Barnevernsbarn ber om en rett til søskensamvær

Etter sterk anmodning fra flere ungdommer under barneverntiltak ønsker jeg med dette å fremme deres stemmer og håper at denne artikkelen kan rette søkelys på et vanskelig og vondt problem som barnevernloven pr. i dag ikke har en klar løsning på og som myndighetene bør se nærmere på.

Barn under offentlig omsorg i Norge har pr. i dag ingen rett til kontakt med hverandre. Søsken blir i mange tilfeller adskilt og plassert i ulike fosterhjem/beredskapshjem/institusjoner. De har ingen rettslig adgang til å få overprøvd barneverntjenestens regulering av begrensning eller stans av samvær dem i mellom.  Det må her antas at barneverntjenesten bygger sine beslutninger om søskensamvær på barnevernfaglige vurderinger og at de stort sett må anses å være riktige. Samtidig hender det at dette ikke er alltid er tilfelle.

Det finnes søsken under barneverntiltak som har et stort ønske om å få vokse opp sammen og ha jevnlig kontakt med hverandre gjennom oppveksten. Dersom barneverntjenesten ikke er enig med dem i dette har disse barna ingen rettslig adgang til å få dette spørsmålet overprøvd i Fylkesnemnda og domstolsapparatet.

Selv om det ikke foreligger norske studier om søskenkontakt under barneverntiltak er det ikke ukjent at dette er et vondt og tungt problem for mange barnevernsbarn. Dette gjør seg særlig gjeldende for større barn som bærer med seg en større oppveksthistorie fra tiden før de kom under barneverntiltak. Det vil for mange av disse barna utgjøre en viktig identifikasjonsmarkør at de kan gis anledning til å utvikle relasjonen seg imellom og at de kan møte voksenlivet med en etablert kontakt til hverandre – som en familie. Og sistnevnte er noe som i særlig grad har opptatt meg, nemlig i hvilken grad vi kan si at dagens barnevern anerkjenner søsken under barneverntiltak som «familie». Mitt inntrykk er at definisjonen av «familie» og «familieliv» i mange tilfeller begrenser seg til forholdet mellom barn og voksne og i mindre grad i forhold til barn seg i mellom. En begrepsavklaring her har stor betydning da det knytter seg viktige rettigheter til dette. Jeg vil komme tilbake til dette under min rettslige redegjørelse nedenfor.

Det vil ofte oppleves som lindrende og i mange tilfeller også utviklingsfremmende for søsken å ha kontakt med hverandre. Søsken som har levd under omsorgssvikt har ofte store relasjonsskader og tilknytningssproblemer. Søskenforholdet vil for mange være den eneste positive erfaringen disse barna opplevde innen relasjonsbygging og tilknytning.  Søskenrelasjonen vil ofte være det eneste eksemplet på betingelsesløs kjærlighet de fikk erfare under vanskelige oppvekstkår.

Jeg har ved flere anledning hørt saksbehandlere i barneverntjenester uttale at de ikke anser det som til det beste for barna å ha et hyppig samvær med hverandre fordi de ser at dette oppleves sårt og vanskelig for dem. Her viser de ofte til at barna blir lei seg under avskjeden ved avsluttet samvær og at eldre søsken ikke er flinke nok til å håndtere at mindre søsken reagerer slik. De viser også til at dette vanskeliggjør det utviklingsfremmende arbeidet som fosterhjemmet arbeider med og at fosterhjemmet derfor ikke anbefaler så hyppig samvær.

Jeg har imidlertid ikke hørt barnevernansatte vurdere veiledning til barna i forbindelse med samvær slik det ofte kan gis til foreldre og barn i tilsvarende situasjoner. Jeg har aldri hørt barnevernansatte vurdere å foreta en psykologisk utredning av hvordan kontakten mellom søsken kan sies å påvirke deres fungering og hvilken betydning det kan for søsken. Det er ikke ofte jeg hører barnevernsansatte løfte frem hvilke gevinster det også kan føre med seg for disse barna å kunne ha kontakt med hverandre. Jeg har heller aldri hørt eller lest i barneverntjenestens vurderinger om de har prøvd tiltak for å avhjelpe de negative reaksjonene barna viser etter samvær med sine søsken.

En vanlig årsak til at barneverntjenesten vil finne det hensiktsmessig å stanse eller begrense samvær mellom søsken, vil være at samværet vurderes som lite utviklingshemmende for et eller flere av barna. De viser også til at samværet oppleves som belastende og noen ganger retraumatiserende for noen av barna og at det derfor vurderes som bedre med en sterk begrensning av samværsomfanget. Noen ganger vil også en medvirkende årsak være rent praktiske grunner som at barna har blitt plassert langt fra hverandre hvilket gjøre det praktisk vanskelig med gjennomføring av samvær.

