Alle vil være enige om at fysisk mishandling og seksuelle overgrep ikke kommer inn under begrepet god nok omsorg. Men hva er emosjonell mishandling?
Barnevernet er stadig i skvis. Det finnes foreldre som mener at barnevernet har grepet inn uten grunn, og det finnes foreldre som anklager barnevernet for ikke å ha foretatt seg noe da de selv vokste opp i dysfunksjonelle familier. Advokatene Thea Totland og Gro Hillestad Thune er blant dem som mener etaten er for inngripende, professor Nina Witoszek hevder at barnevernet har for mye makt. Vi må ikke tåle at barnevernet kan ta feil, er inntrykket man sitter igjen med.
I Aftenpostens Bak forsiden 11. juni hevdes det at stadig flere fagfolk begynner å forstå at barnevernsystemet ikke ivaretar barnets beste, og det skal være overlevert en bekymringsmelding til regjeringen. Å beskylde barnevernet for å være et autoritært og lukket system som utsetter barn og sårbare familier for myndighetsovergrep, er likevel ikke riktig vei å gå. Barna er alltid den svakeste part, og trenger en offentlig instans som anerkjennes fordi den har som mål å arbeide for deres beste.
Det er sannsynligvis riktig at noen psykologer har for tette bånd til barnevernstjenesten, at mange barn som blir omsorgsovertatt ikke alltid får tiltak som holder mål og at barnevernet i mange tilfeller ikke sitter inne med den nødvendige kompetansen. Det er forhold som taler for en gjennomgripende kvalitetsreform. Men den siste tidens fokus på barnevernet ligger nærmere hets enn kritikk.
Hvis det nå skapes et generelt inntrykk at vi har å gjøre med en offentlig forvaltning som griper urettmessig inn i menneskers privatsfære, vil man lett komme til å fremme det som er i foreldres interesse på bekostning av prinsippet om barnets beste.
Vi må erkjenne at man aldri kan oppnå feilfrihet når myndighetsorganer tar avgjørelser i et mangfold av saker. Det har man tatt hensyn til i rettspleien. Der heter det at tvil alltid skal komme tiltalte til gode: det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes. Et lignende prinsipp synes ikke å ha gjort seg gjeldende i den allmenne forståelse av hvordan barnevernet fungerer.
I statistikken tar man hensyn til to typer feil. Også i barnevernsarbeidet må utgangspunktet være nullhypotesen, det vil si at et gitt barn ikke har vært utsatt for omsorgssvikt. Men alvorlig omsorgssvikt forekommer, og finner sted i minst 5 prosent av alle småbarnsfamilier. Det er et forsiktig anslag: epidemiologiske studier viser at om lag 15 prosent av alle småbarn har desorganisert tilknytning, noe som er sterkt relatert til betydelig omsorgssvikt.
Det er barnevernets vanskelige oppgave å finne frem til og iverksette tiltak for disse barna, samtidig som man må avstå fra å gripe inn når omsorgen er god nok. Hvis barnevernet vurderer tiltak for en familie der omsorgen faktisk har vært god nok, står man i fare for på feil grunnlag å forkaste nullhypotesen. Feil av denne type, det vil si at nullhypotesen forkastes til tross for at den faktisk er riktig, er den såkalte type 1-feil.
Noen vil hevde at det må settes svært strenge krav til dokumentasjon av omsorgssvikt, slik at ikke en familie som gir god nok omsorg, skal gi falsk indikasjon om tiltak. Andre vil mene at dokumentasjonskravet ikke må være for høyt. Førstnevnte oppfatning er typisk for dem som mener at offentlig forvaltning ikke må gripe så radikalt inn i menneskers privatsfære.
Det andre synspunktet kjennetegner dem som søker å ivareta barnets beste. Begge fremgangsmåter er for så vidt legitime, men vi må ha i mente at jo strengere dokumentasjonskravet er, jo større er sannsynligheten for å gjøre en annen type feil: den at man ikke avviser nullhypotesen (om at det ikke har funnet sted omsorgssvikt) når den faktisk er feil, og at den alternative hypotesen (om at det har funnet sted omsorgssvikt) er riktig. Det er den såkalte type 2-feil.
Hva innebærer slike feil, og hvilken urett bør vi helst unngå? Vi kan ta for gitt at det enkelte ganger vil måtte treffes gale beslutninger om hvorvidt det skal rettes barnevernstiltak overfor en familie. Hvis kravet til evidensbasert omsorgssvikt er strengt, innebærer det at en del av foreldrene vil få beholde omsorgen for barnet sitt til tross for at det har funnet sted vanskjøtsel, mishandling eller overgrep. Barnet må i så fall leve videre i en dysfunksjonell familie med alt det kan medføre av atypisk tilknytning og risiko for senere psykopatologi.
Vi må innse at når det gjelder sped- og småbarnsfamilier er det små muligheter for at saken blir gjenopptatt hvis avgjørelsen først gikk i foreldrenes favør.
Hvis kravet til evidens er noe mindre strengt, øker sannsynligheten for at det blir iverksatt en eller annen form for barnevernstiltak. Flere barn vil da kunne få muligheten til å vokse opp i tryggere og mer utviklingsfremmende miljøer. Bare på den måten kan den vonde lenken av elendighet på tvers av generasjoner ha mulighet for å bli brutt.
