Av Jan Myhre
Etter 100 år med debatt omkring barnevernets omsorgsovertakelser er det trist å høre de ansvarlige i dag snakke om kompetansemangel i barnevernet. Nei, ikke trist, det gjør meg forbannet når voksne folk ser seg rundt etter en redningsplanke for å unngå ansvarliggjøring og eget fall. Handler det ikke om «barnets beste»?
Kongsberg barneverntjeneste reduserte antallet akuttvedtak med 90 – nitti – % i løpet av noen få år. Hva gjorde de? Skiftet leder, endretholdningene og derved praksisen ved kontoret. Inviterte familiene til å hjelpe. Hovedprinsippet skulle være at barnet først og fremst skulle få hjelp fra nær familie.
Barnevernslederen i Kongsberg sa i 2016: – Vi har endret verdisyn og har fått et annet syn på betydningen av barnets nettverk. I barnevernsarbeid er ofte problemene det første man ser. Å se etter ressursene krever nyorientering. Familier vi har vært bekymret for, spurte oss om det ikke er noen ting de er flinke på. Det var en vekker. Det er en stor kulturendring å sette ekspertisen til side. Vi møtte masse motstand, og noen mente at vi ga fra oss faget vårt. Barnevernstjenesten fikk innvendingene opp på bordet på fagdager om verdier og grenser. Der lærte vi også at vi er like ulike som familiene vi jobber med. Vi er et gjennomsnitt av befolkningen. Nå tåler vihverandres ulikheter bedre. Du må kunne svare skikkelig når familiene spør hva du mener med åpenhet. Vi kan ikke gjemme oss bak teorier, men må vise hvilke verdier vi har. Tidligere gikk en stor andel av budsjettet til plasserte barn. Nå må langt færre barn plasseres». Alt dette er sitater fra barnevernslederen, uttalt til Fontene.
Da man hørte NRK Debatten 14.11. skulle man ikke tro at hverken BUFdir, ministeren eller barneombudet hadde lært noe av Kongsberg. Eller av historien.
I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. Tanken var å oppdra barn som levde under omsorgssvikt og fattige kår. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer. Vanskelige barn skulle sendes på skolehjem rundt om i landet. Bastøy skulle være statens mønsteranstalt. I ettertid er det blitt kjent at du nok ikke skulle være store «rampegutten» før du havnet på skolehjem, og det var mange ulykkelige og ofte feilplasserte gutter der.
Skolehjemmenes mørke historie er ikke poenget – det er holdningen: Man skulle adskille barnet fra sin familie – helst i isolasjon fra omverdenens og familiens eventuelle dårlige innflytelse. Hjelpetiltak i hjemmet var ikke løsningen dengang.
Mange havnet på skolehjem fordi de var av romanislekt. Holdningen var ofte at romanibarn skulle adskilles fra foreldrene for å presse dem til å bli bofaste. Hjelpetiltak var ikke løsningen. Så sent som på 1950-60 tallet var det vanlig for svangre romanikvinner å ikke oppsøke lege under svangerskapet; de måtte skjule dem. Foreldrene forsøkte så godt de kunne å skjule barna sine slik at ikke myndighetene skulle ta dem. Da ble de plassert i barnehjem og fosterhjem. Hjelpetiltak var ikke løsningen dengang.
I dag, 2019, leser vi haugevis med enkelthistorier fra fortvilte barn og familiemedlemmer som opplever at de er blitt adskilt helt unødig, alt for kjapt, uten en redelig og grundig saksbehandling. Hjelpetiltak blir ikke engang vurdert i mange saker. Det er nå. I dag rømmer folk til utlandet for å unnslippe barnevernet.
Når det barnevernet ofte måles på og derfor er redd for er fristbrudd, og ikke kvaliteten på arbeidet, må man jo ta en avgjørelse før fristen går ut. Den baserer seg da på skjønn/synsing, antagelser om fremtiden, og ikke minst holdninger.
