Det er jammen meg mye en kan undre seg over når det gjelder barnevernet, og jeg er vel ikke helt alene om det, når jeg leser alle innleggene i OA. Det er mange som er opptatt av temaet. Og selv om jeg ikke har kompetanse på hva som er rett eller galt i barnefaglige vurderinger, tør jeg mene litt om det allikevel.
Jeg er neimen ikke overbevist om at barneverntjenesten er de eneste som klarer å vurdere barnets BESTE og BEHOV, og du som er stolt av å jobbe i kommunal barneverntjeneste må ha meg unnskyldt for det. Hendelser som er beskrevet i riksmedia den siste tiden gjør meg faktisk ganske tvilende til barnevernet sin vurderingsevne. I ett konkret tilfelle dreper et barn et annet, og dette skjer mens barnevernet sitter i rommet ved siden av. I et annet konkret tilfelle er barnevernet på hjemmebesøk hos en familie om kvelden, uten å foreta seg noe, og barnets foreldre tiltales for å ha drept barnet dagen etter.
Det er flott å være stolt av arbeidsplassen sin, men det «å gå i forsvarsposisjon» når noen mener noe annet enn en selv, gir ikke noe godt inntrykk, heller motsatt. Kan hende det ville være lærerikt, også for kommunal barneverntjeneste å lytte til andre.
Det pleier jo å være lærerikt for de fleste andre av oss.
At barneverntjenester feirer seg selv med bløtkake og applaus for endelig klare å holde tidsfrister, ha rutiner og følge loven, gir etter min mening ikke noe spesielt godt inntrykk. Heller litt rart synes jeg og kanskje noe å undre seg over det også. Det siste jeg undrer meg over i denne omgang, er den ABSOLUTTE TAUSHET som barnevernet praktiserer og dette gjelder ovenfor familier, samarbeidspartnere og i samfunnet for øvrig. De uttaler seg ALDRI om noe eller noen, og det er AURA AV HEMMELIGHETER, og TAUSHET som en kan undre seg over om er nødvendig, eller er til ETATENS BESTE. Jeg undrer meg i hvert fall over det også jeg.
En helt vanlig
undrende mor.
Leave a Reply