Barnepsykiaterne Sommerschild og Grøholt skriver i et kapittel om barns reaksjon på akutte kriser og katastrofer at hvis barnet (2 – 5 år) blir :
«adskilt fra alle sine nære personer, kan reaksjonene bli svært alvorlige.» De skriver videre: «Slike reaksjoner så vi før, da barn ble lagt inn på sykehus uten at kontakten med de nærmeste ble opprettholdt. Den første reaksjonen er ofte en aktiv protest med sinne og gråt og åpen lengsel etter foreldrene (protestfasen). Etter hvert øker sinnet og fortvilelsen, og den neste fasen blir preget av en desperat fortvilelse (desperasjonsfasen). I tredje fase regredierer barna, dvs. de vender tilbake til mer småbarnslig atferd.» (S, 274, utgave i 1989).
Kunnskapen om tapsopplevelser, sorg og savn er altså kjent, men når fosterbarn tas fra familien og viser samme adferd så er det ingen som reagerer i verken barnevern, BUP eller blandt sakkyndige psykologer.
I steden lurer de på hvorfor 51% av fosterbarn har en psykisk lidelse som typisk kommer fra tapsoplevelser. Og selvsagt vil de gi foreldrene skylden, mens det i realiteten er dem selv som har skyld i at barn får sine liv ødelagt.
Når vi vet at fosterbarn ikke kommer bedre ut enn barn i risikofamilier, så er det en klar sammenheng her. Traumet i trusselen mot tilknytningen, uavhengig av omsorgs kvalitet, er ødeleggende for barn. Dette VET vi, men ansatte i barnevernet, sakkyndige og dommere bryr seg ikke. De bør holdes personlig ansvarlige.
Har du meninger? Send oss din mening. Følg oss på Facebook!
Leave a Reply