Blir fakta som ikke bekrefter hypotesen oversett og utelatt i barnevernssaker?
Som lege med erfaring fra ulike deler av helsevesenet (allmennpraksis, sykehus, Fylkesmannen) har jeg de siste 15-20 år undervist medisinstudenter og leger i utdanningsstillinger om forebygging og håndtering av uheldige beslutninger og hendelser. Ut fra empiri og forskning vet man at profesjonelles bevissthet og kunnskap om bekreftelsesfellen kan være avgjørende for å unngå diagnostiske blindspor:
Profesjonelle anser sin første hypotese/diagnose som den beste og sannsynlig riktige, tolker deretter alt de ser til fordel for denne og blir blinde for alternative forklaringer. Fakta som ikke bekrefter hypotesen, blir oversett og utelatt i den videre vurderingen.
For leger er det knapt mulig helt å unngå bekreftelsesfellen. Vanligvis får ikke dette alvorlige konsekvenser fordi kroppens selvhelbredende krefter og naturlige tilfriskning sørger for å slette alle spor. Men i sjeldne tilfeller fører bekreftelsesfellen til alvorlig, varig helseskade eller død. I de årene jeg behandlet klagesaker hos Fylkesmannen erfarte jeg at leger/helsepersonell hadde manglende kunnskap og strategier for å komme seg ut av diagnostiske blindspor i tide, og for å håndtere situasjonen når en alvorlig skade var skjedd.
Medisinske erfaringer med bekreftelsesfellen er overførbare til det juridiske fagfelt. Flere kjente justismord vitner om det. Nylig var jeg involvert som rettsuavhengig sakkyndig og vitne i en barnevernssak der omsorgsovertakelse for et barn på knapt 5 år er besluttet i tre rettsinstanser (Fylkesnemnd, Tingrett, Lagmannsrett). Like etter at barnet hadde fylt to år opplevde barnefamilien en vanskelig periode med opphopning av stress- og kriser: Far fikk kreft, og midt i en avgjørende eksamensperiode ble mor alene om omsorgen med slitsom og tidkrevende pendling mellom hjem, barnehage og studiested. Basert på mors og omgivelsenes bekymringer for barnets adferd i denne perioden har psykologen (som mor ba om hjelp), personer i barnehage, barnevern og rettsoppnevnt sakkyndig psykolog trukket konklusjoner om varig tilknytningsproblematikk. Denne er vurdert å ha startet allerede ved fødselen, til tross forutvetydig dokumentasjon om det motsatte i helsesøsters notater. Sakkyndiges erklæring, som utelot klare fakta som talte mot omsorgsovertakelse, er lagt til grunn for dommene. I Tingretten ble vurderinger fra sakkyndig meddommer og en rettsuavhengig psykiater som tilsa at omsorgsovertakelsen var basert på et diagnostisk blindspor tilsidesatt.
Like før ankesaken skulle opp i Lagmannsretten var det søkt om at jeg kunne få være tilstede som observatør ved et seks timers samvær mor skulle få ha med barnet. Da jeg ankom samværsleiligheten fikk jeg beskjed om at mitt oppmøte sannsynligvis berodde på en misforståelse. Før misforståelsen var helt oppklart, og jeg ble kastet ut, rakk jeg å observere samværet en halv time. Der ble jeg vitne til hvordan den rettsoppnevnte sakkyndige benyttet seg av en nærgående, interagerende observasjonsmetode, nærmest som et «trekantsamvær» mellom sakkyndig, mor og barn. Det gjorde meg ytterst betenkt fordi en slik nærgående observasjon opplagt måtte forstyrre et naturlig mor/barn-samvær og kunne medvirke til å befeste et diagnostisk blindspor. Dette fikk jeg ikke utdypet i retten fordi jeg straks ble takket av da jeg uttrykte at jeg var betenkt. Lagmannsretten hevder i sin dom at det ikke er grunn til å betvile barnets diagnose. Det er flere grunner til å være skeptisk til dette premisset. Her er det bare plass til å nevne en grunn:
«Fremmedromstesten» var et avgjørende utgangspunkt for videre diagnostisk vurdering og saksgang. Testen er utviklet og kan være valid for barn inntil 1,5 år. I dette tilfelle var barnet nærmere 2,5 år da testen ble utført. Med andre ord er testen anvendt og fortolket feilaktig. Dommene i tre rettsinstanser er et skremmende uttrykk for hvordan eksperter fra ulike fagfelt gjensidig forsterker hverandres oppfatninger og overfortolker situasjonsbetingete diagnostiske vurderinger som varige sannheter. Man unnlater å vurdere åpenbare alternative forståelsesmåter, og går dermed i bekreftelsesfellen.
