Behov for flere fosterhjem?

DET ER BRED enighet om at barn ikke skal vokse opp under grov og vedvarende omsorgssvikt. Likevel hender det at de alvorligste tilfellene ikke oppfanges av systemet, og at barn lider i det stille. Samtidig rapporterer mediene om barnevernssaker der barn fratas sine foreldre uten at manglende omsorgsevne er dokumentert.

Mange familier føler seg overkjørt i en prosess hvor kvalitetssikringsmekanismene ikke ser ut til å fungere, og hvor man kan frykte at barnas rettssikkerhet ikke ivaretas godt nok. Både advokater og politikere har uttrykt uro over denne situasjonen.

DOKUMENTASJON. Innenfor legevitenskapen stilles det i prinsippet strenge krav til bevis for nytte og bivirkninger av medisiner og terapiformer. Der bivirkningene er store, må både diagnosen og behandlingen dokumenteres godt. Noen ganger må man avstå fra behandling eller inngrep fordi risikoen for å skade pasienten er for stor.

Når omsorgssvikt «behandles» gjennom omplassering utenfor familien, er effekten av tiltaket vanligvis mangelfullt dokumentert. Forskning på området er nedslående, og viser at barnevernsbarn klarer seg forholdsvis dårlig på de fleste områder i livet, ikke minst med tanke på psykisk helse og utdanning/arbeidsliv. Selv om det barnevernfaglige miljøet ofte tar for gitt at skaden har oppstått i barnas biologiske hjem, har vi lite eksakt kunnskap om hvorvidt barnevernsbarna hovedsakelig skades før eller etter omsorgsovertakelsen. Man må imidlertid anta at omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem er en redning for noen barn, mens den ødelegger livet for andre.

MISTILLIT OG FRYKT. I en legehverdag hvor vi møter foreldre av alle kategorier, forutsetter vi at foreldre ønsker barnets beste. Foreldrenes oppfatning av barnas helse er alltid av stor betydning for å få stilt en riktig diagnose, og et tillitsfullt samarbeid med de voksne ligger som et stilltiende premiss i enhver behandlingssituasjon.

Når barneverntjenesten etterlyser mer tvangsmidler i kommunikasjonen med familiene, kan dette gi grunn til bekymring. Tiltak som kanskje ikke har noen dokumentert virkning, vil ha ytterligere begrenset effekt når de baseres på mistillit eller frykt.

Tilnærmingen til familier med vansker krever skånsomhet og en høy faglig og etisk standard. I praksis kan tiltakene og relasjonen til barneverntjenesten være så traumatiserende og konfliktfylt at den bidrar til å svekke foreldrenes omsorgsevne.

SPESIELL DYNAMIKK. Uteblitt effekt av hjelpetiltak og informasjon innhentet gjennom disse kan i neste omgang brukes som argument for omsorgsovertakelse. Denne dynamikken har gjort at enkelte leger kvier seg for å involvere barneverntjenesten når barn lever under belastende omsorgsforhold.

Det tiltakende behovet for fosterhjem kan være et tegn på at barneverntjenesten blir stadig dyktigere til å identifisere barn som lever under alvorlig omsorgssvikt. Det kan også være et tegn på at barna i et av verdens rikeste land jevnt over lever under stadig dårligere omsorgsvilkår. FN uttrykte allerede i 2005 bekymring for det høye antallet omsorgsovertakelser i Norge, og mye tilsier at det økende behovet for fosterhjem aller mest er et signal om at barneverntjenesten har blitt en del av problemet for barna som skulle hjelpes.

ENDRING NØDVENDIG. Tilgjengelig kunnskap tilsier at barn i de fleste henseender er best beskyttet i biologisk familie. Barns autonomi og interesser kan vanskelig løsrives fra familiens. De relasjonelle båndene mellom barn og foreldre kan kompensere for mye utilstrekkelighet i den observerte omsorgen, ikke minst i samspill med et hjelpeapparat som anvender en kombinasjon av tilbakeholdenhet og riktig hjelp i en atmosfære som ikke oppfattes truende.

Veien ut av det som på mange måter er en svært bekymringsfull situasjon, ligger antakelig i en omfattende omstrukturering av barne- og familievernet. Når hånden som gir, også tar, har barneverntjenesten fått et nesten umulig mandat, selv om intensjonene kan være de beste.

Det er viktig at man nå skiller den frivillige hjelpen fra tvangstiltak. I første omgang bør de hjemmebaserte tiltakene, som krever gjensidig tillit og en god dialog mellom tjenesteyter og mottaker, legges til institusjoner utenfor barneverntjenesten. Innholdet i tiltakene bør samtidig omarbeides og utformes på nytt med fokus på brukernes uttrykte behov og medvirkning. n

Ragnvald Bjørgaas Petersen

Lege i Sandnes/Etiopia

Orginal publisering i dagensmedesin.no