Barneverns journalene er den viktigste kilde til dårlig rettssikkerhet. Journalspråket preges ofte av negativt tendensiøse påstander, ordvalg av barnas foreldre. Dette gjelder spesielt hvis foreldrene er uenige med barnevernet. Uriktige journalnotater blir som regel stående som endelig faktum. Det eneste foreldre kan gjøre hvis de mener noe er feil, er å be om at deres framstilling vedlegges som eget dokument i saksmappen.
Eventuelle faktiske feil i journalnotatene blir ikke rettet opp i selve journalen, og foreldrene har ikke krav på verken å få påpeke mangler eller alternative synspunkter og vurderinger. Dermed blir barnevernets ofte generelle og udokumenterte påstander og framstilling av faktum stående som den virkelighetsbeskrivelse som skal være ”gyldig” som dokumentasjon i fylkesnemnda og retts-instansene. De mangler som regel kontradiksjon fra foreldre og andre som kunne skapt mer positiv balanse i framstillingen.
Journalnotatene preges ofte av udokumenterte påstander, generelle vendinger og dårlig begrunnede vurderinger og konklusjoner av typen ”etter en samlet vurdering mener barnevernet at det beste for barnet er omsorgsovertakelse”, mens vurderingsgrunnlag utover dette ofte utelates.
Journalnotatene viser også som regel mangelfull evne til re-fleksjon og drøfting av de påstander og vurderinger som framsettes. Dermed blir det barnevernet betegner som ”barnevernfaglige vurderinger” ikke særlig annet enn det folk flest ville kalle ”synsing”. Barnevernet mener at barnevernfaglige vurderinger som baseres på ”synsing” er valide fordi ”synsingen og beslutningen” er basert på erfaring de har tilegnet seg gjennom praksis, såkalt ”taus kunnskap”. ”Taus kunnskap” kan imidlertid ikke overprøves eller predikeres ut fra definerbare kriterier. Dermed ivaretas verken barnets eller foreldrenes rettsikkerhet i måten journalene føres på.
Måten journalene føres på bør endres med fokus på at journalene skal skrives slik at barnas og foreldrenes rettssikkerhet blir best mulig ivaretatt. Mot en slik bakgrunn med mangel på pålitelighet og grundighet er det ikke rart at det forekommer svake begrunnelser og manglende vilje til å hjelpe familier: ”Det er vurdert som lite sannsynlig at dette vil kunne avhjelpes ved videre hjelpetiltak, og videre vurdert er begge barna i en sårbar situasjon for å kunne utvikle alvorlige psykiske lidelser og atferdsproblemer.” Saksbehandler påviste ikke hva slags omsorgssvikt barna var utsatt for. Påstanden om at begge barna var i en sårbar situasjon som kunne utvikle alvorlige psykiske lidelser og atferdsproblemer var ikke dokumentert. Saksbehandler beskrev ikke hva som var en sårbar situasjon.
Det barnevernet IKKE skriver om er de 95 % av virkeligheten i barnas og foreldrenes liv og relasjon som kan være positiv: Jeg (N.L.) har lest gjennom bunkevis av barnevernsaker og saksdokumenter. Det er lite konstruktiv og oppløftende lesing. Barnevernets arbeidsmetoder ser ut til å være skremmende enkle.
Alle som ikke er enig med barnevernet og ikke gjør eller sier det barnevernet vil, blir omskrevet på en negativ måte, men de som er enige med barnevernet eller ihvertfall sier og gjør som barnevernet befaler blir omskrevet i positive vendinger. Når man leser gjennom hele barnevernsaker er dokument-bunken ofte stor. Og det kan være interessant å lese hvordan en far eller mor som i begynnelsen av dokumentbunken gjør motstand mot barnevernet og som barnevernet følgelig framstiller omtrent som verdens verste person, blir omdefinert til en flott person og god mor eller far, med en gang barnevernet har klart å bryte ned motstanden tilstrekkelig til at denne personen “samarbeider” på barnevernets premisser.
Men med en gang det oppstår litt motstand igjen, så forandrer barnevernet også personkarakteristikkene til å bli negative, og alt foreldrene gjør og sier som barnevernet ikke liker framstilles på en lite flatterende måte.
