Marianne Skånland forklarer på sin nettside hvordan dommere blir lurt av barnevernet og sakkyndige i barnevernssaker:
En tidligere ansatt i barnevernet har i sterke ordelag kritisert både innholdet av barnevernets dokumenter og prosessen i fylkesnevndene:
Bjørn Bjøro:
Fylkesnemnda uten reell rettssikkerhet
Aftenposten, 7 juli 2015
Så kommer et tidligere fylkesnevndsmedlem med kritikk av kritikken, og forsikringer om hvor betryggende og dyptpløyende prosessen i nevndene er:
Bjørnar S. Utheim:
Fylkesnemnda og rettssikkerheten
Aftenposten, 15 juli 2015
Bjørnar S. Utheim har vært legmedlem i nevnden for Oslo og Akershus.
«Jeg var alltid imponert av barnevernets solide saksforberedelse …. Under møtene i nemnda ble sakene grundig belyst fra alle sider – av kommunens advokat (for barnevernet), av den andre sidens advokat (de private parter, som regel foreldrenes advokat), foruten av en lang rekke vitner og sakkyndige fra begge sider, …
… Jeg opplevde nemndas behandling av de sakene jeg var med på som meget samvittighetsfull. Vi som satt i nemnda var stort sett enige i Barnevernets innstilling til vedtak. Men av og til var vi uenige med barnevernet, og kom til en annen konklusjon. En sjelden gang var det også intern uenighet i nemnda, …»
Vi ser her et klart og viktig eksempel på hvorfor det ikke er noe i retning av pålitelighet å vente seg fra disse prosessene. Utheim går ikke inn i det viktige innholdet av det Bjøro sier:
«Når barnevernet mener det kan være grunn til å ta over omsorg, og ofte også før det stadiet, er det vanlig at barnevernet systematisk utelater vesentlige positive sider fra sine dokumenter, men tar det negative. Fylkesnemnda får seg forelagt et skjevt og manipulert bevisbilde. Dette forsterkes av at barnevernet kjøper inn psykolograpporter fra sakkyndige, som har et økonomisk avhengighetsforhold til barnevernet. Mange av dem fordreier slik de tror at kjøperen barnevernet vil ha det.
Fylkesnemndas går svært sjelden og i liten grad inn i dybden med avdekking av de systematiske manipuleringene og fordreiningene.»
En sosionom fortalte meg om et eksempel på slik skjev saksfremstilling fra sin egen utdannelse:
I opplæringen hadde de fått som en oppgave å lese saksdokumentene i en sak og skrive en rapport som oppsummerte informasjonen, som en forberedelse til videre saksbehandling. Studentene hadde skrevet en realistisk rapport, som tok med i vurderingen både gode og dårlige ting i familiens situasjon.
Læreren for denne klassen av blivende sosialarbeidere sa da:
«Dere må skrive helt annerledes dersom vi skal få igjennom at barnet blir overført til barnevernets omsorg.»
(Nr 43 her.)
På lignende vis som i fylkesnevndene foregår det i en del klientutvalg, kommunale, politiske utvalg som skal vurdere arbeid sosialvesenet gjør. Åge Simonsen, som blant annet har sittet i et klientutvalg i Bergen, har gitt eksempler på barnevernets saksfremstilling:
«Det var påstander og beskyldninger fra barnevernet mot foreldre som, når de ble undersøkt, viste seg å være usanne. Et eksempel gjaldt en mor som hadde et merke på kinnet da hun kom til et møte på barnevernskontoret. Barnevernet registrerer dette i mappen hennes. Da en rapport kommer så langt som til klientutvalgets bord, har barnevernet forandret det til et blått øye (insinuasjon om at det er vold i hjemmet). I en annen sak skriver sosialarbeideren at moren drikker og at man bør finne ut om også faren har alkoholproblemer. Senere i samme rapport, skrevet samme dag og uten at noen undersøkelse har vært foretatt, hevder sosialarbeideren at faren drikker mye. I enda en annen sak, fra en nabokommune, hadde moren, som ble intervjuet om sin barndom (med det formål at barnevernet ville finne «belastningsfaktorer»), fortalt at hun som barn hadde hatt en fin ferie ved en sommerkoloni for barn ved Hjellestad utenfor Bergen. I rapporten var dette forandret til at hun var blitt behandlet ved Hjellestadklinikken (en institusjon som behandler mennesker med alkohol- og narkotikarelaterte problemer).
(Fra Norwegian child protection hits immigrants hard. Oversettelsen er min.)
Det forekommer også at klientutvalg tar ganske lett på hva som skal være deres funksjon: at medlemmene ikke engang åpner de tilsendte konvoluttene med sakspapirer på forhånd, men tar dem med på møtene og åpner dem der og ser løselig på dem, mens de er skjønt enige om at «vi må jo stole på barnevernet, når de sier at det fremgår av papirene at omsorgsovertagelse er helt nødvendig i denne saken».
Men Utheim forsikrer altså at han er imponert. Det alvorligste ligger i at han «opplever» solid saksforberedelse, uten å stille det minste spørsmålstegn ved innholdet av barnevernets påstander og de psykobabbel-forestillinger disse så ofte hviler på. Han kan umulig ha satt seg nøye inn i dokumentene.
At nevndene «stort sett» er enige med barnevernet visste vi fra før, men det er jo belysende at Utheim ikke ser noe problem ved det, all den tid det er adskillig kjent blant dem som har vært utsatt for barnevernets pågang og deres familier og venner at barnevernet stort sett lyver og fordreier uten å nøle.
Jeg har vært sakkyndig vitne i tingretten og lagmannsretten i Oslo i barnevernssaker, og også i en fylkesnevnd. Det er ikke for sterkt sagt at jeg IKKE var imponert hverken over kommuneadvokatenes påstander, innholdet av barnevernets saksforberedelse og deres forståelse av enkle ting, eller barnevernets psykolog-vitner. Herr Utheim er naïv, og blir selv et eksempel på hvilke skinn-prosesser som foregår i fylkesnevndene og hvilke tragedier de skaper.
Leave a Reply