Norge er forpliktet etter FNs barnekonvensjon til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge, også barn som søker asyl. Det vil være et brudd på våre folkerettslige forpliktelser hvis barn i Norge blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt uten at staten griper inn.
Barneverntjenesten skal følge de vanlige reglene for behandlingen av en barnevernsak når familien søker asyl i Norge. Det samme gjelder hvilke tiltak som barnevernet kan treffe. Det er imidlertid særlige forhold som det må tas hensyn i disse sakene.
Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, også barn som er i en asylsøkerfase. Barnevernet skal ta barnets og familiens oppholdsstatus og situasjon med i en helhetsvurdering ved vurderingen av om og eventuelt hvilke tiltak som skal settes inn for å ivareta det enkelte barn. Det skal legge avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet.
Familier i en asylsøkerfase er ofte i en sårbar og vanskelig situasjon. Det er utfordrende å komme til et fremmed land der man ikke kjenner språket, kulturen, og ikke har et nettverk eller arbeid å gå til. Mange opplever savn og traumer. Det kan også være en psykisk belastning å vente på utfallet av en asylsøknad, få et avslag eller et endelig avslag med plikt til å returnere til hjemlandet. Samlet sett kan en asylsøkersituasjon være en stor belastning og påvirke foreldrenes omsorgsevne, og slik sett være en situasjonsbestemt midlertidig svikt i omsorgsevnen. Dette må barneverntjenesten ta hensyn til og vurdere i møte med den enkelte familie. Mange foreldre vil kunne ha behov for særlig oppfølging og veiledning for å takle foreldrerollen i denne krevende situasjonen.
Det er viktig at barneverntjenesten følger opp bekymringsmeldinger fra mottaksansatte og innhenter nødvendige opplysninger fra utlendingsmyndigheter/asylmottak. Barneverntjenesten skal innhente informasjon fra utlendingsmyndighetene hvis familien har en pågående utlendingssak. Utlendingsmyndighetene har informasjon om status i utlendingssaken og kan ha annen informasjon om familiens situasjon og om familie eller forholdene i hjemlandet. Se nærmere om samarbeid med utlendingsmyndighetene i punkt 7.
Barneverntjenesten skal gi hjelpetiltak og treffe akuttvedtak for barn som har behov for det, også når barn bor i asylmottak. Det er særlig viktig at foreldre er godt informert om barnevernets arbeid og at de har fått mulighet til å samarbeide om hjelpetiltak. Foreldre og barn som er i en asylsøkerfase vil ofte ha liten kjennskap til det norske samfunnet og til barnevernet som en offentlig myndighet. Ansatte i barneverntjenesten må bruke god tid på å informere barn og foreldre om barnevernets oppgaver og arbeid, slik at foreldre forstår hvordan barnevernet kan hjelpe familien. Barnevernet må benytte kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer. Barn skal ikke brukes som tolk.
Noen foreldre kan komme fra kulturer som har et syn på barneoppdragelse som skiller seg fra det norske. I slike situasjoner er det viktig at barneverntjenesten bistår med foreldreveiledning som et hjelpetiltak.36 Noen asylmottak kan også bidra med å la familien flytte til vanlige leiligheter knyttet til asylmottaket (såkalte desentraliserte mottak) dersom det er behov for ekstra støtte fra barneverntjenesten ved hjelpetiltak i hjemmet. Frivillig plassering i fosterhjem kombinert med foreldrestøttende tiltak kan noen ganger bidra til positive endringer i familien. Barneverntjenesten bør i denne sammenheng undersøke om barnet har annen familie eller nettverk i Norge, som barnet eventuelt kan bo hos for en midlertidig periode, jf. barnevernloven § 4-4 fjerde ledd og § 4-7. Se punkt 5.1 om fosterhjemsplasseringer i familie og nært nettverk.
Dersom barneverntjenesten er alvorlig bekymret for barnet, er det viktig å undersøke om barnets omsorgssituasjon er situasjonsbestemt og om det er mulig å avhjelpe situasjonen med hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal ikke fremme sak om omsorgsovertakelse dersom hjelpetiltak kan avhjelpe situasjonen. Hjelpetiltak vil ofte ikke være et reelt alternativ med mindre foreldrene har fått god informasjon og mulighet til å samarbeide.
I visse tilfeller vil det imidlertid være nødvendig og til barnets beste at det treffes vedtak om omsorgsovertakelse. Dette skal bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Ved vurderingen av en omsorgsovertakelse er det som nevnt nødvendig å se hen til den spesielle situasjonen familien er i når den søker asyl. Dersom barneverntjenesten vurderer omsorgsovertakelse er det spesielt viktig at barneverntjenesten innhenter relevant informasjon fra utlendingsmyndighetene og asylmottaket. Informasjon fra utlendingsmyndighetene må legges frem i en eventuell sak for fylkesnemnda. Se mer om samarbeid med utlendingsmyndighetene i punkt 7.
