De to advokatene jobber i Bodø Advokathus, som i alt teller seks advokater og en advokatfullmektig.

De anslår at de til sammen håndterer over 50 saker som involverer barnevernet som part hvert år – og representerer utelukkende barn eller foreldre som har mistet eller er i ferd med å miste omsorgen for barna.

I kronikken Et barnevern til barnets beste? reiser de en rekke spørsmål knyttet til barnevernets rolle og ikke minst i hvor stor grad nettopp den svakeste part blir tatt hensyn til i barnevernssaker.

De peker spesielt på tre forhold der de mener det er grunn til å kritisere måten barnevernet jobber på: For høye krav til foreldrenes omsorgsevne, at det brukes et fagspråk som ofte er vanskelig både å forstå og imøtegå, og at barnevernets bruk av sakkyndige svekker tilliten til systemet.

– Det er ikke en spesiell sak, men det samlede erfaringsgrunnlaget vi har, som gjør at vi velger å skrive om dette, sier Tor Haug.

Han er den av advokatene som jobber mest med barneverns- og barnefordelingssaker i firmaet, og har jobbet 23 år som advokat i Bodø. Både han og Blomsø opplever stadig det de mener er en grell virkelighet på nært hold: Barn som blir hentet på skolen uten forvarsel og satt i avhør, foreldre som er maktesløse i møte med systemet og saker der utfallet i stor grad fremstår som gitt på forhånd – fordi barnevernet gjennom regelverket har vide fullmakter.

– Det er først etter at en sak er brakt inn til Fylkesnemnda at vi kommer inn i bildet. Det er først da partene har krav på advokathjelp dekket av det offentlige, sier Blomsø, og legger til at det da ofte tar for lang tid før en sak blir behandlet i neste instans.

– Imens sitter foreldrene i helspenn.

Bruker ikke skjønn

Etter å ha jobbet med denne typen saker i en årrekke, er de kommet til samme konklusjon: Selv om barnevernets oppgave er å hjelpe barn og familier i en vanskelig livssituasjon, og at det alltid skal tas hensyn til hva som er til barnets beste, opplever mange at det er et system det er vanskelig å forholde seg til. Bruken av skjønn og fleksibilitet er ofte fraværende, mener advokatene – selv om det legges til rette for det i lovverket.

– Det er sånn at du vil ikke tro det før du selv sitter i møte med barnevernet. Måten regelverket håndheves er ofte svart-hvitt. Det meste blir brukt mot deg, sier Blomsø.

Som samtidig har forståelse for at barnevernets jobb er vanskelig.

– Barnevernet får ofte kritikk for sine handlinger og vurderinger, noe som har ført til en oss-mot-alle holdning innad i barnevernet. Det finnes selvsagt unntak, barnevernet har en viktig funksjon og intensjon, men ofte oppleves barnevernet som rigide og lite fleksible.

Advokatene mener stor arbeidsmengde og knappe ressurser innad i barnevernet er noe av årsaken til at systemet ikke fungerer så godt som det burde.

– Det er blant annet lagt til rette for at man kan gjøre en rekke tiltak i hjemmene før det blir snakk om å miste omsorgen for barn. Problemet er at disse tiltakene alt for sjelden blir tatt i bruk, sier Haug.

Akuttvedtak

Flere av sakene de jobber med, handler om at barna er tatt fra sine biologiske foreldre etter et akuttvedtak.

– For å gjøre et slikt vedtak, skal barna være i en omsorgssituasjon hvor det er fare for at de kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. I disse sakene er barnevernet alene om å vurdere og kontrollere om lovens vilkår er til stede. Først etter at barnet er tatt vekk fra foreldrene, og plassert i beredskapshjem, får man mulighet til å vurdere og påklage vedtaket om akuttplassering, sier Haug. Først til fylkesnemnda, deretter tingretten.

En annen utvikling advokatene misliker sterkt, er at en sak ofte skifter saksbehandler en rekke ganger.

– Når en sak stadig blir gitt til en ny saksbehandler, blir jo også evnen til å vise skjønn og fleksibilitet dårligere.

Advokatene etterlyser også konsekvenser for barnevernet i de sakene der det begås feil.

– Barnevernet kan gjøre feil uten at det som regel får alvorlige konsekvenser for barnevernet eller den enkelte saksbehandler, sier Haug.

Blomsø legger til:

– Vi hadde nylig en sak der barnevernet fikk skriftlig kritikk hos fylkesmannen. Men ut over det fikk det ingen konsekvenser og man opplevde på ingen måte at barnevernet tok til seg kritikken.

Triste skjebner

De to opplever ofte å bli kontaktet av fortvilte foreldre før de har rett til advokathjelp etter loven. Dermed blir det en del gratisarbeid.

