Norge har blitt dømt i 8 av 10 barnevernssaker i den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det illustrerer store avvik i systemet, men likevel forblir systemet uendret. Det ødelegger liv.
Av Katja Busuttil, statsvitenskapsstudent, Unge venstre-medlem, Skjetten
Et stort antall barnevernssaker har nådd den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Selv utenlandsk presse lar seg forundre. I den franske avisen L’OBS settes det spørsmålstegn ved om den norske stat kidnapper barn fra sine familier. Den franske Kultur-kanalen Arte og britiske BBC har til og med laget dokumentarer om barnevernet dysfunksjon og maktesløsheten til familier som rives opp på urettmessig vis.
Norge er dømt i 8 av 10 saker som har blitt behandlet i den den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Enda er det over 30 saker som venter på dom. Sakene Norge er dømt for viser handlinger tatt på manglende vurderingsgrunnlag . Ifølge Benedicte Gram-Knutsen, leder av justisforbundet-kommune, er en av utfordringene med det norske barnevernet, den manglende juridiske kompetansen.
Inkompetanse gir alvorlige konsekvenser
Det har alvorlige konsekvenser når barn og vokse blir behandlet feil. E-boken, Barnet som aldri ble vernet, er basert på opplevelsen til en far og sin over 10 år lange kamp for sin sønn, som opplever fysisk og psykisk trakassering fra sin mor.
Flere ledd i systemet svikter. Selv om politi og barnevern blir kontaktet og bekymringsmeldinger blir innsendt fra ulike hold, blir ingenting gjort. Den manglende kompetansen i barnevernet har fatale konsekvenser for forfatteren av boken, som ble funnet livløs i sitt hjem 8. Januar, etter å ha blitt tappet for alle krefter etter en flerårig kamp. Systemet ødela minst to liv.
Tenk en verden der man som far oppdager at sin sønn blir skreket hatefulle ytringer og knipset til på stellebordet. Som far av det mest dyrebare, varsler man politiet, men de forteller at å skjerme barnet vil anses som kidnapping. Tenk at en mor forteller sitt barn at han er verdiløs, dum og helst ikke skulle eksistert. Du som far varsler, men får høre at det ikke er særlig å gjøre. Tenk at selv barnehagen mistenker mor for å ha Munchausen syndrom, men det forblir ord.
Det blir skilsmisse og sønnen din forteller deg at mor klyper hardt i ansiktet og på kjønnsorganet, og en gang sier han til og med at hun klyper så hardt at han ikke skal få barn. Alt dokumenteres, men når mor skader barnet, forteller hun far at ‘ingen vil tro deg’. Bekymringsmeldinger fra far, naboer, familie, barnehage og anonyme blir innsendt, men mor har likevel rett. Ingen tror på far.
Les også: Norge dømt i nok en barnevernssak i Menneskerettsdomstolen
Prinsippet om barnets beste – en spøk?
Som nabo, har jeg vært vitne til at sønnen til forfatteren gråter høylytt utenfor huset og nekte å forlate faren. En sporty, velutdannet, hyggelig nabo forfaller med årene, han blir gråere og begynner å røyke, men er fortsatt over gjennomsnittlig jovial. Det hele starter med at han varsler systemet om vold, og prisen er at han mister retten til samvær. Alkohol blir den nye smertestillen. Grove systemsvikt gjør prinsippet om ‘barnets beste’ helt illegitimt og har alvorlige konsekvenser.
Selv de som klarer å få sin sak behandlet av EMD, har underveis mistet tid og krefter som ikke kan erstattes med pengene staten utbetaler som et plaster på uhelbredelige sår. I flere av sakene der Norge er dømt, får ikke foreldrene samvær med sine egne barn. Norske myndigheter mener nok en gang at det ikke er til barnets beste, ofte fordi barna har blitt tvangsadoptert bort. Paradokset illustrerer godt et avvikende barnevern og rettssikkerhet.
Min nabos dødsfall er frukten av et ekstremt avvikende system, som sliter ut friske mennesker, og som gjennom grove feilgrep og manglende profesjonalitet utsetter barn for overgrep, istedenfor å skjerme dem. Det er ikke overraskende at selv utenlandsk presse setter spørsmålstegn bak barnevernets funksjon, når det har så mye makt til tross for svært manglende kompetanse.
kilde: Nettavisen
Leave a Reply