Å legge opp til at en av foreldrene i praksis kan nekte den andre deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, vil være et stort tilbakeslag for likestilling.
SV tror ikke at omsorgsevne er knyttet til kjønn. Kvinner og menn kan være like gode foreldre og bør sidestilles som omsorgspersoner. Derfor trengs en aktiv likestillingspolitikk. Veien til likestilt foreldreskap starter med deling av foreldrepermisjon. Regjeringa har på sin side kuttet i foreldrepermisjonen forbeholdt fedre. I tillegg fremmes forslag som bygger på et grunnsyn om at barn skal deles matematisk rettferdig mellom foreldre etter samlivsbrudd. En slik tankegang står i skarp motsetning til at barnets beste skal legges til grunn. Lovgivning som er til for å sikre barn kan ikke bygges på voksnes premisser.
Regjeringa foreslår at foreldre med felles foreldreansvar må være enige dersom forelderen barnet bor hos fast vil flytte. Det vil være å gi den ene forelderen vetorett over den andre. Det er ikke uvanlig at voksne mennesker flytter på grunn av utdanning, arbeid eller endrede familieforhold. De fleste vil samarbeide og kommunisere om slike endringer. I detilfellene der det ikke er slik, vil dårlig samarbeidsklima og høyt konfliktnivå forsterkes ved å styrke den ene forelderens makt over den andre. Frp snakker om frihet for den enkelte, men foreslår flyttenekt for aleneforsørgere.
85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet. Å legge opp til at en av foreldrene i praksis kan nekte den andre deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, vil være et stort tilbakeslag for likestilling. Skeive maktforhold mellom foreldre skaper ikke økt trygghet for barn.
Foreldre kan trenge bistand til å komme til enighet i fastlåste situasjoner, derfor er det positivt at regjeringa vil styrke familievernet. Mange kan også trenge hjelp til å se saken fra et barneperspektiv. Det er likevel svært urovekkende å legge opp til at barn skal straffes om foreldre ikke lykkes med å komme til enighet. Regjeringa foreslår kutt i barnebidrag som mulig sanksjonsmiddel dersom samvær uteblir. Barnebidrag skal gå til å dekke barnets nødvendigheter som klær, mat og fritid og bør ikke behandles som en billett til barnet. Det vil i alle fall ikke hjelpe barna, som loven tross alt er til for.
Bergstø forvrenger forslagene fra første stund. Jeg vil først påpeke at det er svært intellektuelt uredelig å benytte seg av omformuleringer når man skal kritisere utsagn. For det første må da den eller de som kommer med utsagnet bruke tid på å oppklare feilrepresentasjonen. For det andre gir det mennesker, som ikke har fått satt seg godt nok inn i saken et helt feil bilde av hva det dreier seg om.
Men Bergstø velger altså å forvrenge, og kaller regjeringens forslag et flytteforbud. Dette er teksten i forslaget «I alternativ 2 foreslås å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret. Hvis barnet skal flytte med bostedsforelder innenlands, må spørsmålet løses i fellesskap dersom foreldrene har felles foreldreansvar. Kravet til enighet mellom foreldrene omfatter bare flyttinger som vil kreve vesentlige endringer av samværsordningen. Det er for eksempel ikke rimelig at en bostedsforelder skal måtte innhente samtykke for å kunne flytte korte avstander.»
Det står altså ingenting om flytteforbud for noen av foreldrene. Personlig mener jeg all flytting som innebærer flytting fra nærmiljøet burde kreve samtykke. Dette er i alle fall et stykke på vei.
Bergstø skriver at SV mener likestilt foreldreskap starter med deling av permisjon. Men da kan man jo spørre hva motivasjonen for SVs ønske om delt permisjon er. Er det en mulighet for far å være hjemme med barnet, og opprette en god tilknytning? Slett ikke, det er bare en konsekvens. Motivasjonen er kvinnekamp. Kvinners mulighet til en karriere, noe Inga Marte Thorkildsen uttalte til Dagbladet i 2013. Derfor er Bergstø nok en gang uredelig i sin fremstilling av formålet.
