Norske politikere har nok kunnskap til å vite at barnevernet mangler tilstrekkelig kvalitet og rettssikkerhet. Vi reagerer derfor sterkt på at barns beskyttelse ikke er en sentral valgkampsak for noen av dem.
- Heidi Wittrup DjupPsykologspesialist og barnefaglig sakkyndig
- Ragnhild Elisabeth PettersenPsykologspesialist og barnefaglig sakkyndig
Et høyt antall barnevernssaker er tatt inn i Den europeiske menneskerettighetsdomstol de siste årene. Utallige nyhetsartikler omhandler barn som ikke har fått riktig hjelp av barnevernet. Omfattende rapporter viser svikt og svik i deres arbeid. Likevel går ingen politiske partier i front for å beskytte barna som lider under dette. Det er nedslående og nesten ikke til å fatte.
Det doble sviket
Som psykologer møter vi barn utsatt for vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt i egne hjem. De trenger hjelp, slik at de får mulighet til å vokse opp i trygghet. Hvis hjelpetjenester og barnevern ikke griper inn, må barna bære konsekvensene. Ofte gjennom et helt liv. Som voksne har mange et stort hjelpebehov fra barndommens traumer. De ble ikke fanget opp mens de ennå var barn. Først ble de sviktet av foreldrene. Deretter av et hjelpeapparat som ikke maktet å hjelpe dem.
I noen saker blir barnevernet varslet gjentatte ganger, uten at barnet får hjelp. Det kan skyldes manglende kompetanse eller feil ressursbruk. Uavhengig av årsak er resultatet det samme: Barna blir skadelidende i en uholdbar situasjon.
Hjelp som ikke hjelper
Like viktig som beskyttelse mot skadelige hjem, er det at barn beskyttes mot offentlig maktmisbruk og urettmessig inngripen. Årlig sendes ca. 58.000 bekymringsmeldinger til barnevernet. Rundt 80 prosent går videre til undersøkelse, og av dem blir rundt 60 prosent henlagt uten frivillige eller tvangstiltak.
Mange av disse meldingene burde aldri ha vært sendt. De er lite treffsikre, grunnløse eller rutinemessige meldinger. Profesjonelle med lovpålagt taushetsplikt melder til barnevernet uten å ha grunn til å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller mishandling, slik loven krever (Ohnstad & Gudheim, 2019).
Slike meldinger bryter med taushetsplikten, noe som er alvorlig for familienes personvern, men også for tilliten hjelpere er avhengige av. Det finnes ingen evidens for at et høyt antall bekymringsmeldinger fanger opp flere barn i reell risiko. I stedet belaster de systemet og går på bekostning av familiene som virkelig trenger hjelp. Hva verre er: Det påfører barn og familier betydelig stress, skam og stigma.
Vi møter stadig familier som er blitt utsatt for grunnløse meldinger, som opplever å ikke ha et rettslig vern og som ikke våger å ta til motmæle. De forteller om frykt, traumatiserende opplevelser og svekket tillit til skoler og hjelpetjenester. At saken henlegges, tar ikke bort de vonde erfaringene. Frykten vedvarer.
Vi møter også familier hvor barnevernet går videre med tiltak uten å forstå hva familien trenger. Det handler om barn som strever med skolevegring, mistrivsel eller mobbing på skolen, som har iboende vansker som autisme, ADHD eller andre funksjonsnedsettelser. Om foreldre som selv strever med økonomiske eller psykiske vansker de burde ha fått hjelp for. I stedet for å se barnet i sin helhet og møte foreldrene med støtte, forklares barnets vansker med manglende foreldreferdigheter. Foreldrene mistenkeliggjøres og blir gjenstand for utredninger og hjelp som ikke hjelper. I verste fall ender det med akuttplasseringer og omsorgsovertakelser, noe som sender både barn og familier inn i krise.
Noen saker ender med tilbakeføring, men med sår som aldri riktig heles. Andre barn tas under offentlig omsorg, hvor mange opplever gjentatte flyttinger. Stabiliteten barn trenger, klarer det offentlige ikke å sørge for. Noen barn hadde hatt det bedre hjemme og utsettes for omsorgssvikt på barnevernets vakt. De får aldri barndommen tilbake.
Som psykologer ser vi hva dette gjør med barna og deres foreldre. Det er vi som må ta dem inn til behandling. Ikke politikere. Ikke barnevernet. Tillit tar lang tid å gjenvinne.
«Det godes tjeneste» har liten verdi uten tilstrekkelig faglig og rettslig vern for familiene som mottar hjelp.
Det trengs politisk mot
For oss er det uforståelig at dagens barnevern ikke preger den politiske debatten mer.
Vi savner et politisk fokus på barna og dermed samfunnets fremtid. Men også på hvordan en maktinstitusjon som barnevernet forvalter sin virksomhet uten større krav til kvalitet og rettssikkerhet. Ikke minst savner vi en erkjennelse av at barnevernet har potensial til å påføre barn og familier større vansker og varige sår, om enn i beste hensikt.
Vi ber også om en anerkjennelse av at grunnløse bekymringsmeldinger er en betydelig rettssikkerhetsproblematikk (Ohnstad m.fl., 2021).
Ikke minst lengter vi etter større politisk ydmykhet overfor barna og familiene som har blitt utsatt for menneskerettighetsbrudd av den norske stat. De trenger en offentlig beklagelse for uretten de er utsatt for. Barneminister Ropstad vil ikke gi dem det.
Vårt håp er at landets neste regjering og barneminister har et større mot i møte med barnevernsfeltets mange utfordringer. Som ser at «det godes tjeneste» har liten verdi uten tilstrekkelig faglig og rettslig vern for familiene som mottar deres hjelp.
kilde: Stavanger Aftenblad
Leave a Reply