Fylkesnemnda kan, som nevnt, vedta at foreldre skal fratas foreldreansvaret og samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje. Dette er svært inngripende tiltak. Departementet mener at det kun i helt spesielle tilfeller kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvaret når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge. Det må foretas en konkret vurdering ut ifra omstendighetene i den enkelte sak. Videre er departementet av den oppfatning at det ikke skal treffes vedtak om adopsjon mot foreldrenes vilje når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge.37
Alternativ oppfølging i utlandet for barn når familiens asylsøknad er under behandling Omtalen av alternativ oppfølging for barnet i utlandet i punkt 4 er utgangspunktet også i saker der barnefamilier søker asyl. Det er imidlertid enkelte særlige forhold som det må tas hensyn til i asylsakene.
Barnevernet kan ikke plassere barn i utlandet som et tiltak etter barnevernloven. Det er kun foreldre som, i kraft av sitt foreldreansvar, kan bestemme at barnet skal flytte til utlandet for å få oppfølging av familie/nettverk eller utenlandske myndigheter. Selv om barneverntjenesten ikke kan bestemme at et barn skal flytte til utlandet, kan barneverntjenesten samarbeide med foreldre og utenlandske myndigheter for å undersøke om det er best for barnet å få oppfølging i utlandet. Dersom barneverntjenesten vurderer at oppfølging i utlandet er til barnets beste, og foreldrene samtykker til en slik løsning, er det ikke behov for at barneverntjenesten fremmer sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda med sikte på plassering i Norge.
Familier som søker asyl vil normalt ikke ønske å returnere til hjemlandet mens asylsøknaden er under behandling i Norge. Barn og foreldre som søker asyl har normalt rett til å oppholde seg i Norge mens asylsøknaden er til behandling hos UDI. Når et avslag fra UDI påklages til UNE vil familien ha rett til å oppholde seg i Norge mens klagen er til behandling, hvis UDI har gitt utsatt iverksettelse. Oppfølging i hjemlandet vil derfor som regel ikke være et reelt alternativ fordi foreldrene ikke ønsker at barnet/familien skal få oppfølging i hjemlandet. Det er derfor det ikke like aktuelt at barneverntjenesten på dette tidspunktet undersøker muligheten for at barnet kan få alternativ oppfølging i utlandet. Det er viktig at barneverntjenesten er i tett dialog med utlendingsmyndighetene i slike saker, se punkt 7.4.
Hvis foreldrene ønsker at barnet skal få oppfølging i utlandet som et alternativ til omsorgsovertakelse, skal barneverntjenesten undersøke dette nærmere. Hvor omfattende undersøkelser skal være, vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak. Barneverntjenesten må i slike tilfeller kontakte UDI/UNE som kan gi informasjon om utlendingssaken. Barneverntjenesten kan også kontakte Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (landinfo), som har generell informasjon om forholdene i ulike land og som også kan ha informasjon om barnevernet i landet. 38
Barneverntjenesten kan også kontakte norske utenriksstasjoner i det aktuelle landet for bistand. Barneverntjenesten må forhøre seg med utlendingsmyndighetene dersom de ønsker å kontakte myndighetene i familiens hjemland. At en person søker asyl, er sensitiv informasjon og å kontakte utenlandske myndigheter kan være i strid med behovet for beskyttelse. Utlendingsmyndighetene er nærmest til å vurdere om det er forsvarlig at barneverntjenesten tar kontakt med utenlandske myndigheter i slike saker.39
Departementet antar at det i praksis vil være få saker der det er aktuelt å undersøke alternativ oppfølging for barn i utlandet når familien har søkt asyl. Dette fordi familien da ønsker å oppholde seg i Norge.
35 Barnevernets ansvar for enslige mindreårige asylsøkere blir ikke behandlet særskilt i dette rundskrivet. Det vises til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet rundskriv Q-06/2010 Barneverntjenestens ansvar for enslige mindreårige asylsøkere og andre mindreårige personer i mottak, omsorgssentre og kommuner: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/barneverntjenestens-ansvar-for-enslige-m/id629534/
36 Mye generell informasjon om ulike kulturelle forhold rundt omsorgen for barn er tilgjengelig på landdatabasen til Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo): www.landinfo.no. Landinfo er administrativt underlagt UDI.
37 Se punkt 3.5 og 3.6 om fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon.
38 Se www.landinfo.no. 39 Se mer om samarbeid og informasjonsutveksling med utenlandske myndigheter i punkt 9, herunder punkt 9.3 om begrensninger i personopplysningsloven.
Leave a Reply