Hvorfor har man utelatt å vurdere den gode kontakten mellom mor og barn dokumentert i en serie helsestasjonsnotater gjennom de to første leveår? Og hvorfor har ikke helsefaglig og juridisk sakkyndige mottatt tilbudet om innsyn i det rikholdig dokumentariske filmmaterialet om barnet gjennom nesten 5 år fra fødsel og fram omsorgsovertakelsen? Det viser barnets kontakt og adferd i en rekke naturlig sammenhenger i lek, ved måltider, i hverdag og fest i samvær med foreldre, besteforeldre, annen familie, andre barn og voksne. Ikke noe i materialet støtter opp om det diagnostiske blindspor som er lagt til grunn for Lagmannsrettens skjerpede dom om å frata foreldrene retten til omsorg for sitt barn fram til det er 18 år.
Familien og mange utenforstående som har fått innblikk i saksgangen og domspremissene ser det absolutt nødvendig at saken nå blir vurdert videre av uavhengige instanser og opplyst i det offentlige rom. Den vil være et viktig innspill i den pågående debatten om rettsikkerheten i barnevernssaker. I en undervisningssituasjon vil saken være prinsipielt viktig og lærerik for å forebygge lignende feilaktige domsavgjørelser i barnevernssaker i framtiden.
Resultatene av at samfunnet har latt mafiaen fra frimurerlosjene styre landet. Både kommunene, fylkeskommunene , stortinget og all annen offentlig virksomhet er gjennomsyret av korrupsjon. De sakkyndige er kjøpt og betalt for å sitte i fylkesnemdene å vitne falskt og skrive falske rapporter… Har fått erfart dette innenfra. Først sitter de barnevernsansatte og skriver falske rapporter , dernest gir de rapportene til de sakkyndige som bygger vidre på dem.. Bunnløs korrupsjon.. Garanterer at barnevernet har ødelagt 10 ganger flere liv enn det er berget..
Dette har vi sett til stadighet. Min video Falsifikasjon beskriver dette i detalj. Her kan sakkyndige og barnevern angripes tvert.
https://www.youtube.com/watch?v=0Gg5RX-NWpQ
Kort fortalt er confirmation bias en tendens til å søke bekreftende bevis for en teori eller hypotese man har. Dette kan forekomme ved at man:
a) søker bevis som stemmer over ens med hypotesen
b) tolker informasjon på en slik måte at denne stemmer over ens med hypotesen
c) selektivt gjenkaller minner som er i tråd med hypotesen
Denne tendensen står i sterk kontrast til den vitenskapelige fremgangsmåten hvor man forsøker å falsifisere sine egne hypoteser.
http://www.psykologibloggen.no/?p=2006
Barnevernet har fått definisjonsmakt som et av landets over 40 statlige tilsyn, med et mandat til å opptre som en stat i staten. Landets tidligere så eminente riksrevisor Jørgen Kosmo har tidligere kritisert barnevernet for at et av deres måltall er hvor mange barn de klarer å overta «omsorgen» for. Og dette måltallet har som kjent intet med «barnets beste» å gjøre. Da barnevern er en villet politikk, for å sysselsette for det meste kvinner med en utdannelse det ikke er etterspørsel etter og som staten(les det offentlige) derfor må definere behovet for og lage jobber til. Dette har sammenheng med at kvinnenes inntog i politikken og i ledende stillinger i den offentlige forvaltingen ,hvor disse rir prinsipper i stedet for å ta til seg empiri og faktabasert forskning. Godt skjult som kvinnekamp hvor kvinner forlanger samme makt i det offentlige som det menn har i det private. Og med det offentliges ledelsesfilosofi New Public Management så skal nevnte ledere ved bruk av landets barn leke butikk. En lek som skaper enorme ødeleggelser og store samfunnsmessige kostnader, kostnader og lidelser landet i fremtiden ikke kan leve eller vil være i stand til å finansiere.
Et innlegg jeg mener er helt nødvendig i barnevernsdebatten.
En saksbehandler i barnevernet lager sin hypotese, og velger selv ut en sakkyndig til å bekrefte denne ut fra sine observasjoner. Her er det ikke snakk om å se etter andre komparentopplysninger, og observasjonene blir generalisert til å bli et «bevis» for omsorgssvikt til tross for at dette er observasjoner som ikke viser doe som helst av generell art.
Det er ikke snakk om direkte løgn, men subjektive fortolkninger av situasjonen.
