Først litt om meg selv. Jeg er 55 år gammel og har vært praktiserende advokat i Sandefjord siden 1988. Før det arbeidet jeg i politiet. Jeg har forholdsvis langvarig erfaring med barnevernet. Først i politiet. Jeg hadde en lengre periode som konstituert politimester i Romsdal.
Min jobb var blandt annet å lese selvmordsbrev. Ett var fra en ung taterjente som hadde mistet sitt barn til barnevernet. Hennes brev var hjerteskjærende og jeg bestemte meg for å iverksette etterforskning, slik hun iallefall etter sin død ble tatt alvorlig. Resultatet var sjokkerende. Side opp og side ned med kritikk fra barnevernet. Jeg hadde selv små barn da. Det aller meste av det hun hadde gjort og som hun ble kritisert for var ting vi eslv gjorde. Mitt klare inntrykk var at hun ikke kunne gjøre noe riktig i barnevernets øyne. De hadde bestemt seg og vrengte og vred på alle saker. Desverre sluttet jeg i politiet før saken var avsluttet og min etterfølger valgte å henlegge. De burde ha vært straffet.
Jeg har hatt endel barnevernssaker i årenes løp, selvom jeg forsøker å unngå disse. Mitt inntrykk er at resultatet er totalt avhengig av saksbehandlerene. Noen er guds engler på denne jord og engasjerer seg oppriktig for barna, lytter til argumenter og er seg bevisst sin rolle, andre er de rene katastrofer hvor det ene overgrepet stables oppå det andre, både mot foreldre og barn.
Allerede her vises de alvorlige mangler ved loven. Barnevernloven griper meget langt inn i den enkeltes private sfære og er i virkeligheten den største trussel dagens norske befolkning kan utsettes for. Det er derfor et meget alvorlig svakhetstegn at praktisering av loven til de grader er avhengig av de rene tilfeldigheter. Desverre er katastrofene langt vanligere enn det motsatte. Det er også meget klare forskjeller mellom de enkelte kommuner. Gjennomgående preges saksbehandlingen dels av ugrunnet synsing og dels av ren løgn. Svært ofte ser jeg at barnevernet i sine rapporter skriver noe helt annet enn det er grunnlag for.
Jeg har også to personlige erfaringer. Først som ressursperson. Vi tok oss av en ung slektning som var kastet ut av sin mor og ga ham et hjem i en vanskelig tid. Barnevernet bidro overhodet ikke, men fremmet en rekke lovnader overfor vedkommende som de aldri holdt. I løpet av 6 måneder hadde han vel like mange saksbehandlere. Barnevernet var kun en belastning.
Nå forholdsvis nylig i forbindelse med min nye samboers yngste barn. Det ble sendt inn en bekymringsmelding rettet mot barnets far som har samvær. Barnevernet iverksatte undersøkelsessak mot oss. Vedkommende melder hadde gitt opplysninger også om oss, selvom han aldri hadde hilst på meg, aldri hadde vært hos oss og ikke hadde hilst på min samboer på mange år. Jeg politianmeldte ham for falsk forklaring. henlagt. Påklaget til statsadvokaten. henlagt. Sluttrapporten fra barnevernet var ren løgn og fremstår som et nokså hjelpeløst forsøk på å forsvare sin handlemåte.
Bekymringsmeldingen var usann og avgitt i sjikanøst øyemed som følge av at vedkommende var i konflikt med barnets far. Kort tid etterpå kom jeg borti ny sak med sjikanøs bekymringsmelding. Jeg er helt enig i gruppens målsetning.
Deler av problemstillingen er at barnevernloven går alt for langt uten tilfredsstillende rettssikker- hets garantier. Deler av problemet er at det meget lett oppstår en ukultur med synsing og omskrivninger av sanneheten for å passe inn i den enkelte saksbehandlers bilde av seg selv og sitt arbeide. I hovedsak er dette delvis på grunn av ideologiske standpunkter og delvis på grunn av saksbehandlerens bekvemmelighetshensyn.
Min mening er at inngrep fra barnevernet er så alvorlig og med så stort skadepotensial at det burde vært forbundet med strenge straffer for såvel saksbehandlere som meldere å avgi falske forklaringer eller usanne rapporter. Det er videre et absolutt minstekrav at det etableres betryggende kontroller som gjør det mulig for den enkelte å imøtegå og bevisføre slike usannheter.
Hovedproblemet er imidlertid barnevernlovens ideologiske utgangspunkt. Det er min klare mening at før man tar foreldrene fra barna, så må det være påvist at det ikke er noen rimelig tvil om at barna faktisk får det bedre etter inngrepet enn før. Det er det ikke idag.
Jeg mener å ha lest at det, i forbindelse med den siste runden med oppreisningskrav for barnevernsbarn er gjort gjeldende ikke mindre enn 300 krav bare i Vestfold. Hvor mange barn var det egentlig barnevernet tok i vestfold i den aktuelle periode?
Også profesjonenes rapporteringsplikt er et problem. Har du barn, ikke søk psykiatrisk hjelp. Du risikerer å bli konfrontert med det i en barnevernssak lenge etterpå. Ikke søk råd hos presten eller medisinsk personell. Og for all del, ikke be om økonomisk bistand. Mitt råd hvis en har økonomiske problemer er entydig og klart, det er mye bedre å prostituere seg enn å søke sosialhjelp. Sånn skal det ikke være!
Jeg vet at det pågår en prosess med revurdering av barnevernloven. Besøkelsestiden er nå. Dersom dere ønsker det, er jeg villig til å bidra i den politiske prosessen. Jeg understreker at jeg ikke ønsker advokat- oppdrag eller å rådgi enkeltpersoner med barnevernsproblemer. Det har jeg hverken tid, råd eller helse til. Men å bidra til å endre loven og oppfatningen av barnevernet, kan jeg ikke la være når jeg nå en gang faktisk vet hvor mye totalt unødig lidelse barnevernet avstedekommer.
Jeg er for øvrig enig med dere i at barnevern er nødvendig. Jeg er mer usikker på om det faktisk er mulig å rydde opp i det barnevernet som idag eksisterer. Dersom dette er interessant, hører jeg gjerne fra dere. Før jeg eventuelt aktivt engasjerer meg, tror jeg det er nødvendig med et møte slik at vi kan bli kjent med hverandre og avklare at et videre samarbeide ligger innefor rammen av det begge parter kan stå inne for.»
Vennlig hilsen Dag Sverre Aamodt.
20121210-til-Statsadvokaten-og-Politiet-fra-RLH
HUNWWW.NET
Leave a Reply