– Man har ofte et bilde av hvem som havner i sånne saker; den klassiske familien med små ressurser. Men det er et bilde som ikke stemmer. Vi møter folk i alle samfunnslag og ulike livssituasjoner, sier Blomsø.

Som medgir at selv om de har en profesjonell tilnærming til sakene, kan man ikke unngå å bli berørt av noen av skjebnene de møter.

– Man blir selvsagt berørt. Når man jobber med barnevernssaker får man kjennskap til en rekke triste skjebner, også i de sakene der det er rett å ta barna fra foreldrene. Mange av sakene har også en strafferettslig side hvor man står over grov omsorgssvikt, sier han.

– Men samtidig er vi nødt til å se profesjonelt på det. Det er jo dette som er jobben vår, legger Haug til.

Enig i mye

– Dette er ikke nye problemstillinger. Samtidig er det tema det er viktig å ha fokus på, sier leder i barneverntjenesten i Bodø kommune, Arve Rolandsen.

Han begynte i stillingen 1. februar i år, og sier han så langt ikke har grunnlag for å slå fast at barnevernet i kommunen er underfinansiert. Han er likevel enig i mange av de poengene advokatene Haug og Blomsø problematiserer.

– Barnevernet i Norge gjør feil. Man er ikke ufeilbarlig. Jeg som leder er også opptatt av mange av de samme problemstillingene. Samtidig er vi inne i flere prosesser der vi jobber for å bli bedre.

Rolandsen nevner blant annet en prosess der barnevernet gransker tidsbruken i hvert enkelt ledd. Hensikten er å få ned det store antallet fristbrudd som har preget tjenesten gjennom mange år. En prosess som snart skal resultere i en handlingsplan.

– Vi er nødt til å gå kritisk gjennom hvordan vi bruker de ressursene vi har.

Han sier samtidig det er naturlig at de ulike partene vil være uenige.

– Vi har grunnleggende ulike samfunnsoppdrag. Men det viktigste for begge parter er uansett hensynet til barnets beste. Den kan virke som vi har motstridende interesser, at det er dem mot oss. Men slik er det ikke.

Rolandsen sier det likevel hele tiden jobbes med mange av de områdene som påpekes i kronikken: Å sørge for at partene snakker samme språk, er en av årsakene til at barneverntjenesten i Bodø har ansatt to jurister. At det alltid skal sjekkes om det er andre i familien som kan ta ansvar for barna når foreldrene ikke er i stand til det, mener han også er en oppgave som blir tatt på alvor.

– Men det er heller ingen tvil om at ting i mange saker kunne vært gjort annerledes. Det handler litt om den kunnskapen man har, og at man ofte er etterpåklok. Men det skal ikke være noen tvil om at vi gjør så godt vi kan, med de midlene og den informasjonen vi har til rådighet, avslutter Arve Rolandsen.

Her er kronikken i sin helhet: 

ET BARNEVERN TIL BARNETS BESTE ?

Barnevernets oppgave er å hjelpe barn og familier i en vanskelig livssituasjon; med fokus på hva som er til «barnets beste». Mange barn og familier får hjelp som oppleves som velmenende og positiv, andre får det ikke. At barn utsettes for lenge for omsorgssvikt, før barnevernet trør til, er dessverre også et faktum i dagens samfunn.

Et system hvis fokus er rettet mot det systemet selv mener er det enkelte «barns beste», vil selvsagt møte kritikk fra den eller de som står rundt barnet og som er uenige i barnevernets vurderinger og avgjørelser. Det er ingen tvil om at en del av kritikken som fremsettes i media mot barnevernet er unyansert og urimelig. Dog er det dessverre slik at deler av kritikken er berettiget. Vi vil i det følgende sette søkelys på noen forhold vi som advokater mener er kritikkverdige med dagens barnevern.

Vi arbeider daglig med barnevernssaker. Som profesjonell aktør i egenskap av å være advokat er det vårt klare ansvar å sørge for at klientens rettssikkerhet blir ivaretatt i prosessen. Utgangspunktet er klart; man står på den ene siden overfor et barnevern, et profesjonellt og ressurssterkt system, mens man på den andre siden har biologiske foreldre og familie som kjemper sin livs kamp.

Vi representerer utelukkende private parter, barn eller foreldre som enten er i ferd med eller har mistet omsorgen for sine biologiske barn. Vi møter også den øvrige familie som berøres av en slik prosess, besteforeldre, søsken m.fl., som i tillegg til egne bekymringer selvsagt også opplever foreldrenes fortvilelse og avmakt.

Barnevernet har gjennom regelverket vide fullmakter. Fullmakter som forutsetter gode ledere og gode medarbeidere som er i stand til å se barnets beste – og handle deretter ut fra regelverket. I realiteten er barnevernet et maktsystem hvor igangsettelse av alvorlige og inngripende tiltak mot personer i sårbare situasjoner skjer uten forutgående ekstern kontroll. Det er først etter at barna er hentet ut fra sine hjem av barnevernet at fylkesnemnd og domstoler kontrollerer at vilkårene var til stede for akuttplasseringen eller omsorgsovertagelsen.

