Av Mette Valentin (oversatt fra dansk)
Det er en uklar allsidig funksjon i alle høykonfliktstilfeller. Både mellom foreldre og mellom foreldre / kommune / statsadministrasjon, klage og rettssystem.
Barnets syn går tapt i voldelige konflikter og kriger og kamper.
Jeg ser det spesielt i feilaktige tvangssaker der det ser ut til å være utbruddet av krig mellom foreldre og administrasjon og fosterfamilie / bosted henholdsvis.
Samvær blir kansellert og redusert uten grunn eller ulovlig, foreldrene beskrives og behandles svært negativt, og unøyaktige opplysninger og grove påstander som ligger til grunn for plasseringen, for eksempel vold eller misbruk, blir ikke korrigert i journalen, til tross for at foreldrene kan gi dokumentasjon for den berettigelse. Barn blir plassert og holdt i fosterfamilien til tross for god tilknytning til og trygt samspill med foreldrene, og til tross for bevis på gode foreldreferdigheter og ressurser i familie / nettverk. Forbedring / utvikling anerkjennes ikke. Ingen returplan er laget. Handlingsplaner går ut på at foreldrene må godta plasseringen. Det gjøres ikke noe arbeid på å rette opp problemer mv. Hos foreldrene / hjemme .. etc … listen er dessverre dessverre lang.
Det begrunnes alltid med barnets trivsel og interesser, men synet på det faktiske barnets velvære og beste ønsker går tapt i krigen mot foreldrene og mot at feil etc. i saken adresseres og korrigeres.
Du tar ikke bare et barn fra foreldrene sine. Du tar det også fra sine søsken, besteforeldre og andre familie. Og viktigst:
Du tar i disse tilfellene, et barns gode og kjære foreldre, søsken og familie fra det. Opprettholder plassering og spenner ben for det gode, trygge og kjære forholdet de har / kan bygge for sine foreldre og søsken etc.
Det er selvfølgelig ikke OK. Det skal ikke skje. Barnas visjon drukner i en krig mot foreldrene, hvor alle taper til slutt. Ikke minst barna. Vi kan ærlig talt ikke være bekjent av det!
Leave a Reply