Selv om barnevernet mottok flere bekymringmeldinger, fortsatte de å sende den 16 år gamle jenta hjem til stefaren – som hadde vært anmeldt for overgrep mot henne.
I rettssal 818 i Oslo tingrett sitter en 21 år gammel kvinne. Iført rosa genser og olabukse, og med håret oppsatt i hestehale følger hun observant med på det som foregår i salen.
Hun følger rettssaken mot Oslo kommune, som har nektet å vedta et forelegg på to millioner for grovt brudd på tjenesteplikt i barnevernet i bydel Alna.
– De kan ikke påta seg et ansvar for et barn, når de ikke er i stand til å utføre oppgaven. Jeg tenker at det ikke skulle vært lov, sier kvinnen.
Men kommunen mener at de ikke har gjort noe galt, selv om barnevernet mens de hadde omsorg for jenta, sendte henne hjem til en ruset stefar som voldtok henne – og ga henne narkotika. Dette gjorde de til tross for at de hadde mottatt gjentatte bekymringmeldinger om jentas situasjon.
I november 2017 ble stefaren dømt til 12 års fengsel for å ha voldtatt jenta fra hun var sju til hun var 12 år gammel, samt da hun var 16 og 17 år. Han ble også dømt for å ha gitt henne hasj og marihuana fra høsten 2015 til oktober 2016.
Jentas mor døde i april 2017. Hun var før det siktet for å ha tilrettelagt for overgrepene.
Tidlig fratatt omsorgen
Allerede i mai 1999, da jente kun var et spedbarn, ble barnevernet en del av livet hennes. Foreldrene, som begge kommer fra Pakistan, ble tidlig fratatt omsorgsretten: De var ifølge vedtakene ikke skikket til å ta vare på et barn.
Jenta har fortalt at faren slo og hadde et stort kontrollbehov. Moren var svært syk, og slet med både rus og psykiske problemer. Den lille jenta ble boende hos et familiemedlem. Faren var i fengsel, mens moren ble lam fra livet og ned etter en ulykke der hun hadde forsøkt å ta livet sitt.
Under innledningsforedraget tegnet statsadvokat Asbjørg Lykkjen et bilde av en svært vanskelig oppvekst, der jenta ble en kasteball som aldri fikk hjelpen hun burde ha fått. Innen hun hadde fylt ti år hadde hun bodd i 13 forskjellige fosterhjem og ulike institusjoner.
I 2009 kom hun til et fosterhjem i Vestfold. Da hadde moren kun samvær med datteren fire ganger i året, og da med tilsyn. Paret i Vestfold ble som «foreldrene» til jenta, og hun bodde hos dem i seks år.
Og det var til dem at jenta fortalte om overgrepene for første gang. Fosterforeldrene meldte saken til politiet. Det er også de som har anmeldt barnevernet i bydel Alna for grovt tjenesteplikt.
Misbrukt i kjellerboden
Tirsdag sitter 21-åringen på tilhørerbanken i rettssalen. Her hører hun blant annet kommuneadvokat Inger Skeimo si:
«Dette er en veldig trist sak. Kommunen har stor sympati for det hun ble utsatt for. Ingen barn skal bli utsatt for overgrep under samvær (…) Men det har vært krevende for barnevernet å vite hva som var riktig å gjøre, særlig etter 2016. Det er kommunens syn at ingen ansatte har utvist grovt brudd eller noe straffbart med vilje».
I pausen snakker hun med Avisa Oslo. Hun er opprørt over det hun hørte i rettssalen.
– Det kan godt være at barnevernet gjør en god jobb for andre, kanskje i mindre saker der noen skilles eller noen har blitt slått hjemme. Men i en sak som dette så blir det for mye for dem, og for meg virker det som om de bare vil grave seg ned. Jeg skjønner det på en måte, for det er ganske overveldende, sier hun.
I retten kommer det frem at barnevernet har mottatt gjentatte bekymringmeldinger, men at de likevel sendte henne hjem. Overgrepene foregikk i leiligheten og kjellerboden, og ofte etter at stefaren hadde vært på butikken med jenta. Da tok han henne med ned i kjellerboden, som han hadde tilrettelagt for misbruk.
