I likhet med de fleste har jeg løpet av mitt liv sett og erfart litt av hvert, både av godt og vondt. Tidlig på 90-tallet ble jeg student ved Sosialhøgskolen i Oslo, hvor jeg lærte om sosialt arbeid, empati og det å være på klientens arena og klientens advokat. Kartet jeg orienterte meg etter så veldig flott ut, men det stemte overhode ikke med terrenget.
Jeg visste allerede en hel masse om “terrenget” rundt det offentlige hjelpeapparatet, før jeg begynte ved sosialhøgskolen. Overraskelsen var derfor stor da jeg endelig fikk et skikkelig innblikk i den sosialfaglige idealisme som angivelig skal være selve grunnlaget for sosialt arbeid. Hvorfor har jeg aldri opplevd alt dette flotte i praksis – der ute i den virkelige verden, spurte jeg meg selv.
Nå VET jeg hvorfor terrenget ikke stemmer med det som står på kartet. Alt for mange av de som havner ute i terrenget har glemt hva som sto på kartet om å være der for brukeren. De har i stedet skapt sitt eget terreng; et terreng uten visjoner, idealisme og entusiasme. Ute i terrenget orienterer en seg først og fremst i forhold til paragrafer, egne meninger, verdinormer og forutinntatte holdninger. Klientens perspektiv, empatien og idealismen drukner i kaffikoppene og paragrafene, mens beslutningene ofte fattes på grunnlag av subjektive oppfatninger av klienten, uten faglig forankring.
Med “akademisk viten” og egne erfaringer sitter jeg i dag desillusjonert tilbake uten andre visjoner enn å bruke mine ressurser til å nedkjempe uvesenet i det offentlige hjelpeapparatet, og da barnevernet i særdeleshet. Når barnevernet setter i gang undersøkelse av om det foreligger omsorgssvikt i en familie, gjøres det etter prinsippet “skyldig inntil det motsatte er bevist”. Hensynet til rettsikkerhet undergraves i barnevernets intense jakt etter alt som kan underbygge deres vidløftige hypoteser. Barnevernets suverenitet til å avgjøre “barnets beste” bygges på deres konstruerte “virkeligheter” og “sannheter”. Hysteriske bedrevitere som mener de “ser at noe er galt” påberoper seg monopol på i vite best. Enhver informasjon som kan rokke ved deres overbevisning avvises, og andres følelser og perspektiver tillegges ingen betydning.
Som et eksempel på hvor vanvittig barnevernets maktutøvelse kan utarte seg, vil jeg her dele de erfaringer jeg og min ektefelle har med barnevernet i Sør-Aurdal kommune, til skrekk og advarsel. Dette eksempelet handler om en virkelighet jeg nok hadde lest og hørt skulle finnes, men som jeg knapt trodde eksisterte!
Leave a Reply