Ny bok: Prosessen mot Svanhild
Av Willy Tore Mørch
Jeg tror Svanhild er fornøyd nå. Aage G. Sivertsen har skrevet boka «Prosessen mot Svanhild. De tok barna fra henne» som en sterk støtteerklæring og en rammende kritikk av barnevern, sakkyndige, advokater, Fylkesnemnd, Tingrett og Lagmannsrett. Barnevernprosessen der alt gikk galt for Svanhild blottlegges, der hun sitter igjen med sju barn, alle fratatt henne i tur og orden. De to første i Lagmannsretten i 2003. Det siste i Tingretten i april 2019. Boka tar for seg det som skjedde i saken om de to første barna.
Norsk barnevern er som kjent i hardt vær om dagen. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har tatt hele 34 norske barnevernssaker til behandling, land som Polen, Russland og Nigeria har kommet med kraftig kritikk av norsk barnevern og kommentarfeltene i sosiale media flommer regelmessig over av hatske angrep. Denne boka kan gi næring til ytterligere angrep, men siden den blottlegger svakheter og feilvurderinger i Svanhilds sak gir den oss anledning til å diskutere disse, også på mer prinsipielt grunnlag.
Som 21-åring i 2000 gikk Svanhild til sosialkontoret i Kvænangen kommune for å be om hjelp. Kjæresten ruset seg både på alkohol og narkotika og skapte en uholdbar situasjon for den gravide Svanhild. Det som startet hele prosessen var et krav fra sosialkontoret om at hun måtte kvitte seg med kjæresten før de kunne hjelpe henne. Dette syntes Svanhild var vanskelig og barnevernet ble bekymret for hennes omsorgskompetanse, ikke for den daglige omsorgen for barnet men for å utsette barnet for en ruset og kranglete far. Saken vris fra nå av fra å dreie seg om barnefarens manglende omsorgskompetanse på grunn av rus til Svanhilds manglende omsorgskompetanse fordi hun ikke greide å kvitte seg med kjæresten. Paret fikk enda et barn men etter hvert trakk barnefaren seg ut av bildet og er «ute av soga», som det heter.
Barnevernet åpnet sak om Svanhilds omsorgskompetanse. Underveis i prosessen ble Svanhild tilbudt plass på et mødrehjem der hun kunne få veiledning i barneomsorg og barnestell. Dette avviste hun siden hun aldri hadde fått kritikk for hvordan hun ivaretok barna. Det hører også med i bildet at barnefaren ved flere anledninger hadde latt sin frustrasjon gå ut over barnevernets tjenestemenn i barnevernet.
Det ble oppnevnt en sakkyndig som tok en IQ-test som en del av utredningen. IQ-skåren ble beregnet til 52 som innebærer at hun hadde en lettere grad av psykisk utviklingshemming. For den uinnvidde leser er en skåre på 100 gjennomsnittet for befolkningen. Normalområdet er en skåre mellom 70 og 130 som tilsvarer 2 standardavvik på hver side av gjennomsnittet. I ettertid strides det om hvor stor betydning denne IQ-skåren har hatt for utfallet av saken. Men det som ikke kan bestrides er at den åpnet opp for den muligheten som barnevernsloven § 4-12-d gir. Der heter det: «Vedtak om å overta omsorgen kan treffes dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet». Dette betyr at det ikke trenger å være svikt i omsorgen i øyeblikket men at omsorgssvikten kan komme i fremtiden. Vi kan si at loven gir mulighet for å straffe ugjorte gjerninger. Og det var det som skjedde. Sakkyndige mente at Svanhild ikke ville kunne ivareta barns interesser i fremtiden på grunn av hennes milde psykisk utviklingshemming. Det ble oppnevnt en ny sakkyndig til tingrettsbehandlingen av saken som støttet den første sakkyndige. Til behandlingen i lagmannsretten fikk Svanhild finansiering til å få oppnevnt to nye sakkyndige. Disse imøtegikk de to første sakkyndige. Den ene gjennomførte en ny IQ-test og fikk en skåre på 95. Dessverre hadde han fraveket reglene for testing og ble underkjent av retten. Den andre angrep den første sakkyndiges gjennomføring av utredningen og beskyldte ham for manglende profesjonalitet. Begge ble satt til side av lagmannsretten med begrunnelsen at «de ikke hadde den nødvendige avstand og profesjonalitet til saken». Både Fylkesnemnda, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett la de to første sakkyndiges rapport til grunn for sine avgjørelser og konkluderer med at Kvænangen kommune ved barnevernstjenesten skal ha omsorgen for barna.
