Barnevernets arbeid er regulert i Lov om barneverntjenester av 17. juni 1992 (barnevernloven) med forskrifter. Barnevernsaker i Norge må løses innenfor rammene av barnevernloven.
Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, jf. barnevernloven § 1-2. Dette gjelder uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller oppholdstid. Alle barn i Norge skal beskyttes mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Barneverntjenesten må likevel ta barnets og familiens tilknytning til Norge og andre land med i en helhetsvurdering når den vurderer hvilke tiltak som skal settes inn for å ivareta det enkelte barn. Barnets beste er et grunnleggende prinsipp i barnevernloven. Det skal legges avgjørende vekt på finne tiltak som er til barnets beste.
Barns medvirkning
Barn skal gis mulighet til medvirkning og at det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn kan ha en egen tillitsperson som skal bidra til å styrke barn og unges medvirkning og innflytelse i barnevernet. Se barnevernloven § 4-1 og forskrift om medvirkning og tillitsperson.
Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barn kan få oppnevnt en egen talsperson i saker som skal behandles for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-9 med forskrift. Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barneverntjenesten og barnets foreldre. Fylkesnemnda oppnevner ofte talsperson for barn under 15 år.
Barn over 15 år som forstår hva saken gjelder er part i barnevernsaken og kan gjøre partsrettigheter gjeldende. Fylkesnemnda kan også innvilge partsrettigheter til barn som er yngre enn 15 år i særlige tilfeller. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part. Dette følger av barnevernloven § 6-3.
Leave a Reply