Den siste tiden har jeg lest vanvittig mye om barnevernet. Facebookgrupper og debattinnlegg florerer. De går i samme sporet. Folk går i tog for å protestere. «Legg ned barnevernet.» «Barnevernet må få mindre makt.» «Foreldrene må bli hørt!»
av Anonym
For en stund siden kom det en halvveis bekjent bort til meg. Han spurte: «Jobber ikke du i det der barnevernet?» Jeg svarte som sant er, at jeg ikke jobber i barnevernet. Jeg jobber med barn som er plassert av barnevernet. To forskjellige ting, jeg har ingenting med sakene eller avgjørelsene som blir tatt når barna flyttes. Min jobb i barnevernsinstitusjon er å gi barna trygghet når de kommer der.
Uansett. Denne karen spurte meg videre om ikke jeg synes det var sykt at barnevernet bare «tar» barn. Han hadde nylig gått i et protesttog for å vise sin avsky. Han hadde ikke kjennskap til noen direkte saker, men det var jo dette han leste og hørte; at barnevernet «tar» uskyldige barn. Slik kan vi ikke ha det i trygge Norge!
Jeg forstår denne mannen godt. Dersom dette er virkelighetsoppfatningen til deler av befolkningen så er det ikke rart at man går i tog. Hvem vil vel ha en styresmakt som helt ut av det blå kan trappe opp på døren, og ta med barna dine?
Som jeg nevnte innledningsvis så jobber jeg selv i en barnevernsinstitusjon. Jeg har hatt denne jobben i årevis, i en rekke forskjellige institusjoner. Antall barn jeg har jobbet med er stort. Jeg vil gjennom dette innlegget belyse historien og situasjonen til noen av barna jeg har jobbet med. Kanskje kan det gjøre noe med virkelighetsoppfatningen til folk når det gjelder barnevernet. Historiene er selvfølgelig anonymisert. Navn og alder stemmer ikke men historiene er virkelig. Barna er virkelig. Jeg vil heller ikke oppgi navnet mitt eller navn på institusjonene, da en rekke mennesker fort kunne skjønt hvem jeg skriver om.
Kunne ikke gråte
Even skalv da vi hentet han. Livredd. Spørsmålene til en syv år gammel gutt var selvfølgelig mange. Hvorfor skulle han bo hos oss? Hvor lenge skulle han bo her? Var vi sikker på at mamma og pappa ikke plutselig sto på døren? Det kunne jo hende de var sint siden han hadde fortalt alle hemmelighetene til læreren sin.
Vi trygget Even. «Mamma og pappa kommer ikke her. Du skal bo her lenge.» Da vi kom frem til institusjonen ville ikke Even gå ut av bilen. Vi fant ut at han hadde tisset seg ut. Jeg har sjelden sett en gutt med så mye redsel da han oppdaget at vi visste. Ventet det juling nå? Jeg trøstet og trøstet.«Lille venn. Dette går helt fint, ingen skal slå deg. Kom så går vi og skifter. Det ligger nye klær til deg på rommet ditt.»
Even var mye redd. Ved den minste brå bevegelse fra oss som jobber i institusjonen, kvapp han til. Holdt hendene over hodet. Klar til å motta slaget. Even var også lei seg. For hva forstår en syv år gammel gutt? Jo, han forstår at han har gjort noe gale. Han har sladret på mamma og pappa. Det er ikke deres feil, men hans. Til tross for skyldfølelsen og sorgen så gråt ikke den lille pjokken. Han kunne ikke gråte, hadde lært at da vanket det juling. Om han knuste noe eller kuttet seg i fingeren ville han ikke fortelle det. Hadde lært at juling var botemiddelet for slikt.
Etter 2 år i institusjonen var Even klar til å bli plassert i et fosterhjem. «To år!?» tenker du gjerne. Skal en så liten gutt måtte bo to år på institusjon? Vel, det er med Even som de aller fleste andre barn jeg har jobbet med. De bor på institusjon så lenge som det trengs. Så lenge som det trengs før man regner med at et ordinært fosterhjem kan håndtere barna. Disse ungene er så skadet når de kommer til institusjonen at å jobbe med dem 24/7 hver dag hadde vært uhåndterlig for de fleste. Skadet av omsorgssvikt, seksuelle overgrep, vold. En oppvekst preget av neglekt, avvisning eller misbruk.
