Et overgrep fra det offentlige er alltid utilgivelig, det kan ikke rettferdiggjøres med at noen andre ikke får hjelp.
Debattinnlegget i Aftenposten 30. juni i Aftenposten av psykologene Magne Raundalen og Willy-Tore Smith («Barnevernet må ikke jages inn i et nytt skyggeland») kan leses som at vi må tåle at barnevernet noen ganger gjør skade, fordi det er nødvendig for å avdekke barn som virkelig trenger hjelp.
Får til dialog og samarbeid
Dette er en tese som i aller høyeste grad kan diskuteres – og vi vil hevde at den er feil. De setter også seg selv som barnas hjelpere, mens advokater er på foreldrenes side – noe som i deres retorikk rettferdiggjør sterkere inngrep mot uskyldige familier. Dette er vi enda mer uenig i.
Som fagpersoner skal vi utvikle metoder og bruke våre ressurser der hvor de gjør nytte – gode barnevernsarbeidere (som vi møter mange av) klarer å finne dialog og samarbeid med familiene.
Også i de mest alvorlige sakene. De klarer å finne riktig nivå for hjelp, og de tolker barns utsagn og signaler slik at barna blir forstått. Det er denne fagligheten vi skal bidra til – ikke en stillingskrig hvor voksne holdes opp mot barn og hvor vi godtar at vi gjør skade på fungerende familier i det godes navn.
Trenger hjelp, ikke omsorgsovertagelse
De aller fleste barn vokser best opp i sin egen familie, og fortsetter å ha kontakt med den livet ut. Noen få barn har det så dårlig i sin egen familie at de trenger å få en tryggere enhet å vokse opp i. Flere familier strever i kortere eller lengre perioder med sine barn, foreldrene med seg selv eller familien med sine samspill. Da trenger de også hjelp, men ikke omsorgsovertagelse.
Barnevernets oppgave er å finne familier som trenger de ulike hjelpeformene. Noen ganger spør familiene selv etter hjelp, andre ganger blir de oppdaget på andre måter.
Skal barnevernet være i posisjon til å hjelpe, må det ikke bruke større makt eller sterkere intervensjoner enn det som er nødvendig i akkurat denne familien. Har maktbruken vært for stor, mister barnevernet sin hjelpeposisjon.
Og enda verre, samspillet i familien kan ta skade og dette går igjen ut over barn som ellers hadde hatt en mer normal oppvekst.
Et overgrep fra det offentlige er alltid utgivelig
Flere familier tør ikke å ta kontakt med noen form for offentlig helsetjeneste eller hjelp etter at de har opplevd for sterk innblanding fra barnevernet. Dette går ut over deres barn, som hadde trengt hjelpen.
Et overgrep fra det offentlige er alltid utilgivelig, det kan ikke rettferdiggjøres med at noen andre ikke får hjelp. Barnevernet må til enhver tid være klar over sin makt og bruke den klokt.
Hedvig Montgomery psykolog
Arne Jørgen Kjosbakken psykologspesialist
Veldig bra artikkel. Takk til de som skriver! Det som skrives her er innlysende, det er logisk og et slikt arbeide har gode virkninger. Det som er så rart er at det offentlige, altså barnevernet, forfekter sitt eget arbeide, enda de ser at det har negative virkninger. De utøver makt og får negative resultater av sitt arbeide. Hva er det som gjør dette? Hvorfor vil de holde på slik? Hvor har de hodet sitt og fornuften sin? Barnevernet kan da ikke unngå å se hva norske menn og kvinner synes om deres arbeide? Hvordan tenker de og hva tenker de? Slike spørsmål melder seg i denne saken. Alvoret er så stort at barnevernet må totalt stoppes!! De kan ikke fortsette å ødelegge barn og familier i Norge. Det er forbudt ved norsk lov. Hva skal vi med gode lover i Norge, hvis ikke myndighetene våre, politiet og domstolene skal kunne håndheve de? Da må folket stå opp og si fra. Det er 1000-vis i Norge nå som nekter å ha det slik. Barnevernet er en eneste stor terrororganisasjon. Egentlig viser alt dette vi ser med våre øyne, at Norge er korrupt. Korrupsjonen er kommet til overflaten. Kjære norske borgere, reis dere, stå opp!