Etter mange år i organisasjonslivet med barnevernsarbeid og kontakt med mange barnevernsbarn og tidligere barnevernsbarn, har jeg fått et viktig innblikk i hvordan mange unge opplever å møte voksenlivet uten kontakt med sine biologiske søsken. Og det er ingen tvil at brutte søskenrelasjoner ofte er en av flere vonde utfordringer tidligere barnevernsbarn sliter svært mye med å håndtere ut i voksenlivet.

Noen ungdommer jeg prater med forteller meg gråtkvalt om sine yngre søsken som de ikke vet hvordan de har det og som de elsker og savner så sårt. Noen av disse ungdommene har ikke sett sine søsken på mange måneder etter plassering, ja til og mer år.

Noen opplever det også vanskelig å akseptere et svært begrenset samvær. Det er ikke uvanlig at søsken får begrenset samvær med hverandre på 4 – 6 ganger i året. Flere søsken som ikke er enige i samværsomfanget skulle ønske at dette kunne ha blitt vurdert for eksempel av et annet organ slik som det gjøres i spørsmål om samvær mellom barn og foreldre.

En ungdom spurte meg nylig «hvorfor skal mine foreldre som har vært dårlige foreldre mot oss ha en større rett til å ha kontakt med oss enn det vi skal ha med hverandre?». 

***

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Barnekonvensjonen

Både Barnekonvensjonen (BK) og Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) har bestemmelser som skal sikre barns rett til familieliv.

EMK art. 8 om retten til respekt for familielivet. EMD har gjennom sin praksis kommet med en rekke uttalelser om statenes begrensninger til å gripe inn i retten til respekt for familielivet (eks Adele Johansen vs Norway). Retten til familielivet knytter seg i særlig grad til barn og foreldre men strekker seg også lenger enn det. Søsken under offentlig omsorg har for eksempel fått anerkjent sine rettigheter som familie i henhold til art. 8, også når deres biologiske foreldre ikke lever lenger. Dette kommer frem i en obiter dictum-uttalelse iWalsh J in G v An Bord Uchtala 1980 (s. 32 – 70);

«Orphaned children who are nembers of a Family whose parents have died continue to be a Family for the purpose of the Constituion…. The Family is recognised as the fundamental unit Group of society founded on marraige and the fact that the married parents of the children have died does not alter the character of the unit»

EMD har i de senere år gjennom flere avgjørelser tatt stilling til rekkevidden av familiebegrepet og vist til en variert tilnærming til dette begrepet. I I. og U. mot Norge som gjaldt avskjæring av samvær mellom helsøsken uttrykte EMD tvil om en sto ovenfor et familieforhold mellom disse.

Utgangspunktet etter EMK art. 8 er således en konkret vurdering, hvor biologiske relasjoner, rettslige bånd og sosial kontakt er sentrale momenter. I tillegg rekker begrepet «privatliv» videre enn familiebegrepet slik at en kan være vernet etter EMK art. 8 selv om relasjonen ikke klassifiseres som familiær.

På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet ble det i 2009 foretatt en juridisk gjennomgang av forholdet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett. Professor Karl Harald Søvig drøftet lovgivningen som regulerer samvær mellom søsken i utredningen «Barnets rettigheter på barnets premisser – utfordringer i møtet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett».  Under kapittel 9 uttaler han blant annet;

«Utgangspunktet etter BK art. 16 er at mindreårige søsken bør bo i samme familie og ha samvær med hverandre. Om myndighetene gjør inngrep i søskenrelasjoner, enten i form av ulike bosted eller restriksjoner i samværet, må tiltaket være nødvendig. I denne vurderingen vil et sentralt moment være hensynet til barnets beste. Dersom restriksjoner er nødvendige på grunn av søsknenes individuelle behov, vil tiltaket regelmessig være rettmessig. Der hvor manglende kontakt skyldes andre forhold kan tiltaket også være akseptabelt etter BK art. 16, men terskelen høynes i forhold til saker hvor barnets beste er den bærende begrunnelsen.»

I Søvigs juridiske utredning påpekes at det i mangel av nærmere holdepunkter i Barnekomiteens praksis, vil det være relevant å ta utgangspunkt i Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) praksis etter EMK art. 8 ved forståelsen av BK art. 16. Det påpekes imidlertid at man må ha i mente at rettsutviklingen er drevet frem gjennom foreldrenes klager.

I utredningen konkluderes det med at norsk regelverk og praktiseringen av denne etter utrederens skjønn er innenfor rammene av BK art. 16 for så vidt gjelder avskjæring av samvær mellom søsken. Imidlertid stiller Søvig spørsmål ved om det vil være bedre i samsvar med konvensjonens mål og verdier om barnevernloven og barneloven får uttrykkelige reguleringer av søskensamvær.