Samtidig som Even viser en fantastisk utvikling i institusjonen, kjemper foreldrene med nebb og klør for å få barna tilbake (hvem hadde ikke gjort det?). Foreldrene skriver leserinnlegg til avisen. Barnevernet har frarøvet dem barna uten noen som helst legitim grunn.
Men vi som jobber med Even ser. Vi observerer han under samværene. Det er de verste timene hans i måneden. Han kvier seg. Er redd. Mor og far klarer ikke å møte gutten eller se hans behov når de er der. Uten at foreldrene forstår det selv, avviser de barnet sitt på nytt. De benekter påstander gutten kommer med fra barndommen. Vi som jobber med barn som Even hører. For barn forteller. Når et barn har blitt trygg på deg som voksenperson så forteller de mye. Og gudskjelov at de gjør det. Det gir oss voksne en mulighet til å hjelpe barna med de mørke tankene. De vonde minnene.
Samtidig stiller bygden seg bak Evens foreldre. Foreldrene må bli hørt! Vi har et helt sykt land som bare «tar» barn fra familien sin.
Even var et av de første barna jeg jobbet med. Det er lenge siden nå. Even har i dag utdannelse og er i full jobb. En flott, voksen mann.
Dessverre er ikke dette resultatet for alle. Mange barnevernsbarn sliter. Vi vet mer og mer hvor stor skade omsorgssvikt på et tidlig stadie av livet medfører. Vi klarer ikke å «fikse» alle disse barna. Men barnevernet gir disse barna en ny sjanse…En mulighet til et godt liv. For noen kommer hjelpen for sent.
Jeg husker godt Lise. Det gikk ikke like bra med henne som med Even. Utsatt for seksuelle overgrep gjennom årevis av sin egen far satt dype spor. Hun kunne ikke samhandle med jevnaldrede. Angsten, den evinnelige trangen til å kaste opp alt som kom i munnen, redselen, følelsen av å være ekkel – problemer man ikke har fått bukt med til tross for år med behandling og trygghet. Faren? Marsjerer fremst i toget mot barnevernet.
Ikke forlat meg.
Lille Markus var vel rundt 5-6 år da han kom til institusjonen. Også han livredd. 98% av døgnet skalv han av redsel. Kunne ikke være alene i et rom et eneste minutt. Markus var ikke blitt slått eller misbrukt. Han var forlatt. Han var overlatt til seg selv når mamma gikk på fest. En 4-5 år gammel gutt alene hjemme, i timevis, hele netter. Gutten har vist en god utvikling, men det er vanskelig å si hvor stor skade opplevelsene hans har gjort. Kanskje kan det gå bra med Markus, kanskje ikke. Jeg husker en gang han sa til meg: «Du må ALDRI la meg være alene. Ikke forlat meg slik som mamma gjorde.» Slikt skjærer i hjertet å høre fra en liten uskyldig gutt. Hvem kan forlate sitt eget barn på denne måten?
Skulle aldri blitt tatt bort fra foreldrene?
Kanskje er det en del foreldre der ute som på feil grunnlag har blitt fratatt ungene sine. Kanskje har barneverntjenesten gjort feil. Men debatten glemmer ofte at det ikke er barneverntjenesten som tar den endelige avgjørelsen. De fremmer sitt syn på saken, før fylkesnemnda tar avgjørelsen om barna skal plasseres eller ikke. Etter dette behandles saken (dersom foreldrene anker og tar saken videre) i henholdsvis lagmannsretten og tingretten. Er avgjørelsen fremdeles at barnet ikke skal bo med foreldrene sine, så er det med andre ord ganske mange mennesker som har tatt feil. Jeg skal ikke være bombastisk på at slikt ikke kan skje, men i alle mine år hvor jeg har jobbet med disse barna har jeg aldri opplevd at vi har mottatt et barn hvor vi har tenkt at «hvorfor er dette barnet tatt bort fra foreldrene sine da?»
Av skadene barna har (fysisk eller psykisk), av det de forteller, av observasjonene under samværene; jeg har aldri støtt på en sak hvor det virker som om barnevernet har gjort feil ved å plassere barnet.
Samtidig viser et forskningsprosjekt at åtte av ti familier som får hjelp fra barnevernet sier de er fornøyd med tiltakene de får og med samarbeidet med barnevernet. Mange foreldre ønsker også kontakt med barnevernstjenesten etter avsluttet veiledning. Hvem er det da som står i bresjen for kritikken, for protesttogene og demonstrasjonene? Det er jo naturlig å tenke at dette er de to av ti familiene som ikke er fornøyd med hjelpen, ofte foreldrene til barna jeg jobber med.
