdom i institusjon, dersom det viser seg at institusjonen av ulike grunner ikke fungerer for ungdommen og dens behov. Barnevernstjenesten jobber alltid for å unngå utilsiktede flyttinger.
Ungdom i institusjon er der av ulike årsaker. I flere av tilfellene er en slik plassering en frivillig avtale mellom partene, men det kan også være at barnet har behov for behandling for sin atferd og/eller rusbruk, eller at barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet. I de tilfellene ungdom er frivillig plassert eller gjennomgår behandling så er det foreldrene som har foreldreansvar. Planen er da også at barnet skal hjem til sine foreldre etter endt opphold i institusjon. I de tilfellene ungdom ikke skal flytte hjem så vil det være ulike grunner til dette. Det er opp til foreldrene hvor barnet skal bo, i samarbeid med barnet og barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten vil kunne bidra økonomisk dersom ungdom flytter på hybel, der det finnes særlige grunner til dette.
Tromsø kommune har per i dag ikke egne boliger for ungdom under 18 år. Det forventes derfor at ungdom som ikke skal bo hjemme søker på det åpne markedet. Dette gjelder også ungdom som ikke har sak hos barnevernstjenesten, og vil være en treningssak for voksenlivet; å gå på visning, presentere seg for huseier, og gjennomgå husleiekontrakt i samarbeid med en voksen. Mindreårig ungdom har ikke anledning til å inngå kontrakter, så det fordrer at en voksen har det juridiske ansvaret. Dette vil i de aller fleste tilfeller være foreldrene. Tromsø kommune er nå i en prosess der man ser på muligheten for å opprette Foyerboliger i kommunen. Ungdom som flytter fra institusjon vil da kunne få tilgang på bolig med bemanning.
Barn med sak hos barnevernstjenesten skal alltid ha en saksbehandler som kjenner barnets sak, og målsettingen er alltid stabilitet for hvert enkelt barn. Det er likevel slik at det av ulike årsaker oppstår situasjoner der det er behov for bytte av saksbehandler. At Vilde og hennes familie har måttet forholde seg til flere ulike saksbehandlere på kort tid er svært uheldig. Barnevernstjenesten jobber aktivt for å rekruttere og beholde ansatte som vil kunne følge opp barn over tid dersom det er behov for det.
Når det gjelder dekking av ferier og lignende for barn som bor ute av hjemmet så vil det være bakgrunnen for plasseringen som er styrende for hvilken økonomi som utløses.»
Vilde (16) har blitt flyttet av barnevernet ni ganger de siste tre årene: – Jeg føler meg som en pakke
– Flyttingene påfører disse ungdommene nederlag på nederlag
Leave a Reply