Helene Sørbu har en utmerket artikkel i OA 8. mars 2017. Jeg vil gjerne få hoppe inn ved ståstedet til en kort bemerkning (også utmerket) som Anniken Oftebro har skrevet i kommentarfeltet under, og som knytter an til Sørbus artikkel.
Oftebro spør: «. er kommunalpolitikere og rådmann de som er over sjefen for barnevernet. Det er i tilfelle overraskende og skremmende å høre. Det kan i tilfelle virke som, fra mildt sagt lavt fagnivå til ikke noe.»
Ja, det er de som er sjefen. Der satte hun sannelig fingeren på noe viktig: Ikke er de «barnefaglig kompetente» (men det skal vi bare være glad for), og de underordnede, barnevernsfolkene, har sin kompetanse fra en opplæring som er helt avsporet fra både vitenskap og fornuft. Men i Norge har man laget seg lovgivning som antakelig er lovstridig (ulovlig), og som forbauser hver eneste delegasjon og person fra utlandet som henvender seg til norske myndigheter om barnevernssaker: Norge har bestemt at de overordnede ikke har myndighet til å «gå inn i enkeltsaker» – det vil si til å ordne opp med hva de underordnede gjør. Lettvint måte for alle, helt opp til regjeringens medlemmer, å slippe å bry seg med det virkelige innholdet av barnevernssakene på. Samtidig forsvarer de overordnede gjerne barnevernet med nebb og klør. En vanlig frase fra f.eks. rådmenn og ordførere landet rundt er «Jeg har full tillit til barnevernet, de er uhyre kompetente.» Og samtidig nyter barnevernet også nærmest ubegrenset tillit i rettsapparatet (for ikke å snakke om i fylkesnemndene), så heller ikke der blir barnevernet avskiltet som de burde bli. Altså er barnevernet uangripelig. Det er en Catch-22-situasjon, ikke bare en pulverisering men nærmest en fordampning av ansvar ved at det skyfles rundt mellom små hjul i et system av «instanser» og «ordninger».
Det høres så storartet humant ut at man ikke «kan» granske og snakke om «de tragiske forholdene som ligger bak» barnevernssakene. All konfidensialiteten (hemmeligholdet) sies å være nødvendig for å beskytte familiene, især barna. I virkeligheten beskytter den bare barnevernet og myndighetene. Altså liker ikke myndighetene at familiene eller andre viser dem hvordan sakenes innhold egentlig er.
Vi har latt våre ansvarlige myndigheter kvitte seg med elementær forståelse: De oppfatter seg først og fremst som arbeidsgivere som skal beskytte sine ansatte, barnevernet, og har fått lov å definere bort sin overordnede oppgave: å sørge for at de offentlig ansatte gir pålitelig, virkelig service og hjelp til befolkningen, også når dette, det viktigste, ansvaret fører til at man må i ilden for å stoppe alarmerende avsporing de underordnede driver med.
Det er i Norge også manko på forståelse av hva ytringsfrihetens og åpenhetens aller viktigste funksjon er: Å beskytte befolkningen mot overgrep fra egen stats myndigheter. Det er ikke uten grunn at Artikkel 10 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, som lovfester ytringsfrihet, faktisk har en viss forkjørsrett overfor en del andre menneskerettigheter hvis de kommer i konflikt. Det er kanskje heller ikke uten interesse at Norge har vært dømt flere ganger i Menneskerettighetsdomstolen nettopp for krenkelse av ytringsfriheten. I norsk debatt er det derimot blitt populært å angripe ytringsfriheten når det brukes av fortvilede mennesker, og si at «Jeg mener at det er andre ting som er vel så viktige som ytringsfrihet.»
Tenk om det var slik «saksbehandling» i det private næringsliv! La oss si jeg er blitt behandlet utilbørlig av en ansatt, og ikke får vedkommende til å rette på det. Så går jeg til sjefen. Kan han da, i stil med hva norske myndigheter gjør, si: «Nei, jeg har ikke rett til å gå inn i hva mine underordnede gjør. Og du har heller ingen rett til å gå imot min ansatte, for det er JEG som er ansvarlig. Den som går imot min underordnede, er uansvarlig og asosial, det er «hatsk» å «forfølge» den personen jeg har tillit til og som utfører sitt arbeid så utmerket til min tilfredshet.»
Eller hva hvis jeg, da jeg arbeidet på universitetet, hadde valgt ut enkelte studenter som jeg trakasserte på forelesninger, forfalsket eksamensbesvarelsene til, ga elendige karakterer helt på tvers av deres gode prestasjoner? Det er mulig at universitetets ledelse ville helle i retning av å tro på meg heller enn på studentene, i hvert fall første gang. Men ville fakultetets ledelse eller universitetets rektor kunne nekte å behandle studenters klage mot meg med den begrunnelse at universitetet ikke hadde adgang til å gå inn i sakenes realiteter? Ville de kunne si: «Nei, det er så mange studenter hun behandler utmerket, og feil kan alle komme til å gjøre.» ?
Det er mitt syn at de som er aller mest skyldige i den miseren norsk barnevern er, er vår juriststand. Noen få av dem, gjerne selvstendige advokater, sier fra om hva den norske selvtilfredsheten skjuler (blant annet har vi et par gode bidragsytere i OA). Men allerede for flere tiår siden skulle en samlet tropp av ledende jurister i våre offentlige etater, som egentlig skulle sørge for rettssikkerhet og anstendighet, ha gått under overflaten av hele barnevernet, slått alarm, stått fast og ikke gitt etter. Blant annet skulle de ropt opp til politikere og befolkning om viktigheten av det å «gå inn i enkeltsaker». Lovgivning og regeltolkning som sikrer grundig og åpen granskning av alle enkeltsakene er det eneste som gjør det mulig å styre et system, eller et helt samfunn, på intelligent så vel som ansvarlig måte.
Leave a Reply