Vi opplever barnevernet som et lukket system som svært sjelden er tilstrekkelig kritisk til egne vurderinger og handlinger. Et system som i for stor grad tolker barns adferd subjektivt uten å vurdere saken på en tilstrekkelig objektiv måte ut fra andre innfallsvinkler. Det hører til de ekstreme sjeldenheter at man i Fylkesnemnden eller i domstolene opplever at barnevernstjenesten erkjenner egen feilbarlighet. Feilgrep eller uforstand fra barnevernet bortforklares utelukkende med at vurderingene ble gjort med fokus på «barnets beste». Biologiske foreldre og øvrige families situasjon blir lite hensyntatt av barnevernstjenesten.

Det er særlig tre forhold som vi ønsker å sette søkelys på:

For det første, barnevernets krav til foreldres omsorgsevne er i mange saker blitt så strenge at det er en risiko for at for mange barn unødig blir skilt fra foreldre og øvrige familie. Vi ser tilfeller hvor foreldre blir målt opp mot standarder som er for høye. Høyesterett har uttalt at barn som utgangspunkt skal vokse opp hos sine biologiske foreldre og at flytting ikke skal skje selv om foreldrene ikke oppfyller kravene til en «idealfamilie».

Vi ser også saker hvor foreldre som behøver hjelp og som ber om hjelp, ikke får hjelp eller støttetiltak fordi barnevernet mener at hjelpetiltak ikke vil føre frem. Dette er et tankekors fordi det i mange tilfeller kan være bedre for barnet å bo i et hjem som mottar hjelpetiltak fra det offentlige, istedenfor å bli flyttet ut av hjemmet. Har først barnevernet dannet seg en negativ oppfatning av foreldrenes omsorgsevne er det en oppfatning som sjelden er mulig å snu.

Er flytting av barnet bestemt av barnevernstjenesten så ser vi for sjelden at barnet flyttes til annen biologisk familie. En familieplassering skal etter loven vurderes. Dette gjøres i for liten grad av barnevernet.

For det andre ser vi at barnevernet, ved hjelp av sakkyndige psykologer og andre fagpersoner, begrunner sine handlinger og vurderinger ut fra skjønnsmessige kriterier som er vanskelig å imøtegå.

Vi møter i vår advokathverdag barnevern og psykologer som benytter fraser og beskrivelser av foreldrene og barna som det for den enkelte dommer er vanskelig å imøtegå. Språket som benyttes er vanskelig å forstå og fremstår tidvis som rent skjønn. Dette være seg anførsler fra barnevernet som til eksempel at «mor mangler evnen til å speile barnet», at far «er ute av stand til å gi sensitiv omsorg», at foreldrene mangler «evne til fortolkning av barnets sensitivitet- og atferdsuttrykk» og at foreldrene lider av «manglende mentaliseringsevne».

For det tredje, barnevernets bruk av sakkyndige svekker tilliten til systemet. Et velfungerende rettssikkerhetssystem betinger at aktørene opplever systemet som rettferdig – og enda viktigere er det at systemet virkelig er rettferdig.

I dag treffer vi som advokater mange ulike sakkyndige psykologer i flere roller. Blant annet som rådgivere for kommuner, som oppnevnte sakkyndige for domstolene i barnefordelingssaker og barnevernssaker og som private sakkyndige vitner for barnevernet.

Gjennomgående er det vår oppfatning at en sakkyndig har betydelig innflytelse på sakens utfall. I de aller fleste saker for domstolen vil den sakkyndiges uttalelse veie svært tungt.

Det hører med til sjeldenhetene at den sakkyndige tar parti med de biologiske foreldrene i barnevernssaker. Kun unntaksvis avsier domstolene avgjørelser som er i strid med den sakkyndige psykologs vurderinger og konklusjon.

Dagens system med bruk at sakkyndige som engasjeres og betales av barnevernstjenesten er lite egnet til å skape tillit til en fair prosess. Foreldrene vi representerer har svært sjelden mulighet til å bekoste en egen sakkyndig psykolog, noe som åpenbart skaper en ubalanse i et allerede skjevt styrkeforhold.

En sakkyndig psykolog som engasjeres av barnevernstjenesten vet selvsagt, at dersom den sakkyndiges vurderinger og konklusjon er i tråd med barnevernets, så øker sjansene for å bli engasjert på ny. Det er etter vår oppfatning ikke usannsynlig at et resultat, vurdering eller konklusjon kan være påvirket av hvem som finansierer oppdraget.

Av advokatene Tor Haug og Trond-Ivan Blomsø, Bodø Advokathus 

KILDE