Forfatteren av denne artikkelen kan ikke ta stilling til om Svanhild har tilstrekkelig omsorgskompetanse eller ei. Men barnevernet er under sterkt press om dagen og myndighetene arbeider med å forbedre barneverntjenesten både gjennom nytt lovverk og opprusting av kompetanse. Da må det være mulig å reise noen spørsmål knyttet til gjennomføringen av prosessen slik den fremkommer i Aage Sivertsens bok. For det første kan man lure på om saken hadde fått et annet utfall hvis hun hadde fått hjelp innledningsvis til å avklare den familiære situasjonen på en tilfredsstillende måte. Barnevernet har plikt til å tilby tilpasset hjelp til familier før man går til omsorgsovertagelse. Spørsmålet er om tilbudet om plass på mødrehjem var den riktige hjelpen når hverken barnevernet eller andre hadde observert omsorgssvikt hos Svanhild men at hun i utgangspunktet ba om hjelp i en vanskelig familiesituasjon med en rusavhengig kjæreste.
IQ-testens rolle er det også verd å diskutere. La meg først si at det ikke er uvanlig at IQ-testing er en del av utredning i barnevernssaker, spesielt hvis det er mistanke om kognitiv svikt. Samtidig er det slik at en IQ-skåre ikke er tilstrekkelig til å stille diagnosen psykisk utviklingshemming. Det må også utredes om det er praktisk kognitiv, emosjonell og selvstendighetsmessig funksjonssvikt som passer med psykisk utviklingshemming på det nivået som IQ-skåren viser. Psykisk utviklingshemming er heller ikke tilstrekkelig begrunnelse for omsorgsovertagelse. Det må påvises at omsorgskvaliteten er nedsatt gjennom observasjoner av f.eks. trygg tilknytning, sensitivitet for barnets signaler, relasjonell kompetanse, håndtering av normale utfordringer hos barn i forhold til alder osv. Derimot kan IQ-testen gi føringer for hvilke hjelp og opplæring personen trenger for å øke kognitiv funksjon som kan ha betydning for foreldrerollen. Den kan altså være en ressurs i arbeidet med å skreddersy tiltak for foreldre med hjelp fra barnevernet. I denne saken kan det se ut som at IQ-skåren sådde tvil om Svanhild ville greie omsorgsoppgavene når barna blir eldre og stiller større krav til foreldrenes kunnskaper slik at de skades i sin utvikling og tilfredsstiller kriteriene for omsorgsovertakelse etter bvl. § 4-12-d.
Det fremkommer i boka at Svanhild og kjæresten, på forskjellige måter viste irritasjon mot barnevernet. Det dreide seg om hyppige anmeldte og uanmeldte besøk, belastinger ved sakkyndiges arbeid, sjokket over å få diagnosen psykisk utviklingshemmet, uforståelige forslag til tiltak og følelsen av at deres situasjon ikke ble forstått. Det kan synes som om barnevernet reagerte med å bruke hennes uvillighet, manglende problemerkjennelse og emosjonelle reaksjoner som indikasjon på hennes manglende omsorgsevne. Spørsmålet er om saken låste seg slik at mulighetene for kompromisser eller nye løsninger ikke var mulig.