Mange av tiltakene som iverksettes, er ikke tilstrekkelige. Oftest er det snakk om hjelpetiltak i hjemmet som ikke blir fulgt opp på en god nok måte på grunn av manglende ressurser eller for lite faglig kompetanse og fravær av godt skjønn. Det er først og fremst på dette området det er nødvendig med faglig kompetanseheving i barnevernet. Problemet skyldes mye at barnevernsarbeidere har for liten anledning til å arbeide kontinuerlig med enkeltsaker, og at det er mye personalgjennomtrekk.
Noen ganger er det nødvendig at barnevernet griper inn i familier og overtar omsorgen for barn. Når barn flyttes fra sine biologiske foreldre i omsorgsovertakelser, er det ikke alltid at de får godt nok tilbud hos fosterfamilier eller på institusjon. For de minste barna bør institusjonsopphold utelukkes, og generelt må betingelsene for fosterforeldre bli bedre.
For at en plassering skal være vellykket, må fosterforeldrene være emosjonelt forpliktet overfor barnet. Men hvis de vet at vedtaket lett kan omgjøres og barnet bli tilbakeført til sine biologiske foreldre, krever samfunnet av fosterforeldre at de skal utøve en irrasjonell form for emosjonell forpliktelse. Noen ganger vil adopsjon være den aller beste løsningen i vanskelige barnevernssaker.
Et av de vanskeligste spørsmålene som barnevernet og fylkesnemndene står overfor, er hva som er «god nok» omsorg. Det er så store individuelle forskjeller når det gjelder barns sårbarhet og foreldres omsorgsutøvelse at det ikke kan gis noen oppskrift.
Generelt må konsensus være romslig og inkluderende. Det gjelder ikke minst når barnevernet står overfor innvandrere, og skal ta hensyn til at barna ikke bør miste sin kulturelle identitet. Alle vil være enige om at fysisk mishandling og seksuelle overgrep ikke kommer inn under begrepet god nok omsorg. Men det er vanskeligere å bli enige om hva som er emosjonell mishandling.
Emosjonell mishandling i sped- og småbarnsalderen er den vanligste årsaken til desorganisert tilknytning, der barna mangler en handlingsstrategi i tilknytningsrelevante situasjoner og viser frykt for dem de er tilknyttet. Denne form for mishandling er kjennetegnet ved at omsorgspersonen stadig gjør affektive feil (f.eks. gir motstridende signaler), ofte virker desorientert (f.eks. er forvirret eller skremt av barnet), har mye negativt invaderende atferd (f.eks. latterliggjør barnet), viser stor rolleforvirring (f.eks. forventer at barnet skal være den som beroliger) og skaper mye avstand mellom seg selv og barnet (f.eks. holder barnet vekk med stive armer). Emosjonell mishandling kan ha like skadelige følgetilstander som fysisk mishandling.
Prinsippet om barnets beste bør veie tungt, spesielt når barnevernet har å gjøre med barn i spedbarnsalderen, som er det alderstrinnet der omsorgssvikt forekommer oftest. Tidlige vonde barndomsopplevelser, som fysiske eller seksuelle overgrep, gjentatt atskillelse fra omsorgspersoner og foreldres mentale sykdom eller rusmisbruk, er forbundet med alvorlig sosial- og helserisiko. De aller minste har jo ingen stemme: de kan hverken fortelle om sine opplevelser eller gi uttrykk for dem gjennom politiets vanlige undersøkelsesmetoder.
Dersom vi mener at barnevernet skal basere sitt arbeid på grunnregelen om barnets beste, bør det lages en forskrift etter mønster av ovennevnte juridiske prinsipp: det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep.
Lars Smith er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.
Lars Smith,som har skrevet denne artikkelen mener at det er riktig at 9 barn blir urettmessig tatt for at de skal redde 1. Dette er ren idologi og har ingenting med barnefaglighet eller noe annet å gjøre. Når i tillegg man vet at 8 av de 10 barna kommer ut fra barneernet med store problemer blir saken ikke bedre. Artikkelen handler ikke om barnevernets feil,men bagatelliser at det forekommer feil og som sagt mener hn at at vi må tåle at det gjøres feil i 9 av 10 tilfeller.
hadde jeg som sykepleier gjort feil i 9 av 10 tilfeller hvor lenge tror dere jeg hadde fått beholde autorisasonen og ikke minst jobb, det hadde ikke vært lenge, noen dager kansje, eller bare timer
Særdeles trist at fyrtårn i psykologien i Norge( Lars Smith er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo) mener at hvis vi kan redde ett barn fra omsorgssvikt, så er det ok å fjerne 9 av 10 barn på feil grunnlag fra foreldre. For å «redde» DEN ENE. Men de 9 andre kan ofres. SLIK tankegang prøvde ikke engang Sovjet på i sin glanstid. MEN I NORGE er dette ok så lenge vi skyver barna fremfor oss. JEG SPYR av slikt kommunistisk lære som overstyrer all fornuft i tingrett og fylkesting.
Husk at denne snotten er mentor i utdannelse av psykologer og sosiologer(bv) i Norge Kjell Selen. Er det rart vi sliter med bv sitt system når slike holdninger florerer av deres mentor ?