Tenk deg selv hvordan et lite barn vil reagere dersom du kommer med en genser som ser ut som en lekepark. Tror du et barn vil bli interesset i å se på denne genaeren og bli tiltrukket av den?
Tenk deg at en familie som har besøk av barnevernet for å bli observert velger denne gangen å sette seg i sofaen sammen med kuratorene og barnet får brødbiter i munnen istedet for å få hele tallerkenen og få lov å øve på å spise nettopp denne dagen. Selv når man viser fram video hvor dt samme barnet spiser selv både med skje og gaffel og faktisk klarer seg veldig bra, så blir nettopp denne episoden brukt som et bevis for at barnets kognitive utvikling blir hemmet. Det er ikke løgn at barnet fikk brødbitene, men det er løgn at barnet ble hemmet i sin kognitive utvikling på grunn av en enkelt hendelse.
Og Dette sendes så videre til en sakkyndig som skal bekrefte hypotesen. Selvsagt vil det å hele tiden hinde barnet å lære ferdigheter være det samme som å hemme dets kognitive utvikling, men man kan ikke ta en enkelthendelse og gjøre denne om til et generelt problem slik vi ofte ser at gjøres.
Riktig, Jane Kile. Poenget er at hver dag blir barn adskilt fra sin familie FOR SMÅTING! Kun i få tilfeller dreier det seg om grov omsorgssvikt. Er det noe rart det går dårlig med 7 av 10 som havner under det såkalte barnevernets omsorg? De ender opp som rotløs ungdom. Barnevernet skal vurdere hjelpetiltak i hjemmet. De skal vurdere nær familie som fosterhjem. Men de gir alt for ofte blaffen – og får lov til det. Barnevernet er Norges største skam. Og politikerne lar de få drive på – lokalt som nasjonalt. En total reform må komme. De må hjelpe de som faktisk trenger deres hjelp, og holde seg unna omsorgsovertakelse i saker som enkelt kunne funnet sin løsning i hjemmet.
Jan Myhre Du har en meget god kommentar her. Men, du sier; En total reform må komme. sitat slutt. Her er jeg ikke enig med deg. Du må svare meg på ett spørsmål: Hvordan skal man kunne dra både godt og dårlig vann opp fra en forurenset brønn?
Enkelt. Du bruker et apparat som koker vannet og fører dampen gjennom et rør som blir avkjøt slik at dampen blir til vann igjen og som føres til en annen beholder. Vips har du rent vann.
Det går også an å luuke ut synderne i barnevernet. En uavhengig kommisjon må se på hva de har foretatt seg av handlinger og så luke ut de som har trått over streken. De som blir igjen, må kvalitetsikres med gode metoder for å hindre individuelle avsporinger fra lovfestede prosedyrer. Regelverket må styrkes, synderne må ut. Og de som blir igjen må vite at sprell blir straffet med oppsigelse og straffeforfølging i de groveste tilfellene.
Jan Myhre Når en saksbehandler gjør seg opp en mening om omsorgssvikt, så sørger jo denne for å få bekreftet sin hypotese, fordi dette vil jo tilsi at man får bekreftet at man har rett når dette er viktig. En saksbehandler som søker etter en second opinion vil diskutere sin hypotese og vil også sørge for komparentopplysninger slik at hele undersøkelsen blir så godt opplyst som mulig.
Det finnes mange teorier, og de fleste kan kritiseres på en eller flere måter, men det vi ser i barnevernet er at sakkyndige går inn og validerer framfor å forsøke å falsifisere.
https://www.youtube.com/watch?v=0Gg5RX-NWpQ
Jeg har sett et tilfelle hvor faktisk den sakkyndige falsifiserte barnevernets hypotese og fant ut at morens omsorgsevne var god nok, men det som da skjedde var at det ble satt inn nye sakkyndige for å bekrefte barnevernets hypotese.
Et glimrende, og svært skremmende, innlegg – og svaret på professorens spørsmål er et klart JA. I tiår har barnevernslederes, såkalt sakkyndiges, fylkesnemnders og Tingretters praksis i barnevernssaker vært under skarp kritikk. Helt siden Bastøygutta, via taterne og frem til i dag har barnevernet som hellige kuer fått herje i sine lukkede rom. Ingentingt er blitt endret. Hvert eneste år blir tusenvis av mennesker, barn og voksne, ofre for unødig og ulovlig omsorgsovertakelse. Noen i systemet er gode engler, men holdningene man opplever fra mange er skremmende. Barnevernets praksis blir sett på med forskrekkelse fra utlandet. Endring må komme. Takk til professoren og legen for et uredd bidrag.