På bakgrunn av ovennevnte må det kunne legges til grunn at barnets rett til familieliv opphører ikke – verken etter BK eller EMK – når barnevernet overtar omsorgen. Barns rett til beskyttelse av sitt familieliv innebærer ikke bare kontakt med foreldrene, men også søsken imellom.

Barnevernloven – ingen regulering om søskensamvær

Barnevernlovens § 4-19 regulerer barnets rett til samvær men dette gjelder ikke for søskensamvær. Gjeldende bestemmelser åpner kun for at spørsmål om samvær mellom barn og foreldre eller barn og andre voksne kan prøves for Fylkesnemnda og domstolen.

I dag er det opp til den enkelte barneverntjeneste å ta initiativ til å etablere samværsordninger mellom søsken i ulike tiltak, dersom dette anses å være til beste for barna. Det finnes ingen klare plikter regulert i barnevernloven til særlig å vurdere søskensamvær. Dette betyr at dersom barneverntjenesten ikke finner at det skal være samvær, har ikke barna adgang til å påklage denne avgjørelsen.

Følgende høringsinstanser støttet Departementets forslag om en egen bestemmelse om søskensamvær i bvl. § 4-19 og at Fylkesnemnda gis anledning til å treffe en avgjørelse om dette:

• Barneombudet
• Advokatforeningen
• Asker kommune
• Norsk fosterhjemsforening
• NOBO
• Diakonhjemmets høgskole
• Barnevernsproffene
• Organisasjonen for barnevernsforeldre
• Atferdssenteret

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale hadde et annet syn på høringsforslaget:

«Fylkesnemndene er skeptisk til departementets forslag slik det i dag foreligger. Etter fylkesnemndas oppfatning er ikke forslaget om samværsrett for søsken godt nok utredet, og forslaget reiser mange uavklarte, vanskelige spørsmål. Innledningsvis vil vi vise til at søsken ikke har noen tilsvarende samværsrett etter barnelovens regler. Vi stiller spørsmål ved hva som er begrunnelsen for at søskens rett til samvær med hverandre skal stille seg annerledes etter en omsorgsovertakelse enn etter et samlivsbrudd mellom foreldrene. Vi stiller også spørsmål ved om samværsrett for et barn skal innebære en samværsplikt for det barnet samværsretten gjelder.

Oslo kommune reiste også en rekke interessante spørsmål som gjorde at de ikke kunne støtte Departementets forslag uten at disse ble nærmere avklart:

Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal der hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette for samvær med søsken.Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.

Min kommentar til Departementets endelige vurderinger og forslag:

Departementet uttaler som ovenfornevnt at forslaget om rett til samvær med søsken reiser spørsmål om søskenes partstatus hvilket vi pr. ikke har noen klare svar på. Dette i seg selv er slik jeg ser det en viktig grunn til at Departementet burde arbeide med en avklaring av barnevernsbarns rettsstilling etter barnevernloven, herunder deres partsstatus.

Under enhver omstendighet mener jeg at man burde undersøke og kartlegge alternativer som kan muliggjøre en fylkesnemndbehandling av dette viktige spørsmålet. Er det mulig at barn  uten partsstatus kunne fått oppnevnt en talsperson som kunne sikret hans eller hennes synspunkter under fylkesnemndbehandlingen? Og at barn med partsstatus kunne fått anledning til å la seg bistå med egen prosessfullmektig i Fylkesnemnda? Jeg har selv ingen klare svar på dette men tenker at dette i hvert fall burde bli nærmere kartlagt og utredet.  Kunne det blitt utarbeidet en egen forenklet behandlet i Fylkesnemnda for spørsmål om søskenbarn?

Professor Karl H. Søvig som utredet dette spørsmålet i 2009 antydet langt på vei at det ville vært mer i samsvar med BKs og EMKs mål og verdier  at søskensamvær ble  uttrykkelig regulert i barneloven og barnevernloven.

Departementet besluttet imidlertid at det ikke vil fremme forslag om rett til samvær med søsken etter bvl. § 4-19 og partsrettigheter i barnevernssaker fordi disse spørsmålene trenger å bli nærmere utredet. Det uttales imidlertid ingenting om dette vil bli foretatt og eventuelt når. Jeg er ikke kjent med at Departementet pr. i dag har noen klare planer om å foreta en slik utredning.

Departementet ser imidlertid at det kan være grunn til å presisere barneverntjenestens ansvar for å legge til rette for samvær med søsken og har på denne bakgrunn inntatt en ekstra setning i bestemmelsen om barneverntjenestens oppfølgingsansvar etter omsorgsovertakelse.

Comments

comments