Etter at jeg stod frem i Byavisa, om «Barnevernet» i Tønsberg, så har jeg fått mange telefoner. Og dessverre er det nesten som om sakene kommer fra kopimaskinen kun litt redigering. Det er familier som har hatt vanskeligheter, og hvor Barnevernet er brukt, som en måte å ramme den andre forelderen eller foreldrene på. Klart det er vanskelig å forstå hva som er intensjon midt i beskyldninger og følelser. Men en ting er jeg blitt ganske sikker på. Barnevernets utdannelse, gir ikke disse Barnevernspedagogene noe overmenneskelig kunnskap om mennesker og relasjoner. Det virker mer om de mister mye av det som trengs mest av i det arbeidet. Ydmykhet til å forstå at man ikke vet og ser alt. Tid til å la barn eller foreldre fortelle hva de har på hjertet. Undring nok til å søke helheten. Før trodde jeg at alle som som jobber i barnevernet, var folk som rant over av omtanke og kjærlighet. Nå vet jeg at det bare er noen som er det, og mang av dem slutter og er sykemeldte, fordi de ser hvilke overgrep som gjøres mot familier og deres barn, uten å kunne gjøre noe. Man straffer folk og henger dem ut i aviser for «overgrep» og beføling av barn.
Alle kan navnet på «lommemannen», men det er småtteri når man sammenligner det med å bli hentet av politi, se sine foreldre hyle av fortvilelse, og bare få se sine foreldre 2 ganger i året i to timer, med sure folk som stirrer. Hva gjør det med et barnesinn? Stockholm syndromet er kjent, og barna er puttet i hus de ikke hører hjemme, men tør ikke si hva de mener fordi de er redde. Foreldrene som har krav på hjelp og traume behandling, blir vist fingeren, og «vi driter i deg» er et standard uttrykk.
Så hvem er disse folkene som lar denne galskapen få fortsette? Er det slik at den 3% av befolkningen som ikke har empati, søker seg til slike jobber, hvor de har makt, og ingen kan ta dem? Hvor ingen stiller spørsmål, og ingen har ansvar? Det er ofte en utfordring å ha disse samtalene med foreldre som er så glad i sine barn, men har blitt missforstått, eller ropte Ulv Ulv, i en følelsesladet brudd med sin engang kjære.. De angrer så, og ønsker at så mye var ugjort. Men hvor er tilgivelsen? hvor er forståelsen? Hvor er egne erfaringer, og selvinnsikt, slik at man kan dra kunnskap og kloke valg ut fra livserfaring? Omplassering av barn, som om de var dyr, er det nye. Biologisk opphav, bør fjernes sier hun som er guru i barnevernsutdannelsen.
Det er på tide å begynne å være medmenneske, ikke bare i de lystige sidene av livet, men også være der, når livet «butter» imot. Og bruke tid på å forstå,og være klok, i stedet for kjappe smarte kommentarer… Man ser som i serien «Lucky Luke» at når barnevernet «rykker ut», så samles horder av gribber rundt familiene. Himmelen blir mørk av sorte gribber, advokater, og sakkyndige, som tjener enorme summer på at sakene IKKE blir løst, men blir holdt i gang i lengst mulig tid…
Jeg er «ferdig» med barnevernet, de trakk saken rett før jeg skulle møte dem i retten. Men de hadde truet meg en rekke ganger, og truslene er grove. Da var det snakk om 0 samvær/ restriktivt samvær. Jeg har tålt dette, men hva med alle dem som ikke gjør det? De blir minner som barna IKKE kan oppsøke, når de blir 18 og har sluppet ut av fengsel, uten å ha gjort noe som helst galt…
Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet ha tillit til barnevernet, men nei, Jeg kommer IKKE til å sende noen bekymringmelding dit på noen som helst. Jeg kan alt for mye om de som er der dessverre. Da bruker jeg heller min fritid på å bry meg, og være en skikkelig venn….
Alle har kriser i livet, og alle har behov for å ha noen å sortere tankene sine sammen med…. Barnevernet er ikke en av dem…
Leave a Reply