Da Barnevernet ble en motpart

Er barnevernet til barnets eller barnevernets beste?

Alle barn fortjener en god oppvekst.  Å ivareta barns trygghet er det viktigste vi gjør. Det gjelder for foreldre og alle som jobber med barn. Jeg var takknemlig for støtten fra barnevernet i Tromsø. Så ble barnevernet plutselig en motpart. Barnet (snart 5 år) ble hentet av barnevernet mens hun var i barnehagen. Det ble utløst av en anonym melding (i april), som viste seg å være et falsum. 

Og her er sakens kjerne, det kan se ut for at hvis barnevernet først har fattet et vedtak, så er viljen til å snu lav, selv om det skulle vise seg å være feil. Jeg har vært åpen til barnevernet om mitt liv og våre utfordringer. I ettertid innser jeg at den åpenheten og støtten jeg trodde på, blir brukt mot meg. Også mine reaksjoner dagen hun ble hentet er gjengitt for å forsvare vedtaket, at mor var emosjonell og stresset, etc.

Barnevernets akuttvedtak (midlertidig omplassering § 4-6) ble påklagd i fylkesnemnda. Det var en trist opplevelse. Det kunne virke som det er liten avstand mellom klagenemnda og førsteinstans. Vedtaket ble opprettholdt – som de gjør i de fleste sakene (med stor medholdprosent). I min sak hadde jeg ikke noe annet valg enn en rettslig overprøving av barnevernets/fylkesnemndas vedtak og stevnet derfor saken for Nord-Troms Tingrett. Tingretten slo i juni fast at det ikke var grunnlag for akuttvedtaket § 4-6.

Retten finner ikke «at det i dag foreligger noen omstendigheter, verken hver for seg, eller samlet, som gjør et akuttvedtak nødvendig. Slik retten ser det, finnes det mindre inngripende tiltak som kan avhjelpe den situasjonen som foreligger».

Tingrettens dom var klar på at barnet kan tilbakeføres til sin mor.«Retten finner videre at en slik løsning vil være til barnets beste.» «Akuttplasseringen av barnet oppheves. Dommen er enstemmig».  

Barnevernet har to sider. Den ene er den hjelpende siden. Det settes i verk tiltak som skal hjelpe familien slik at barna kan bli boende i hjemmet. Den andre siden av barnevernet er den som tar barna dine fra deg. Det gjøres gjerne av samme saksbehandler som tidligere bare har vist den hjelpende hånd.

Nå føler jeg at den dobbeltrollen barnevernet har bringer med seg utrygghet. De samme som argumenterer for omsorgsovertakelse observerer, fører tilsyn og skriver rapporter fra nye hjemmebesøk. «Mor virker stresset og urolig i samspillet med sitt barn og at det er problemer med grensesetting». At den som observerer og de som blir observert er levende subjekt som påvirker hverandre blir ikke problematisert. Observasjonene foregår ikke under naturlige forhold, men under forhold hvor jeg og barnet er nervøse (med god grunn) eller oppskaket eller av andre grunner ikke helt klarer å «oppføre» oss naturlig (prestasjonsangst o.l.)

Det er av interesse å få vite i hvilken grad barnevernets saksdokumenter blir underlagt kvalitetskontroll eller stilt metodiske krav til, slik det gjøres i annen forvaltning. Dommen i tingretten antyder svakheter i så måte: «Retten oppfatter bekymringsfull ukritisk atferd hos barn som noe langt mer grenseoverskridende og avvikende» … «enn det som her beskrives».  I 2012 leverte Riksrevisjonen en meget kritisk rapport om barnevernet i landets kommuner. Rapporten konkluderte med at det kommunale barnevernet må styrkes faglig for å sikre barn god hjelp.

Det har vært tider som har vært tunge, men det er forunderlig hvordan barnevernskuratorene bruker sykdomsbegrep. Barnevernstjenesten anfører i min sak at det er helsemessige forhold av betydning for omsorgsutøvelsen. Dette skjer til tross for grundig dokumentasjon fra fastlege og psykolog at det ikke er tilfelle.

«Det er ikke dokumentert for retten at moren … har helsemessige problemer…  Verken psykolog eller hennes fastlege finner indikasjoner på … sviktende…. helse» (Tingretten).