Saksbehandlerne ser ut til å bli lært opp til hvordan de skal skrive møtereferat og notater, slik at det virker som om foreldrene er mindre intelligente personer som mangler gode argumenter hvis de er uenig med barnevernet.
Når jeg (N.L.) leser saksdokumentene i barnevernssaker til foreldre jeg kjenner, ser jeg tydelig hvilken trakassering disse menneskene blir utsatt for. Foreldre jeg kjenner som oppegående og ressurssterke, framstilles som om de skulle være helt sprø og ute av stand til å fungere normalt. Dette går igjen i sak etter sak. Det ene mer trakasserende dokumentet konstrueres etter det andre. Hvis foreldrene derimot prøver å gjøre som barnevernet ønsker, så skrives det noe om at ”Nå går alt bedre. Mor/far har nå innsett at det barnevernet mener er riktig. Mor/far beskrives nå plutselig som kloke og viser stor selvinnsikt og forståelse for barnets beste. Og hvis det fortsetter slik, kan lille Per/Kari kanskje få utvidet sitt samvær med mor/far noen timer neste år…”
Det som aldri ser ut til å falle barnevernet inn, er at barnas foreldre kan ha bedre kjennskap og forståelse for sitt eget barn enn dem selv. Eller at foreldrenes argumenter kan være bedre enn deres.
Hva skjer med foreldrene psykisk når de år etter år bare får dokumenter med negative og tendensiøse beskrivelser av alt ved dem og situasjonen deres. Er ikke dette å anse som direkte trakassering fra det offentlige? I en slik situasjon er det lett å glemme at barnevernet konstruerer sin egen virkelighet, og at det er virkelighet som egentlig ikke finnes. Men dette er det viktig å huske på. Den virkeligheten barnevernet konstruerer i sine saksdokumenter finnes ikke. Det er en virkelighet som fylkesnemnda og retten forholder seg til, men som ingen faktisk lever i.
Hvis barnevernet hadde skrevet om den virkeligheten barn og foreldre faktisk lever i, tror jeg saksdokumentene ville sett helt annerledes ut. Da ville det blitt 100 ganger så mange dokumenter, hvorav antagelig omtrent 95 prosent av dem hadde fortalt noe om alt det gode og positive i livet og relasjonen mellom barna og foreldrene deres.
Jeg vil derfor minne alle som er involvert i en barnevernsak om at det kanskje er nettopp alt det som IKKE omskrives i sakspapirerene som er den viktigste og mest omfattende delen av barnas og foreldrenes liv, relasjon og virkelighet. De 95 % vi ikke får lese noe om kan være positive – og ville snudd vårt inntrykk av situasjonen og saken fullstendig på hodet. Husk dette-neste gang du leser eller engasjerer deg i en bar-barnevernssak!
NL = Nina Langfeldt
Utdrag fra Ny bok om Barnevernet av Joar Tranøy. Tittel: “Kampen om barnets beste”. Pamflett, 140 sider. Bestilles (portofritt tilsendt) fra Lanser Forlag – email: lansers@live.no
Bestill på nett her for kr 185,-
Sendes i løpet av 5-8 arbeidsdager. Frakttid til deg kommer i tillegg.
KNALLTILBUD:Kjøp boka “Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon” av Joar Tranøy og Nina Langfeldt , til trykkekostpris og gi bort til venner, politikere, helsestasjoner, barnevern, politi osv.i din kommune?
Forlaget og forfatterne vil ikke tjene penger på boka, men ønsker spre informasjon om rettsikkerhetsporblematikken til flest mulig.
Lanser forlag gir dere derfor følgende spesialtilbud:
Ring Svein Lanser mobil: 92293202 for bestillinger på 5 bøker eller mer for rabatt som følger:
- 5 stk bøker kr. 500 innkl. frakt. (kr 100,- pr bok)
- 10 stk. bøker kr. 750 innkl. frakt. (kr 75,- pr bok)
- 20 stk bøker kr. 1000 innkl. frakt. (kr 50,- pr bok)
«Journalnotatene viser også som regel mangelfull evne til re-fleksjon og drøfting av de påstander og vurderinger som framsettes. Dermed blir det barnevernet betegner som ”barnevernfaglige vurderinger” ikke særlig annet enn det folk flest ville kalle ”synsing”.
det tror bv har sammen gjort med vårs barna det håper gud stopper dem