Barnevernet kan i praksis ta barna fra hvem som helst

Mange ressurssterke og veldig gode foreldre fratas omsorgen for barna sine,fordi barnevernet spekulerer i at bevisførselen i sivilrettslige saker ikke krever noen «bevisførsel» men bare en «sannsynliggjøring» av at kriteriene for omsorgsovertakelse er oppfylt.

2. Barnevernspedagoger, sosionomer og andre saksbehandlere blir lært opp til konsekvent å skrive rapporter der foreldrene beskrives på en negativ måte og gjerne mistenkeliggjøres. Etter hvert konstrueres det på denne måten en dokumentbunke som beskriver foreldrene på en så negativ måte at enhver som leser disse dokumentene, inklusivt selvfølgelig fylkesnemndas og rettens medlemmer, utvilsomt vil få det inntrykk at det ikke «er til barnets beste» å bo hos disse foreldrene. Og dermed er «beviskravene» for omsorgsovertakelse i praksis oppfylt.

3. Regelen om»barnets beste» og at det ikke stilles krav til «bevis» utfra samme kriterier som i straffesaker, fører til at retten pr.d.d fungerer slik at det i praksis vil være fullt mulig for barnevernet å ta barna fra hvem som helst. (Og dette fører altså til at altfor mange gode, ressurssterke og omsorgfulle foreldre, blir mistenkeliggjort for omsorgsvikt, f.eks. på grunn av barn med diagnoser e.l.) Det viser seg i sak etter sak at barnevernet vinner og barna blir plassert i institusjon eller fosterhjem.

4. Paradoksalt nok er det pr.idag også slik at ikke bare hvem som helst kan bli fratatt omsorgen for barna sin med hjemmel i loven (legal kidnapping kaller noen det), men hvem som helst kan også bli fosterforeldre med mindre de er straffedømt de siste 3 år. Så det som skjer i praksis er at barna til de gode ressurssterke foreldrene som er mistenkeliggjort for en omsorgsvikt (som ikke trengs å bevises) kan bli plassert i fosterhjem hos folk som kanskje burde vært fratatt omsorgen for dine egne barn.
Svært mange av de som rekrutteres til å bli fosterforeldre er ressursvake mennesker lav utdanning, trygdede, arbeidsløse, lavtlønte som bor i rurale strøk med dårlig muligheter for andre inntekter. Mange av dem har også selv et vanskelig liv bak seg som har ført fram til deres lave sosiale status, som nå gjør de lukrative inntektene som barnevernet kan lokke fosterforeldre med svært attraktive. Hvis man kan få en halv million i året for å ta imot et fosterbarn, hvem foretrekker da en jobb i kassa på Rimi til halve lønna?

6. Oppfordring:

a) Innfør like strenge krav til bevisførsel i saker med innstilling på omsorgsovertakelse som i straffesaker.

b) Bryt lojalitetsbåndet mellom barnevernet og de sakkyndige psykologene og psykiaterne, f.eks. ved å gjøre til en yrkes plikt for alle psykologer og psykiatere (som de ikke får ekstra betalt for) å skrive sakkyndige utredninger. Akkurat som med utvalg av legdommere i retten. (Hvis vi i det hele tatt må ha sakkyndige).

c) Skap en yrkes kultur blant barnevernsarbeideren der mistenkeliggjøring og negative beskrivelser av foreldre ikke er tillatt uten konkret og saklig begrunnelse.

d) Endre barnevernloven ved bl.a. å sette opp klare kriterier for skjønnsutøvelsen og få bort det sterkt misbrukte begrepet «til barnets beste».

e) Det må kreves at fosterforeldre gjennomgår minst like strenge sakkyndige utredninger og vurderinger for å kunne bli godkjent som fosterforeldre, som biologiske foreldre må gjennom for få tilbake omsorgen for barna sine.

f) Fosterforeldre må ikke være lavere utdannet eller dårligere omsorgs personer enn de biologiske foreldrene som fratas barna sine. (Slik er nok dessverre i mange tilfeller idag).

g) Barne sakkyndig kommisjon må bestå av medlemmer som ikke selv har vært eller er sakkyndige psykologer og psykiatere og de må ha doktorgrads kompetanse i «utredningsarbeid». Gjerne samfunnsvitere.