– Hvis de hadde vedtatt boten, så hadde de jo innrømt skyld. Og det vil de vel ikke. Men hvis ikke de har fått med seg hva som foregikk hjemme, så må de ha hatt bind for øynene. Selv etter konkrete tilbakemeldinger, så lar de meg som barn fortsette å dra hjem til en stefar som de vet har vært anmeldt for seksuelle overgrep mot meg.
– Helt uforståelig
Jenta skal som 16-åring i 2015 ha blitt oppfordret av saksbehandler i barnevernet til å være mer sammen med moren. Da ble også «foreldrene» i Vestfold sagt opp som fosterforeldre.
– Det er helt uforståelig for meg at de da plutselig mente at moren min da var bra for meg. Etter å ha blitt holdt borte fra henne hele livet skulle jeg da være med henne. Det er helt sykt, sier jenta.
Hun sitter i gangen i åttende etasje på tinghuset. I retten har Lykkjen nettopp lagt frem hele historikken til jenta. I tillegg til overgrepene, alle institusjonene og den syke moren, forteller statsadvokaten om en ung jente som stikker av, har selvmordstanker og roper etter hjelp.
– Jeg vet jo at det er meg de snakker om, men jeg tar meg liksom ikke nær av det. Selvsagt berører det meg, men måten jeg «dealer» med det på er å fjerne meg litt fra det. Og særlig dette med mor er et sårt tema for meg. Jeg er ganske opptatt av henne, og hun kom alltid først – og jeg satte meg selv til slutt. Selv om hun ikke eksisterer i dag, så er det likevel vanskelig å snakke om, sier hun, og legger til:
– Jeg tror ikke hun ville ha overlevd å høre på de rettssakene. Hun var jo siktet for å ha lagt opp til seksuelle overgrep, noe hun også gjorde. En vanlig mor ville aldri gjort det, eller latt en overgriper bodd hos seg. Det var aldri noe som var normalt med henne.
Moren døde et halvt år før rettssaken mot stefaren. Hennes rolle er beskrevet i dommen fra november 2017.
– Ingen tiltak
Kvinnens fosterfar vitnet også i retten tirsdag. Det var han og kona som meldte ifra om situasjonen til jenta. Han fortalte om en rekke bekymringmeldinger til barnevernet, og at det var åpenbart for alle at jenta ikke hadde det bra.
– Da vi fortalte at det var fare for overgrep så var vi sikre på at barnevernet kom til å stoppe det, og at det da ville skje noe øyeblikkelig. Det var sjokkerende for oss er at det ikke ble slått noen som helst form for alarm. Vi sendte dermed nye bekymringmeldinger. At jenta fortsatte å være hjemme hos moren, var for oss helt ufattelig for oss, sa fosterfaren i retten.
Videre sa han at selv etter at jenta hadde vært på voldtektsmottaket, så ble hun sendt hjem til der overgriperen fremdeles bodde.
– Samtidig ble vi avsatt som fosterforeldre. Det eneste som satte en stopper for overgrepene var at stefaren ble arrestert. Det er ingen tiltak fra barnevernet som reddet henne, sa fosterfaren.
Ikke fått hjelp
Saken går over tre dager Selv om veien frem til en rettssak har vært lang, der saken mot kommunen også har vært henlagt, er fosterforeldrene og kvinnen fornøyde med at den endelig behandles i tingretten.
– Her er det profesjonell aktører som har visst, men som har unnlatt å gjøre noe. Jenta har sagt at det går bra, og så har de trodd på det. Men så enkelt er det ikke. Hun er åpenbart traumatisert og skadet, og trenger hjelp, sier fosterfaren på gangen til Avisa Oslo.
– Hvordan går det nå?
– Selv om jeg har hatt det dårlig, så lever jeg er nokså normalt liv nå. Men jeg har fremdeles ikke fått den hjelpen jeg har ønsket meg og trenger, sier kvinnen.
På tross av alle årene med overgrep og svikt, er hun nå leder i en større butikkjede, samt at hun har samboer og hund.
– Jeg har et håp om at jeg kan være med å hjelpe andre. Selv om det er vanskelig, så burde det være mulig å endre systemet. Jeg vil bruke min erfaring til å prøve å gjøre noe med det, sier kvinnen.
Leave a Reply