Da PolitiStaten stormet vårt hus med skarpladde våpen og tok barna våre

De ringte på dørklokken og til hustelefonen, men vi nektet å åpne døren. Da gikk de til aksjon med spesialverktøy og brøt opp døren og stormet inn i huset med hele sin styrke.

Vi oppholdt oss da ovenpå alle 5. Harald prøvde å gjemme barna: guttene i et kott sammen med meg, og jenta i en svær TV kartong. Etter å ha tatt seg inn i første etasje, stormet politigjengen opp trappen til andre etasje iført både skjold, hjelm og skarpladde maskinpistoler. Det var 2 bevæpnede politimenn og mange flere politimenn i sivile klær samt en uniformert kvinnelig politi. Politiet satte håndjern på Harald, og mens han satt i stua stod 3 politimenn og pekte på ham med sine skarpladde maskinpistoler.

Vår sønn Samuel sto og så på det hele mens han ristet og skalv i hele kroppen sin. Jeg kom hen til ham og strøk litt på hodet hans og kalte ham ved navn: «Samuel, Samuel». Jeg tror om vi gjør det minste motstand vil de skyte oss på flekken.

Jeg har opplevd Amerika krigen i Vietnam og sett mye vondt men det kunne ikke sammenlignes med det jeg så nå. De kom faktisk som de villeste og verste krigsmenn for å ta en barnefamilie.

De formelig frydet seg over å ta barna fra oss. Flere smilte og pratet som om ingenting hadde hendt.

Ariel og Jehudit oppholdte seg gråtende i ett annet rom ved siden av stua. Plutselig skrek Jehudit. Jeg ville da gå inn i rommet for å trøste henne. Men nei, det sto en svær kvinnelig politi som sperret døra (den var lukket etter jeg hadde kommet ut til stua). Hun ga meg følgende ordre : «Du får ikke lov å komme inn».

Jeg følte meg sliten og miserabel. Jeg sa høyt til barna at de måtte be til Jesus. Harald spurte om ikke de to minste kunne få lov å komme ut å gi pappa en klem, men det fikk de ikke lov til.

 

Fire kvinnelige barnevernshyener kom deretter i full fart rett inn i rommet der barna oppholdt seg. Jeg opplevde de som ville dyr, ja som Hyener. Etter en stund kom en av dem ut igjen, kaster et akuttvedtak på bordet og snakket til oss med smil om munnen.

Harald reagerte: «Du smiler». Da tørket hun fliret av ansiktet og ble alvorlig.

Vi ble beordret av politiet til å forlate huset ca kl. 16.00. Utenfor ved låven vår, kunne jeg iaktta to politimenn med en hund. Til sammen var det 2 små biler og en stor bil med 16 seter som blokkerte all inn og utkjørsel til huset vårt

Vi ble så kjørt avsted i en politibil sammen med 2 politimenn til Kristiansand politistasjon midt i sentrum. Mens vi var i bilen snakket politimennene om sine gjøremål for denne uka uten at det de nå var med på påvirket dem i det hele tatt. Det var akkurat som om de de hadde tatt de verste forbrytere. Vi ble kroppvisitert med en gang vi ankom politistasjonen, og ble deretter tildelt hver vår glattcelle.

Fra ca 16.30 sto klokka stille for meg. Av og til kikket noen inn i cella mi. Ca kl 20.00 ble jeg ført ut til forhør av en politikvinne. Hun skrev ikke alt jeg fortalte om men jeg signerte likevel. Like før vi fikk lov å forlate politistasjonen kom 2 barnevernsansatte inn og fortalte at barna lo og hadde det koselig. Jeg visste ikke om jeg skulle grine eller si noe til dem. En politikvinne kjørte oss hjem vel kl. 22.00

Den 05. 01. 2009 hentet vi alle våre tre barn på institusjonen «Furukollen» i Arendal. Barna kunne da fortelle oss hvilket helvete de hadde opplevd. De ble først fraktet til politistasjonen i Kristiansand der BV vakten holder til. Der hørte de at både politiet og barnevernsansatte lo som bare det. En barnevernsansatt fortalte dem at det var staten som eide barna .

Nå avslutter jeg den første barnebortføringen.

Mvh  

Dung og Harald Svalland