Betegnelsen «barnevern» betyr å arbeide for barnas beste i form av trygghet og gode sosiale relasjoner, gode utviklingsmuligheter, husvære, mat og klær m.m.
I tidligere tider var dette mor og eller far, samt øvrige familie som besteforeldre og andre slektninger som deltok med nødvendig støtte når dette var nødvendig. Men etter at det kommunale ansvar for ulike tjenester ble stadfestet, fikk vi også et kommunalt barnevern med lov og regler bestemt av Storting og Regjering.
Dette kan nok sies å være et framskritt. Men som alle framskritt vil det alltid være negative sider knyttet til det. Her betydde det at lønnede personer uten den sterke følelsen som en mor, far, besteforeldre eller nær familie kan gi, overtar ansvaret for barnet. Historien viser at utnyttelse og overgrep var vanlig også på institusjoner som var drevet av staten, kristne eller andre eiere av institusjoner bygd på sterkt etisk grunnlag. At dette også fører til ensretting av verdier, holdninger og politiske syn, ser vi ikke så godt. Men det så vi da vi på 50-tallet var opptatt hvordan Russland skaffet seg trofaste kommunistiske innbyggere.
En mor opplevde følgende utsagn fra en barnevernsansatt: «Du må skjønne at du er en udugelig mor når du lar barnet ditt klatre i trær.»
Et barn som var 4 år, og som hadde lært å klatre i et tre i barnehagen. Hva er galt og hvem er skyldig? Vi kan i dag registrere stort opprør mot norsk barnevern i andre europeiske land for den behandling noen av deres innbyggere har fått av vårt barnevern. Nå har opprøret også kommet til Norge. TV 2 har gjennom flere programoppslag vist grelle eksempler på ren trakassering og overgrep fra barne-vernets side overfor foreldre og deres nære familie.
I Norge er vi sterkt opptatt av at barn skal ha det godt og trygt. Mange rystende beretninger om ulike overgrep på små barn har med rette gått inn hos de fleste nordmenn. Derfor tenker mange som vårt barneombud at overgrep fra barnevernet «det må de tåle av hensyn til barnas beste». Hvem skal tåle overgrep fra barnevernet, og hva skal de tåle? Det er far og mor + den nære familien som skal tåle. Den lille gruppen som selv trenger trygghet, selvfølelse og langsiktighet for å kunne yte sitt beste for barnet de er så glad i. Som oppdrager og far til 6 barn og styremedlem i Norsk Fosterhjemsforening gjennom flere år, er jeg av den oppfatning av at vi trenger et barnevern. Men et barnevern som ikke holder faglig mål, og som ikke setter barnet og familien med mor og far og nær familie i fokus, er ødeleggende for det arbeidet som skal gjøres.
Jeg er glad og takknemlig for at TV 2 har satt denne saken på dagsorden. Tidligere sa vi gjerne at «det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at en uskyldig får svi». Barnevernet gjør det motsatte. Det er også slik i dag at en som er mistenkt for et «vanlig» brottsverk, men ikke blir dømt, kan kreve økonomisk oppreisning. Det kan ikke enn frikjent i en barnevernssak. Men befatningen med barnevernet vil for alltid stå i mor/far sin legejournal med «OBS, OBS barnevernet», og som er ubehagelig når det kommer en ny lege som ikke kjenner virkeligheten. Det samme gjelder helsekortet fra helsesøster og protokollen i barnehage/skole og hos lensmannen. Det blir aldri borte, selv om barnevernet ikke ser noe som er galt, og følger deg livet ut. Dette er en holdning og praksis som ikke holder mål i forhold til lov og avtaler om menneskerettigheter, men som tydelig gjelder for den som sto bak massakren på Utøya. Er det slik vi vil vårt samfunn skal være?
Vi mangler en skikkelig familiepolitikk, og hva er det som har ført oss dit? Krf. tok erfaringen fra vår historie som viser at barn har det best hos egen familie med far, mor og besteforeldre. De fikk innført ordningen med kontantstøtte slik at flere foreldre kunne velge å være heime mens barna var små. Det var den første og eneste skikkelige familietenkningen i vår tid. I tillegg de senere år er kommet mødre- og fedrekvoten i barnets første leveår. Men videre gjelder nå at begge foreldre er i jobb og får for lite tid med barnet. Alle gjør så godt de kan, men ikke alle lykkes like godt.
Tiden gir lite rom for utvikling av ømhet, kjærlighet, utvikling av praktiske ferdigheter, ansvarsfølelse, verdier og holdninger. Dette blir lett «mangelvare» eller supplert av deltakelse i frivillige aktiviteter eller vennegjenger. Det siste ikke alltid det beste. Foreldre som får barn må snarest på jobb igjen for ikke å miste «takten» ved mulig avansering og dermed tap i fremtidig lønn, hjelpen fra besteforeldrene blir mindre fordi disse lokkes/ presses til å stå lengre i arbeid. Summen av denne utviklingen blir at barnevernet skal være en ryddeinstitusjon mere enn en hjelpeinstitusjon.
Barnevernet skal i dag behandle også anonyme bekymringsmeldinger, i en tid da teknologisk utstyr gir muligheter for et mangfold av former for alvorlige overgrep. Dette er det ikke rom for å kvalifisere til med den 3-årige utdanningen som kreves for barnevernsansatte. Langt de fleste barnevernsansatte er unge mennesker uten større livserfaring og som heller ikke blir lenge i stillingene.
Dette til stor skade for livet til barn som blir reelt utsatt for vold og overgrep, og for barn og foreldre som uskyldig blir utsatt for barnevernets inngripen. Jeg kjenner en mor og besteforeldre som nå for 3. gang er innkalt til nær-kamp med barnevernet, etter at de første rundene endte med at barnevernet måtte erkjenne at de ikke fant noe som var galt. Selv om de den 2. gangen var svært negativ fordi moren tillot klatring i trær. Dette er ren trakassering og bør stanses med dom, for dette skader både barn og familie.. Til-synet lagt til fylkesmennene fungerer ikke, så foreldre og barn er som rettsløse.*
Johan Lyngstad, Lavangen.
Leave a Reply