Barnevernet i Sogn fremstår som en slags amatørmessig veldedig organisasjon. Det kostet sannsynligvis tolv år gamle Hanna livet.
Av Anne Rokkan
«Fosterheimen har teke godt vare på barnet», heter det i en tilsynsrapport fra fylkesmannen i Sogn.
Det er ingen som tviler på at fosterhjemmet handlet i beste mening.
Problemet er bare at barnet døde under oppholdet.
Hvem var det som sviktet?
Hanna ble funnet død i sengen sin om morgenen 4. februar 2016.
Da hadde hennes biologiske foreldre og tidligere fastlege kjempet for å skaffe Hanna helsehjelp. De mente hun slet med epileptiske anfall.
Fosterhjemmet Hanna bodde i var et såkalt familiehjem, for barn med ekstra store utfordringer.
Her ble Hannas biologiske foreldrenes sykdomsfokus oppfattet som overdrevet. Det ble vist til at anfallene heller skyldtes angst og mareritt.
Hannas nye fastlege sa seg enig i denne vurderingen – uten å undersøke henne.
Også en tilsynsperson skrev at «epilepsi kan me no sjå bort frå», selv om Hanna hadde fått bekreftet epilepsidiagnosen av eksperter bare en måned tidligere.
I julen 2015 varslet Hannas biologiske foreldre Sogn barnevern via flere kanaler. De var bekymret for Hanna.
Dette ble aldri fulgt opp. Sogn barnevern mente det var fosterhjemmets ansvar å varsle fastlegen.
Det samme fosterhjemmet som tvilte på foreldrene.
To måneder seinere var Hanna død.
Obduksjonsrapporten slår fast at hun mest sannsynlig døde av epilepsi. De finner ingen andre årsaker.
Den fortvilende historien om Hanna, som BT publiserte fredag, tegner et bilde av et barnevern med manglende rutiner, dårlig kommunikasjon og fullstendig ansvarsfraskrivelse da tragedien var et faktum.
Etter å ha lest saken, kan en ikke unngå å tenke: Hvordan er det mulig?
Hvordan kan fosterhjemmet anta at anfallene til et barn som har hatt epilepsi i ti år, ikke er epileptiske?
Hvordan kan en lege som også er klar over dette, si seg enig i fosterhjemmets vurdering, uten å undersøke barnet?
Hvordan kan en tilsynsperson uten medisinsk kompetanse slå fast at «Hanna er frisk og sprek»?
Og viktigst av alt – hvordan kunne Sogn barnevern la være å ta tak i bekymringsmeldingene fra Hannas foreldre?
Det var Sogn barnevern som hadde ansvaret for Hanna. Mens hun var under deres omsorg, slet barnevernet selv med alvorlige interne konflikter.
Det er utarbeidet en rekke avslørende rapporter. Enkelte av disse er så kritiske at en kan se for seg at dersom Sogn barnevern var et menneske, hadde de selv mistet foreldreretten.
En konsulentrapport fra 2015 slo fast at Sogn barnevern hadde store problemer med arbeidsmiljøet og en uheldig ledelseskultur. I perioder var sykefraværet oppe i over 50 prosent. Ansatte rapporterer at de ble psykisk syke av å jobbe der – én sa det var en lettelse å få kreft, så hun kunne sykmeldes.
I løpet av halvannet år, fra siste halvdel av 2015 til nyttår 2016, sluttet hele 16 ansatte ved barnevernet. Det er imponerende for et kontor som består av 15 årsverk.
Det ble også slått fast at barnevernet hadde hatt problemer med å følge opp barn tilstrekkelig i og utenfor fosterhjem, og å følge opp varsler. Daværende rådmann i Sogndal innrømmet at barnevernet slet med å gi forsvarlige tjenester.
Til tross for dette, mener nåværende rådmann i Sogndal, som er hjemkommune for Sogn barnevern, at det ikke er grunn til å ta selvkritikk i forbindelse med Hannas dødsfall.
Blandingen av amatørmessig drift og en arrogant måte å møte kritikk på, gjør at Sogn barnevern mest av alt fremstår som en slags useriøs veldedig organisasjon. Heller ikke da BT gransket saken, ville rådmann Ole Gunnar Krakhellen beklage på vegne av Sogn barnevern.
«Ord vert fattige», skriver rådmann Krakhellen i svaret til BT. Det har han rett i. Spesielt verdiløse er hans egne.
«Alle rutinar har vorte kvalitetssikra, revidert og re-implementert», sier han om hvordan kommunen har jobbet.
Slike byråkratiske svar blir fullstendig virkelighetsfjerne i denne situasjonen. Ikke på noe punkt i tilsvaret beklager Krakhellen, eller så mye som antyder at kommunen tar selvkritikk.
Det er heller ingen andre involverte som ser ut til å føle at de er svar skyldig.
Sogn barnevern viser til fosterhjemmet for en forklaring på mangelen på kommunikasjon.
Hannas fosterforeldre vil ikke bli intervjuet.
Tilsynsføreren viser til sin kommunale arbeidsgiver.
Denne kommunen peker tilbake til Sogn barnevern.
Denne runddansen minner faretruende mye om kaoset som gjorde at Hanna ikke fikk den hjelpen hun trengte i utgangspunktet. Saken bærer preg av rotete kommunikasjonssystemer, og fravær av enkeltindivider som tar ansvar når systemet svikter.
Tilbake sitter en familie som har mistet datteren sin. Etter å ha forsøkt å skaffe henne hjelp mot epilepsi, både via fastlege og advokat, dør hun etter alt å dømme av epilepsi.
Ingen av dem som hadde ansvaret for Hanna, vil verken beklage eller anerkjenne at noe har gått galt.
Fortvilelsen og frustrasjonen må være bunnløs. Foreldrene hadde gått rettens vei for å få Hanna hjem da hun døde.
Når barnevernet overtar ansvaret for et barn, må vi kunne stole på at det er fordi de er bedre egnet til å passe på det enn foreldrene.
Sogn barnevern høres ut som de helst skulle vært vernet mot seg selv.
Leave a Reply