Normen i offentlig saksgang er at saksbehandlerne ikke stiller diagnoser selv, men forholder seg til uttalelser fra godkjente profesjoner. Det er påfallende at barnevernsarbeidere selv setter diagnoser. Feilaktig patologisering kan bli et sosialt maktmiddel hvor påstått sykdom og diagnose blir brukt av lekfolk for å legitimere inngrep, altså for å utøve makt.

Av all forvaltning gjør barnevernskontorene de mest dramatiske inngrep i folks liv, men ser ut for å ha lavest krav til presisjon og etterrettelighet av alle. Tell opp alle setninger som begynner med «Det virker for oss som om…», «Vi fikk innrykk av at…»  «I-mitt-eget-hode», «Vi føler at» etc. Tell også opp mangler i å forankre anbefalingene i henvisninger til lovtekst, rettspraksis og andre rettskilder. Barnevernssaker krever forsvarlig metodikk, ikke synsing.

Jeg er eneforsørger og har startet et nytt liv. Barnet er velfungerende og uten særskilte omsorgsbehov (tingretten). Barnet har besteforeldre og tanter i sine omgivelser. Etter at jeg fikk barn har det ikke vært vold, overgrep, rus fra mors side, mangel på mat og klær, uhygieniske utfordringer eller mangel på kjærlighet i vårt hjem. Det vektlegger ikke barnevernet.

I stedet bruker barnevernet et begrep om rollereversering som grunnlag for omsorgsovertakelse. Det har jeg blitt forklart betyr noe sånt som at i visse situasjoner inntar mor barnerollen og barnet morsrollen. Tingrettens dom gir ingen holdepunkter for dette:
«Retten deler heller ikke barnevernstjenestens oppfatning av at den atferd som er beskrevet, sett i sammenheng med barneverntjenesten inntrykk av rollereversering mellom mor og barn gir uttrykk av at barnet har en utrygg tilknytning til sin mor».

Da barnet ble fratatt meg i barnehagen sa jeg riktignok at «barnet er det jeg lever for og min klippe i livet», mens jeg gråt. Svaret fra barnevernet var at; «det er en alt for stor oppgave» for barnet å ha. Også dette er å finne i saksdokumentene. 

Etter seieren i Tingretten følte jeg en usigelig glede. Men beskjeden fra barnevernet like etter var: at jeg ikke måtte føle meg trygg, det kan godt hende vi reiser sak på nytt, for å få omplassert barnet varig. God ferie!

Etter ferien ble jeg møtt med at barnevernet reiser ny sak, denne gangen med påstand om omsorgsovertakelse jf. 4-12, og plassering i fosterhjem. Det blir ny runde i fylkesnemda i slutten av august. Samme dokumenter legges til grunn. Nytt siden sist er mine emosjonelle reaksjoner på akuttvedtaket og at jeg er usikker om vi trenger et mødrehjemsopphold.

Kan noen forestille seg hvor redd jeg er nå? Jeg forsøker å skjerme min datter for min redsel. For hennes skyld, men jeg vet også at min utrygghet vil bli lagt fram – i den nye saken.
Retten har nylig funnet at det ikke foreligger grunnlag for akuttvedtaket, hvordan kan det da være mulig at det foreligger grunnlag for et varig vedtak, slik barnevernet nå anfører? Slik jeg har forstått jus skal det være en høyere terskel for å kunne utøve et sterkere inngrep. Varig omplassering er et sterkere inngrep.  «Slik retten ser det, finnes det mindre inngripende tiltak som kan avhjelpe den situasjonen som foreligger» (tingretten).

Jeg trodde en sterk domsavsigelse tilsier at det er etiske, faglige, og ressursmessige grunner for å ta dommen til etterretning.  

Ett er at det er grenser for hvordan offentlige ressurser brukes, noe annet er at barnet blir redusert til en brikke mellom kommune, nemder og domstoler, en domstol som i vårt tilfelle nettopp har slått fast at det beste for barnet er å være hos sin mor. Men barnevernet gir seg ikke. Dette er et rop om hjelp. Det gjelder et barn, som elsker sin mor, og som moren elsker, mer enn noe annet.

Publisert 25 august i Nordlys som debatt innlegg

Comments

comments