I samme avsnitt sies det at regjeringer også foreslår at barn skal deles matematisk likt. Dette er også en grov feilrepresentasjon. Delt bosted blir altfor ofte beskrevet som 50/50-fordeling av botid. Sannheten er at delt bosted er en juridisk definisjon av foreldrenes plikter og rettigheter. Delt bosted likestiller foreldrene. I forhold til botid, opereres det med 35-65 %. Bergstø forsøker bevisst å tåkelegge debatten rundt delt bosted, ved å fremstille delt bosted som en rigid løsning, når det i virkeligheten er den mest fleksible løsningen for barna, og for foreldrene.
Hun avslutter så avsnittet med å si: «Lovgivning som er til for å sikre barn kan ikke bygges på voksnes premisser.» Det tvinger frem spørsmål rundt det hun så skriver 2 avsnitt lenger ned: «85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet. Å legge opp til at en av foreldrene i praksis kan nekte den andre deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, vil være et stort tilbakeslag for likestilling.» Bygger dette på barnas premisser?
I siste avsnitt nevner hun kort barnebidrag. Min erfaring er at barnebidrag ikke beregnes utfra behov og forbruk, men utfra inntekter og utgifter. Det finnes eksempler i dag hvor bidragspliktige er nødt til å betale mer fordi bidragsmottakere nekter dem å treffe barna. Er ikke det langt mer hårreisende? Og er det ikke den som saboterer samværet, som straffer barna?
Jeg hopper litt tilbake og tar for meg tredje avsnitt. Her uttrykker Bergstø bekymring over den ene foreldrens makt over den andre. Om det er noe som reelt bekymrer henne, lurer jeg på om hun i det hele tatt kjenner dagens situasjon? Samværsforelderens mulighet til å beslutte sammen med bostedsforelderen, hvor BARNET skal bo, handler ikke om makt over den andre. Begge foreldre kan faktisk flytte alene, dersom de ønsker. I dag er det derimot slik at bostedforelderen alene bestemmer. Om de ikke blir enige, kan bostedforelderen, som i 85% av tilfellene er mor, flytte og samværsforelderen, som i 85% av tilfellene er far, kan ikke motsette seg. Dermed risikerer barnet å miste kontakten med far, dersom far ikke har mulighet til å flytte etter. Barnet har heller ikke noe å si. Det å høre på barnet, er tydeligvis bare viktig når det dreier seg om samværsbrøk. Så i hvilket tilfelle har egentlig den éne forelderen makt over den andre? Der hvor begge avgjør i fellesskap? Eller der hvor den éne har full bestemmelsesrett? Som Bergstø selv skriver (tilsynelatende uten å selv forstå hva det innebærer) i siste setning, i fjerde avsnitt: Skeive maktforhold mellom foreldre skaper ikke økt trygghet for barn.
Innertier! Spre denne der du kan. Gi f… i Dagbladet.
Ja, del gjerne! 🙂
Systemet, politikken og lovverket er bærer fortsatt altfor for stort preg av helt andre ting enn barnets beste. Av en eller annen grunn forsøkes det ofte, både fra politikere, barneombud og domstolene, å sette likhetstegn ved bostedspersonens ønsker og barnets beste.
Her må det endringer til. Barnet må være utgangspunktet, foreldrenes ønsker for seg selv må komme i andre rekke.
Veldig reflektert i forhold til den politiske agenda SVere bedriver som i realiteten er for mor og ikke barnet!
Kirsti Bergstø har selv ett barn som vokser opp uten sin far. Det har vel så langt jeg vet ikke kommet frem hvem som har satt barn på Bergstø, hun har jo holdt det skjult for offentligheten. Kirsti Bergstø er en dobbeltmoralist, hensynet til barnets beste er totalt underordnet, bare slike som henne klarer å skaffe seg barn, at barnet ikke får være med sin egen far spiller ingen rolle for Bergstø og co.