Det er en farlig tankegang som blir spredt rundt barnevernet nå. De negative historiene, kritikken, protesttogene, hva gjør de? Jo de svekker folks tillit til barnevernet, som igjen kan føre til at folk vegrer seg for å melde bekymringer. Man leser sjelden historier om barna som endelig ble oppdaget, som kom seg bort fra foreldrene sine, som fikk en ny sjanse i livet. Man leser aldri historier fra familiene som er fornøyd med hjelpen de fikk av barnevernet, hvor man har hjulpet barna i hjemmet sitt – uten å måtte flytte dem. (Som selvfølgelig må være hovedmålet).
Jeg ser disse barna daglig. Jeg vil at du skal tenke litt på dem neste gang du leser en tåredryppende blogg fra en forelder som har blitt «frarøvet» barnet sitt uten å ha gjort noe gale. Barnevernet kan selvfølgelig ikke si noe om hvorfor de har tatt det valget de har tatt, men vi som observerer barna og foreldrene forstår.
Barnevernet redder faktisk svært mange barn, du hører bare ikke om dem.
MEN BARNEVERNET GJØR JO SÅ MYE BRA, AT DE STILLE OFRENE FÅR EN LIVSTIDSDOM!!!
Ken Joar Olsen·23. april 2016
Hei du som ser dette her, vit at jeg aldri har bedt om mye i mitt nå 41 år lange liv.
Men jeg vil bede deg om en ting som vil betyde MYE for meg og mange andre vær så snill sett av ca. 3 minutter og les dette å tenk det igjennom etterpå, siden det faktisk dessverre er sånn vi som er tidligere barnevernsbarn må «leve» våre liv ferdig.
Barnevernet argumenterer ALLTID med at barnet var så skadet av oppvekst i egen familie FØR de kom inn i bildet, noe jeg mange ganger har sagt ikke stemmer nødvendigvis. Og jeg skal prøve å i hvert fall forklare hvorfor jeg mener dette, siden vi har Glassjenta friskt i minne som for nylig ble idømt fengsel som 17 åring.
Selv er jeg født i Ålesund bodde på en liten øy, hvor alle kjenner alle til jeg var 9 år gammel. Min mamma var alene mamma med en STOR biologisk familie, som aldri har reagert merkbart på min mors omsorg av meg.
(de har heller aldri ringt barnevernet) jeg var som enhver annen 9 åring, gikk på skolen og på fritiden likte å fiske å skyte med pil og bue sparke fotball osv.
Var med mine mannlige rolle modeller, som så blev min bestefar og onkler.
( påstår ikke min mamma, var perfekt men husker henne som en god og kjærlig omsorgsperson)
Ergo kan jeg ikke ha lidd så stor omsorgssvikt den gang, men da mamma tar meg med til Danmark og ca 14 dager etter vi er kommer dit.
Blir jeg akutt plassert av Børnevernet, nøyaktig det samme som barnevernet.
Og det er så en historie i seg selv, men kan si at de neste 7 år som jeg lever under den offentlige «omsorgen» preger meg i de grader.
Som mange andre under barnevernet får jeg ikke gått grunnskolen, på en vanlig måte med fullt pensum.
& jeg ender opp som en fengsels dømt 16 åring, med en dom på 18 mnd. som er en av mange dommer jeg soner.
Sier ikke at det ikke er mine egne & dumme valg jeg tok, men jeg tok dem med det sinne og verktøyer som min oppvekst hadde gitt meg.
Som barnevernet så pent sier, så er man jo ikke bedre enn det miljø man vokser opp i.
HVIS de hadde grunn til å ta meg, så har de hatt 7 år på å rette opp i mine «skader». Det har de altså IKKE klart, og dette er så med tanke på den største «skaden» jeg slet med var som en stor del andre enebarn hos enslige foreldre.
Var sikkert litt bortskjemt eller vant til å kunne oppnå ting, ved masing eller plaging…
MEN på 7 år har BARNEVERNET og offentlig «omsorg» altså ikke oppnådd mer, enn at jeg ender opp som en overgriper (voldsmann/raner/rusbruker) i stedet for et offer som de ANGIVELIG fjernet meg som. Samtidig er man jo også egentlig der blitt kneblet og fordømt, siden man jo er kriminell og ustyrlig betyder det man sier ingenting…
HUSK at jeg er LANGTFRA den eneste med denne bakgrunnen, nedenfor er der litt info som underbygger min påstand om nettopp det.