Hvor kommer holdningene fra? Arv, miljø og lærdom. Arv kan gjøres noe med ved å avklare holdninger før ansettelse. Miljø ved kontoret er det i stor grad barnevernleder som avgjør. For å finne holdningene fra lærdom må man gå gjennom lærebøkene. Hvem gjør det? Den ideologiske holdningen uttrykt fra professor i psykologi Lars Smith «Det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep» er skremmende og må vekk i barnevernet. Slik omvendt rettsprinsipp, retorikk og slike holdninger er kunnskapsløse og totalt ødeleggende for alle. Professoren, som er en autoritet innen barnepsykologi med bøker som har preget pensumlistene, hylles av barnevernansatte, psykologer og statsansatte i barneforvaltningen. Hyllesten bør stilne. Den har ødelagt for mange.
Ved utstrakt bruk av retorikk som «Et barn som er offer for omsorgssvikt er et for mye», «Aldri mer Christoffer» og lignende skremmes ledere og ansatte til å være «føre var» og vedta omsorgsovertakelse. Så kan de jo i ettertid skylde på at det ikke var dem, men fylkesnemnda som vedtok den – som Ine Haver, klinisk sosionom ved Stavanger barnevern, og Ap medlem gjorde i nevnte NRK Debatten. Det er visst lett å «glemme» at uten barnevernleders vedtak ville ikke saken havnet i nemnda. Med all erfaring barnevernet nå har fra nemndsaker vet de også at det er ekstremt sjelden nemndene overprøver forvaltningens frie skjønn. Og vi må huske på at det er de færreste som anker videre etter å ha tapt i nemnda. De har nok med å overleve.
En rekke fagfolk advarer mot at for mange omsorgsovertakelser er feil. Man må være både naiv og historieløs for ikke å forstå at dette skyldes dårlige holdninger i barnevernet. Og forskjellene kontorene imellom, som alle er enige i at det er, skyldes selvsagt at lederne er ulike. Hvor vanskelig kan det være?: «Look to Kongsberg», og lær av historien: Skift ut dårlige ledere med egnete ledere med riktige holdninger. Så blir praksisen endret, tilliten gjenreist og vinn-vinn-vinn for ansatte, barn og familier. Kongsberg hevet ikke kompetansen. Hører dere det, Ropstad, Trommald og Bejer Engh? De endret holdninger og praksis. De fant, til sin store forskrekkelse, ut at familiene var en ressurs, bare man snakket med dem.
Husk: Under 10% av omsorgsovertakelsene skyldes grov vold. grove overgrep eller mye rus. Det er ikke barna eller foreldrene til disse som tar til gatene for å endre barnevernet. De vet de har gjort noe galt. Den store majoriteten som demonstrerer, som skriver eller roper ut sin frustrasjon og lidelse er de som er blitt adskilt for samlebegrepene «manglende foreldreferdigheter» og/eller «manglende emosjonell omsorg og tilknytning». Videre har vi mange av de som uriktig er blitt beskyldt for «lettere psykisk utviklingshemming», «oppdragervold» eller «fare for fremtidig omsorgssvikt». Her er det snakk om finmåling av omsorg, og spåkule. I disse sakene er det ene og alene barnevernets skjønn som avgjør. Da er man prisgitt å komme ut for et kontor med riktige holdninger og den rette lederen. Hvis ikke er løpet kjørt, og horder av barn og familier blir ofre for offentlige overgrep. Og dette er som oftest ikke ekstremt vanskelige saker, Trommald, Ropstad og Bejer Engh. Det handler kun om å ha rette holdninger: først og fremst fokus på å hjelpe og ydmykt lytte til barn og familie – ikke først og fremst fokus på å adskille.
Etter 100 år med debatt omkring barnevernets omsorgsovertakelser er det ikke tid for ullent prat om kompetansemangel. Slikt tåkeprat er kun ansvarsfraskrivelse for å redde eget skinn og redde staten fra erstatningskrav overfor titusenvis av tidligere ofre for offentlige overgrep. Nå er det tid for holdningsendring, både i barnevernet og på Stortinget.
Det er fullt mulig boblen sprekker om ikke mange årene, tilsvarende NAV-skandalen. Det er egentlig ufattelig og direkte sykelig at en synse-etat som barnevernet har fått herje fritt i så mange år og ødelagt så utrolig mange uskyldige menneskeliv uhindret og endog sanksjonert fra staten. Fy faen når boblen sprekker.