SVTs (Sveriges Televisions) programserie Dokument innifrån har nok en gang utført undersøkende journalistikk i barnevernet, resultatet denne gang er programmet “Barnhemmens döttrar” (“Barnehjemmenes døtre”). Journalistene finner mye bra informasjon og de viser klart at barnevernets uttalte mål (hjelpe barna, gi dem en trygg oppvekst, bli en velfungerende voksen omsorgsperson) er langt fra det resultat barnevernet oppnår.
320 jenter fra to barnehjem ble detaljundersøkt av journalistene.
86 av de 320 jentene hadde en eller begge foreldre som selv hadde vært barnevernsbarn. Mer enn hver fjerde jente hadde altså minst en av foreldrene som var oppdratt av barnevernet. Men tallene er så diffuse at journalisten måtte undersøke mer, tallene peker i retning av at det dreier seg om halvparten av alle jentenes mødre som hadde blitt oppdratt av barnevernet.
De fleste av de 320 barnevernjentene har hatt enslige mødre, fedrene har sjelden vært tilstede.
100 av de 320 jentene har nå selv fått barn som er 18 år eller eldre, totalt dreier det seg om 201 barn. Forskning viser at halvdelen av disse jentene har fått minst et av sine egne barn tatt av barnevernet. Altså har halvparten av kvinnene som er vokst opp som barnevernsbarn selv fått et av sine egne barn tatt av barnevernet.
Om jentene selv hadde minst en av foreldrene med bakgrunn som barnevernsbarn økte risikoen for å få sine barn tatt av barnevernet til 60 prosent. Den yngste generasjonen har ikke hatt korte barneverntiltak, i gjennomsnitt har de vært hele 6 år under barnevernets omsorg innen de ble 18 år.
Kjell Hansson, professor i socialt arbete (Lund) sa at sosialtjenesten sender barna forskjellige steder og at barnevernet ikke har noen som helst aning om hva resultatet vil bli. Teorier og tanker om behandlingen er dårlige.
Etter SVT-dokumentaren “Stulen barndom” fikk statlige spesialutredere i oppgave å intervjue 1 000 voksne som har vært under barnevernets omsorg og etter at de har snakket med flere hundre barnehjemsbarn har de funnet at barna har alt fra 1 til 27 plasseringssteder under barnevernets omsorg. Det er vanlig med mer en 5 plasseringssteder og det er ikke uvanlig med flere en 10 flyttinger av barnevernsbarn, en del av barna er til og med flyttet fra gode plasseringssteder til dårlige! Gjennomgående viser historiene at barna ikke blir hørt, de blir ikke ivaretatt. Utredningsarbeidet er så omfattende at saken trekker ut år og forventes ferdig i 2011. Delrapporten kommer om noen måneder, men utredningsledelsen slår allerede nå fast at de ser at åpenhet og innsyn er helt nødvendig for at det skal kunne skje positive endringer i barnevernet, samtidig må barna bli sett, hørt og tatt vare på.
Kjersti Ericsson, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (Oslo), kaller disse barna for barnevernsnomader fordi de flytter så mye. Barna får ikke bli værende på ett sted, de flyttes rundt på barnehjemmene, ut og inn i fosterhjem og periodevis hos foreldrene. Hun sier også at bruddene i seg selv er en fare, selv om enkelte av plasseringsstedene er ganske bra. Når barnevernet overtar omsorgen virker det av og til mot sin hensikt, det blir snarere en kumulativ skade, sier Ericsson.
“Stulen barndom” (“stjålet barndom”) viste også at halvparten av guttene fra et barnehjem siden har død for tidlig, av selvmord, alkohol og narkotika. Samtlige av guttene hadde blitt utsatt for vold og slag fra de barnevernansatte.
En av familiene blir brukt som eksempel og Jessica (11) fikk en diagnose hvor hun hadde behov for stabilitet, men barnevernet flyttet henne rundt mellom 8 barne- og fosterhjem, til stadig nye ansatte og nye relasjoner.
Jessica ble droppet av barnevernet som 17-årig, da fikk hun kun penger til forsørgelse. Hun ble gravid og etter mange år som barnevernsbarn ble hun selv fratatt sitt nyfødt barn av barnevernet. Barnevernet hadde altså ikke klart å gjøre Jessica klar for voksenlivet, de feilet totalt, selv etter tusenvis av timer med barnevernsarbeid og mange forskjellige faggruppers innsats.
Fire generasjoner under barnevernets omsorg, slik er ofte statistikken. Konklusjonen er klinkende klar: barnevernets arbeid hjelper ikke. Men statistikkene ligger ikke åpent, utenom journalistene her har ingen andre villet sette sammen disse opplysningene – selv om alt finnes i arkivene.
Eksperten Michael Rutter, professor ved King`s College (London), sier at tallene for antall barnevernsbarn med foreldre som selv har vært i barnevernet er oppsiktvekkende høyt. Rutter sier at dette ikke er tilfeldig, til det er tallet altfor høyt!
Ubevisst eksperimentering med barna. Barnevernet og politikerne har ikke hatt og har fremdeles ikke kunnskap om hva de har gjort eller hvilke resultater barnevernets inngripen får eller har hatt. Hundre tusenvis av barn er oppdratt av barnevernet i løpet av hundre år, på sviktende grunnlag og ofte med tragiske resultat. Barnevernet skaper en “sosial arv” som danner grunnlag for at barnevernsbarnas barn ender opp i barnevernet igjen. Den negative sosiale arv skapes under barnevernets omsorg!
Det er ingen grunn til å tro at forholdene er bedre i Norge og heller ikke her finnes det forskning som kan gi noe svar. Hvor mange familier er generasjonsgjengangere i barnevernet? Norske barnevernsbarn blir heller ikke hørt og sett. Barnevernet i Norge er også ekstremt lukket og har knapt innsyn fra andre enn sine egne. Dette må også norske politikere lære av.
Hva gjør politikerne når vi nå vet at staten skaper nye generasjoner med barnevernsbarn, at barnevernet er årsaken til svært mange barns negative “sosiale arv”?
Leave a Reply