Tre av ti innsatte i Norske fengsler var i kontakt med barnevernet før de fylte 16 år.
Kilde: SSB Publisert 2004
https://www.ssb.no/sosiale-forhold-…
Her kan dere se Molly McGrath Tierny fortelle det jeg er et levende bevis på, 11 minutter som ingen fornuftige mennesker kan krangle på…
https://youtu.be/c15hy8dXSps?t=16s
Dette håper jeg kan få folk til å se at deres selvpåtatte rolle som hjelpere til barn, langt fra er akkurat det. Og at de faktisk SKADER våres barn, samt utsetter andre for kriminalitet med deres dårlige arbeide som vi andre må lide for RESTEN AV VÅRES FORDØMTE «LIV»
Tusen hjertelig takk for du tok deg tid til å lese dette, det betyr mye for et offer etter offentlig omsorgssvikt og ikke bli behandlet som en kriminell ansvarsløs av samme samfunn som skulle «hjelpe» men endte opp med å fordømme.
Vi vet vi har tatt dumme valg, men vi vet også at vi ikke lærte bedre.
Så vi tar ansvar, men ikke Barne”vernet”… HVORFOR IKKE???
Og ta gjerne kontakt med meg om du ønsker å vite mer noen må gi de barna, som akkurat nå ødelegges av barnevernet uten å bli hørt en NØDVENDIG stemme.
Mvh Ken J. Olsen
https://www.facebook.com/notes/1437649359876491/MEN%20BARNEVERNET%20GJ%C3%98R%20JO%20S%C3%85%20MYE%20BRA,%20AT%20DE%20STILLE%20OFRENE%20F%C3%85R%20EN%20LIVSTIDSDOM!!!/1528880657420027/
Da blir det et paradoks at barnevernet i en sak prosederte på at barnet var for tillitsfull. Foreldrene hadde ikke lært barnet å være redd for fremmede.
Kan et barn vokse opp i tryggere omgivelser en det?
Nei, barnevernet vrir alle situasjoner til å bli argumenter for å vinne en sak.
Bv er en terorist organisasjon i Norge. Ja de gjør good job for beholder sine jobber på min skatte inntekter . Advokater, dummer, psykologer,barneskoler, beredskap moderne ,fosterheimer o.m.m. Fjern barnevern betyr mange hundre tusener jobber.
Ja nie rozumiem tylko DLACZEGO to nadal trwa ,choc wszyscy (ktorzy sie tym interesuja )wiedza ,ze jest bardzo zle.To wlasciwie bylo juz widac wiele lat temu .No wiec DLACZEGO to jeszcze trwa ?
Igjen diskuteres det om bv redder flest eller ødelegger flest ved sine omsorgsovertakelser. Det går kaldt gjennom ryggen på meg. Tenk at vi ikke engang vet det! Det sier litt om hvilken stat i staten bv egentlig er.
Statistikken viser at 70% av de som har vært under BV, klarer seg dårlig i voksen alder. Altså kan de ikke ha fått så god hjelp. 30 % klarer seg ok, altså får noen hjelp. De barna jeg bekymrer meg for, er de som blir ødelagt i systemet; altså de 70%. For de som blir ødelagt av systemet, hjelper det ikke å få høre propaganda der BV skryter av å ha hjulpet en del barn. Det skulle bare mangle at der ikke var NOEN i BV som hjelper barn. Min sympati og oppmerksomhet ligger hos alle mange tusen som blir ødelagt fordi BV ikke har kompetanse nok og fordi barneindustrien her i landet er blitt god butikk for mange
Ifølge oppdatert forskning er andelen 75% og nærmer seg 80.
Alle notoriske lystløgnere fornekter fakta. Det finnes det også troverdig forskning på. Så barnevernets propagandister bør lukke tyggeredskapen sin. Hele 58 år etter den såkalte «hjelpen» fra barnevernet, sliter jeg med mye dritt fra de fem årene. Så kom fanden ikke med mer pisseprat.
Artikkelen har de klassiske 2 store feil:
1. At Even eller andre enkeltsaker fikk hjelp, er irrelevant, fordi en majoritet av de alvorlige saker får det ikke. Forskning er klar: Fosterbarn og barn i barnevernsinstitusjoner klarer seg ikke bedre enn barn i risikofamilier.