Etter dommen i Tingretten ble spørsmålet reist om når barna skulle hentes og bringes til fosterforeldrene. Svanhild ønsket at dette skulle vente til Lagmannsretten hadde behandlet saken. En tilfeldighet førte til unødig dramatikk. En pasient av kommunelegen spurte om hva som ville skje hvis Svanhild søkte kirkeasyl. Spørsmålet var visstnok ment som en spøk. Kommunelegen på sin side brakte spøken videre til helsesøster som brakte bemerkningen videre til barnevernet. Spøken førte til at politiet kom på døra til bestemor der barna var og tok de med seg med tvang. Saken reiser spørsmål om barnevernets profesjonalitet. Første skritt da ryktet nådde barnevernet burde vel vært å ta kontakt med Svanhild for å høre om hun hadde slike planer. Og saken reiser spørsmål om politiets fremgangsmåte. Barnets beste må trumfe politifaglige hensyn i politiassistert henting av barn også når det dreier seg om å hindre bevisforspillelse. Boka til Aage G. Sivertsen er hard mot barnevernet. Kanskje for hard. Men tatt i betraktning de belastninger som Svanhild har opplevd fra 2000 og opp til i dag bringer den balanse i regnskapet.
Eksemplene ovenfor fra boka kunne vært flere, men er tilstrekkelige for å reise noen prinsipielle spørsmål. Hadde barnevernet i Kvænangen erfaring nok til å mestre en komplisert barnevernssak på en tilfredsstillende måte? Mange, inklusive forfatteren av denne artikkelen har reist tvil om barnevernet i små kommuner har tilstrekkelige ressurser og erfaring i slike saker. Det er ingen grunn til å tro at de ikke handlet ut fra de beste hensikter og gjorde så godt de kunne. Men ble de for avhengig av de sakkyndiges rapporter? Mistet de styringen og kom i forsvarsposisjon når strategien deres ble utfordret f. eks. av de nye sakkyndige?
Forfatteren av denne artikkelen har sammen med Mange Raundalen og Thorleiv Rognum foreslått for Storting og regjering at barnevernet deles i tre separate enheter; et hjelpebarnevern som gir foreldre den nødvendige hjelp og støtte til å beholde barnet, et myndighetsbarnevern som er robust nok og har kompetanse og erfaring til å forberede omsorgsovertakelser og et ungdomsbarnevern som kan bruke ungdomshjernens fornyede kapasitet i tenårene til å komme på rett kjøl. Ved å skille hjelpe- og myndighetsbarnevern ville man trolig unngå den gjensidige mistillit mellom barnevernet og private part vi ser klare konturer av i denne saken.
Spørsmålet om å bruke personer fra Svanhilds slekt som fosterhjem ble reist flere ganger i denne saken, men avslått av barnevernet. Etter professor Amy Holtans doktoravhandling fra Universitetet i Tromsø fra 2002 om barndom i fosterhjem i egen slekt er bruk av slekts-fosterhjem blitt adskillig mer vanlig. Det ble etter hvert åpnet opp for dette i denne saken også hvor flertallet i lagmannsretten ikke ønsket dette.
Noe har skjedd i mellomtiden. Barnesakkyndig kommisjon ble opprettet i 2009 og skal sikre god faglig standard på rapporter fra sakkyndige i barnevernssaker ved at alle rapporter skal godkjennes av kommisjonen. Norsk psykologforening arrangerer kurs for psykologer og leger i sakkyndighetsarbeid og godkjenner de som fullfører. Jeg tar ikke stiling til om de fire rapportene som foreligger i denne saken har tilfredsstillende kvalitet, men en godkjenningsordning hadde trygget både barnevern, Fylkesnemnd og Ting- og Lagmannsrettene i at de nødvendige undersøkelser er gjennomført og konklusjonene er riktig begrunnet.
Boka til Aage G. Sivertsen er hard mot barnevernet. Kanskje for hard. Men tatt i betraktning de belastninger som Svanhild har opplevd fra 2000 og opp til i dag bringer den balanse i regnskapet. Men viktigst er at den gir innsyn i en prosess som må diskuteres.
Leave a Reply