I over fem år har de biologiske foreldrene lurt på hva som skjedde da sønnene deres ble ført ulovlig ut av Tyrkia. Ønsket deres om at guttene skulle vokse opp i den muslimske storfamilien, ble aldri oppfylt.
Advokatene Maren Eide og Arnhild Skretting har representert de biologiske foreldrene til de to fosterguttene i årevis. I starten var også deres avdøde kollega Håkon Helle involvert. Saken har aldri fått en ende, men den tok en ny retning i forrige uke, da Aftenbladet avslørte at Stavanger kommune og barneverntjenesten støttet, tok initiativ til og finansierte den ulovlige utreisen fra Tyrkia i 2006. Barnevernsjef Gunnar Toresen betalte 500.000 kroner i forskudd til den hemmelige operasjonen som førte til at fosterfamilien ble smuglet ut.
– Siden sommeren 2006 har vi vært overbevist om at kommunen sto bak, for vi visste at fosterforeldrene ikke hadde kapasitet til å organisere alt dette på egen hånd. Men vi manglet beviser, sier Arnhild Skretting, som har jobbet lengst med saken.
– Skulle vært avskjediget
– Vi skal kunne forvente mer av en barnevernsjef enn dette. Han kan bruke de mest inngripende maktmidler mot folk, utenom å sette folk i fengsel. Han kan peke på dem som skal miste omsorgen for barna sine og fortelle dem at de ikke er gode nok. Samtidig innrømmer han at han selv ikke følger de mest elementære lover og regler. Han skulle vært avskjediget fra sin stilling for lenge siden. Han lyver og fører folk bak lyset. Den som vokter over de svakeste i denne byen, må man forvente holder seg til lover og regler, og det gjelder også hans overordnete, sier en rasende Skretting.
Barnevernssaken begynte da foreldrene ble fratatt guttene høsten 2002. Foreldrene ønsket sterkt at guttene ble plassert i et fosterhjem som kunne oppdra dem i muslimsk tro og der de kunne vokse opp med nærhet til det tyrkiske språk og kultur. De foreslo den biologiske farens søster og hennes ektemann.
Allerede før omsorgsovertakelsen søkte søsteren til den biologiske faren og ektemannen hennes om å få bli fosterforeldre på generelt grunnlag. De fikk avslag med den begrunnelsen at søsterens mann ikke hadde fast jobb og at de hadde det trangt hjemme.
I stedet ble guttene plassert hos de nå mye omtalte fosterforeldrene, begge etnisk norske, ingen av dem i fast heltidsstilling, og mens de bodde i en leilighet i huset til fosterfarens foreldre.
Da guttene kom til dem, hadde ikke fosterfaren vært i arbeidslivet på minst halvannet år, og arbeidet heller ikke de fem årene guttene bodde der. Fostermoren jobbet 23 prosent på et sykehjem. De to ble samboere etter at de traff hverandre via Aetat på midten av 90-tallet.
Foreldrene protesterte
De biologiske foreldrene protesterte kraftig på fosterhjemsplasseringen og mente at sønnene deres ville miste sin etniske og religiøse tilhørighet. Det var ifølge advokatene hele bakgrunnen for at foreldrene klaget omsorgsovertakelsen inn for tingretten, så lagmannsretten og til slutt Høyesterett, der den ble endelig stoppet i kjæremålsutvalget 16. januar 2004.
– Det var aldri noe alternativ at de skulle tilbakeføres til dem. De ønsket bare at guttene skulle vokse opp hos sin tante og onkel, som de hadde et nært forhold til og som hadde samme bakgrunn som foreldrene. Men i retten måtte vi formelt legge ned påstand om at guttene skulle tilbake til foreldrene, fordi det ikke er adgang for foreldre å velge fosterhjem for barna sine.
Senere ble tanten og onkelen godkjent som fosterforeldre av Bufetat, etter at de kjøpte seg større hus og fikk fast jobb. Men det hjalp ikke, selv ikke etter at Innvandrerrådet og Muslimsk fellesråd engasjerte seg, og heller ikke etter sakkyndigrapporten i 2007 som konkluderte med at fosterhjemmet var uegnet. Tanten og onkelen ble samtidig omtalt positivt.
I stedet ble guttene igjen plassert hos fostermoren for en periode i 2008, året etter at hun og hennes daværende samboer mistet dem fordi de ble stemplet som uskikket i sakkyndigrapporten.
Overgrepsanklager
Advokatene følte de kjempet for rettferdighet den gangen, da de biologiske foreldrene hevdet at fosterhjemmet som guttene bodde i fra 2002 til 2007, var uegnet. Og sommeren 2006, mens fosterforeldrene lå i skjul med guttene i Tyrkia og Stavanger kommunes advokater sloss for dem i rettssalene, fikk de vite om overgrepsanklagene mot fosterfaren som var fremsatt av to søstre. Første gang barnevernet skal ha fått kjennskap til anklagene fra den ene jenta, var høsten 2000, to år før guttene ble plassert hos ham. Jenta ble stemplet som løgner.
I april 2011 ble han dømt til 60 dagers fengsel for barneporno og for å ha fått en nabojente til å sende ham nakenbilder.
– Tyrkiske domstoler hørte på vår argumentasjon om at fosterfaren ikke dugde. Guttene skulle ifølge kjennelsene ivaretas av tyrkisk barnevern, det var et opplegg for dem med skole og leksehjelp, sier advokat Maren Eide.
– Ingen av oss visste om overgrepsanklagene før de ble politianmeldt den sommeren. Hvis norske domstoler hadde fått vite det da saken ble behandlet her, ville også de tatt dem på alvor, mener Skretting.
I årene som har gått, har advokatene hele tiden trodd at alt ville komme for en dag.
– Vi så uretten som skjedde, men greide ikke å gjøre noe. Vi tapte mot systemet. Vi ble hånet og latterliggjort, og vi ble anklaget for å fare med falske beskyldninger. Men jeg har alltid hatt en overordnet tanke om at rettferdighet vil skje til slutt, at sannheten vil komme fram, sier Skretting.
Leave a Reply