2. Forskning på barnevernsbarn viser IKKE at 8 av 10 er fornøyde. Studien det vises til er full av bias. Deltakerne er utvalgt av barnevernet, omsorgsovertakelser er ikke inkludert, de som ikke ville være med i undersøkelsen er ikke tatt med. Undersøkelsen holder ikke vitenskapelig standard, den er biased.
Det er påfallende at barnevernet og deres lakeier ikke evner verken se eller ta inn over seg at majoriteten av barn med alvorlige problemer ikke får den hjelpen de trenger. Kunnskapen er åpenbart ikke i tråd med hva som finnes av kunnskap der ute. Ansattes even til sosiale relasjoner er på et bunnivå. For mange i den etaten skulle aldri vært der med sine løgner, trusler og manipulasjoner.
Barnevernet er BETALT for å redde barn, Det er jobben deres og skal ikke være nødvendig å nevne. Det finnes noen få solskinnshistorier, men de er få. For få.
Ødeleggelsene er mye større. og for en person som ror seg unna med å skrive at hun må være anonym for at ikke folk skal finne ut hvem barna hun skriver om er det litt for mange meninger og litt for lite troverdighet. Jeg kan også skrive mange historier om barn som er blitt ødelagt av systemet, som aldri burde vært under systemet i det hele tatt, Jeg snakker daglig med barn og unge som sliter under systemet. Men selvsagt, du jobber på en institusjon hvor mange blir faktisk introdusert til rusmidler og alkohol… så da må jo du vite bedre.
Barnevernet tar liv. Det er ett faktum, Barn som kunne greid seg fint med enkle hjelpetiltak blir fjernet fra hjemmet uten at hjelpetiltak er blitt prøvd er også ett faktum.
Når det kommer til rapporten om at 8 av 10 foreldre er fornøyd med barnevernet lurer jeg veldig på hvem de har spurt, for 100% av foreldrene jeg har snakket med som har med barnevernet å gjøre er misfornøyd. Og helt korrekt antall om hvem som er fornøyd eller ei får en ikke før en har spurt absolutt alle med barn som har opplevd barnevernet. Forskningsrapporter kan jeg også slenge rundt meg.. Vi har bl.a den som sier at barna vil få ett bedre liv om barnevernet ikke kommer inn i bildet og barnet får bo hjemme uansett hvor harde kår det er.
Barnevernet tar barn fra fattige, enslige, syke og de som ellers er svakere stilt i samfunnet, men det er ikke omsorgsvikt, det er heller ikke mishandling, og loven sier at barnevernet KUN skal gå inn når LIV OG HELSE står på spill. Så forklar meg da hvordan ett barns liv og helse kan stå på spill når mor og barn ligger på sykehuset etter fødsel med sykepleiere på alle kanter. Eller hvorfor barnevernet fjerner ett barn fra ett sykehus fordi «sykehuset ikke var bra nok», Hvorfor fjerne barn fra foreldre som ikke har fått en sjanse til å prøve seg som foreldre i det hele tatt? Og hvorfor ta de fleste tidligere barnevernsbarn under en kam å ta fra dem barna? Det virker mer som bestillingsverk.. i tillegg beviser de jo at institusjoner ikke gjør noen god jobb, for ifølge barnevernet har ikke barnevernsbarn fått den tilknytningevnen og omsorgsevnen som skal til for å ta seg av barn…Så logisk sett innebærer dette at institusjonene og fosterforeldre gjør jobben sin dårlig. Så Anonym, tenk litt over hva du skriver, det kan like fort slå tilbake på deg selv.
Laurka .No naprawde jest cudownie.Tylko dlaczego caly swiat protestuje.Oczywiscie swiat nie ma racji.Ciekawe dlaczego protesty swiatowe uderzaja w Norwegie.Jak to sie dzieje ,ze pewnie w innych krajach jest gorsze ,,barnas beste,, ale swiat nie protestuje.Znowu swiat jest niesprawiedliwy dla Norwegii.Mysle ,ze po tym liscie widac ze dopoki w tej instytucji pracuja ludzie dzis pracujacy to normalny czlowiek nie ma co liczyc na poprawe.
Pedo-jegere vet Vi at trengs, men Barnevernet gjør mer vondt enn godt, det er helt klart av statistikken som sier at hvert 40. barn taes, at 100 nyfødte i året taes og at slekt så å si aldri prioriteres over andre løsninger, og om du støtter opp under forfatningen som den er, så er du en forræder av alt som heter rettskaffenhet; utenomrettslige domstoler, tap av ordinære rettigheter standarden og ingen sanksjoner mot dommere som, åpenbart, begår justismord? Dette er et folkemord, og om du ikke vemmes, så er du en fiende av menneskeheten selv og trenger å fjerne deg fra offentlighetens granskende søkelys!
Samtidig viser et forskningsprosjekt at åtte av ti familier som får hjelp fra barnevernet sier de er fornøyd med tiltakene de får og med samarbeidet med barnevernet.Dette forskningsprosjektet har svært liten verdi.Hvorfor?Jo,ikke ett eneste barn/familie som er fratatt omsorgen med tvang var med i prosjektet.Derom man hadde spurt foreldre/familie som Barnevernet hadde henet barna v.h.a. politi etc. om de var fornøyd med at barnet var tatt.Hva ville svaret vært???Selvsagt ville de ikke vært fornøyd.Når ANONYM barnearbeider sier at forskningen viser at 8 av 10 er fornøyd med BV,så er dette ikke tilfelle i det hele tatt.Dette kan ikke kalles forskning.
Dette var faktisk en solskinnshistorie uten like, den ble faktisk så god at den kan ligne et bestillingsverk. Det er uten tvil mange barn som lider og ikke får den hjelp de skulle ha hatt. Men om bare 5% av de historiene som kommer frem i media er riktige så er det 5% for mye, men dessverre er det mange, mange flere. Når både advokater, psykologer m.m. står frem og forteller historier så må vel en del av det være sant? Jeg har selv jobbet med slike saker og har «litt» innblikk og har en annen erfaring. Men selvfølgelig er det kjempeflott at dette barnet fikk hjelp. Det er mange sider i slike saker og brutale hendelser som uten tvil burde vært unngått. Men man må heller ikke glemme at både barneombudet og barneministeren har tidvis vært ute med skarp kritikk selv om det har endret seg etter at utenlandsk media har slått dette stort opp. Det beste er å forsøke å se virkeligheten.
Jeg blir så forbanna når jeg leser sånt som dette. For det første så vet vi veldig godt at et barnevern trengs, og de skal hjelpe de barna som trenger det. Men det er ikke de vi snakker om når vi protesterer og demonstrerer mot barnevernet. Vi snakker om alle de barna som blir tatt fra foreldrene uten at det er grunn for det, de barna som har det bra hjemme hos foreldrene sine, som ikke har vært utsatt verken for vold, overgrep eller annen omsorgssvikt.
Men av en eller annen grunn så har barnevernet fått det fått seg at de ikke har det bra hjemme og plasserer barna selvom det ikke er god nok grunn for det, og uten at de har sjekket grunnlaget for bekymringen sin. De går heller ikke inn og hjelper familiene det er snakk om først, sånn som de skal gjøre. De skylder ofte på at foreldrene ikke er mottagelige for hjelp, uten at de har forsøkt å hjelpe engang.
De sier at foreldrene lyver, så de kan vi ikke stole på, ungene lyver for å beskytte foreldrene, og når de har en sånn holdning så er det håpløst for en familie og bli renvaska for falske beskyldninger.
Og ikke fortell meg at det ikke skjer, Jeg har sett selv opplevd og vet om flere tilfeller bare i min omgangskrets hvor dette har skjedd.
Men vi foreldre kan jo bare anke hvis vi ikke føler det er riktig, men hva hjelper det. For i fylkesnemnd og rettinstansene har vi retsakskyndige som hører mer på hva barnevernet er bekymret for, og skriver sine rapporter utifra det barnevernet sier og ikke det som er fakta. Det er retsakskyndige som har innrømmet det at de må skrive det barnevernet mener ellers så får de ikke oppdrag igjen.
Og det er barnevernet og retsakkyndig som blir trodd, og ikke foreldrene og dere vitner.
Det er blitt også sagt det av dommerne at vi må jo gi barnevernet rett, for ellers kommer jo dem i et dårlig lys.
Hadde barnevernet jobbet for de barna som trenger det, så hadde det ikke vært nødvendig og protestere mot barnevernet, for ikke å snakke om alle de unødvendige barna og foreldrene som lider unødvendig. Og rykte til barnevernet da.
Jeg vet at det er mange som ikke forstår at det er sånn det er, politikere og de som skal styre landet, og folk flest forstår det heller ikke. Ikke før de selv har fått erfare det på kroppen selv, da forstår de det.
Men når det er sagt er det selvfølgelig ikke sånn overalt, men dessverre er det sånn så altfor ofte. Det er derfor vi vil ha en granskning og endring av måten barnevernet jobber på.