av Jan Simonsen
Fem barn i Naustdal kommune ble i midten av november fjernet fra sine foreldre og plassert i tre forskjellige fosterhjem. Det var et aktuttvedtak som skyldtes en bekymringsmelding fra skolen som fortalte om at foreldrene brukte kristen tukt i barneoppdragelse. Saken har ført til at flere titusener av mennesker har demonstrert mot det norske barnevernet i mer enn 20 byer over hele verden, så langt vekke fra Naustdal som Ottawa. Melbourne, Washington og New Delhi.
I Naustdal holder barnevernet saken tett for brystet. De ansatte har taushetsplikt. Det er også hovedårsaken til at det blir så lite debatt om barnevernet i Norge, og til at mediene ikke tør å rette et kritisk søkelys mot barnevernets praksis. De mener de mangler nok innsyn til å kunne gjøre seg opp et objektivt bilde. Det er et lukket system.
Det svaret internasjonale medier har fått av det norske barnevernet og de norske myndighetene, både i denne saken og i tilsvarende saker som har vakt oppsikt i utlandet, er at barnevernet kun tar barn fra foreldre som aller siste utvei, når det er absolutt nødvendig, i forbindelse med grov omsorgssvikt, vold eller misbruk. Et slikt svar bidrar selvsagt til en alvorlig mistenkeliggjøring av de foreldrene som mister sine barn.
Når avisene dertil skriver at foreldrene i Naustdal er anmeldt til politiet for vold mot barna, vil mange tenke at de er dårlige foreldre. Men er det riktig? Eller bruker barnevernet en praksis som ikke står i noe rimelig samsvar med fakta? Gjør de mer skade på barna enn de hjelper?
Ifølge politiadvokat Sissel Kleiven i Sogn og Fjordane politidistrikt har foreldrene erkjent «voldsutøvelse i oppdragelsesøyemed». Men hun presiserer at det ikke er snakk om vold som har ført til fysisk skade. Foreldre sa det samme i et større intervju i rumensk TV. De hadde brukt lettere fysisk avstraffelse, innrømmet de åpent. Ville de gjort det dersom det hadde vært mer alvorlig enn lettere klaps på baken og å holde barna i ørene? Selvsagt ikke. Til det ville fallhøyden ved å uttale seg til mediene vært for høy.
Ris på rompen og lettere vridining av ørene var helt normalt i barneoppdragelsen i Norge for få år siden, i min egen oppvekst, og er vanlig i mange land. Men straffbart i vårt land nå. Bør man ikke da straffe med en bot, eller i verste fall betinget fengselsstraff? Er det rimelig å i tillegg fjerne barna, en mor og en fars kjærligste eie? Og ikke minst: Er det rimelig å straffe barna som sannsynligvis føler det langt mer traumatisk å bli revet opp fra sine foreldre enn å få ris på rompen? Forøvrig en praksis som enkelt kunne vært stoppet ved at barnevernet tok en alvorlig prat med foreldrene og snakket dem til rette.
Ute i Europa har Norge tidligere blitt sett på som en human nasjon som kjemper for menneskerettigheter. Nå tegner det seg et bilde av en brutal nasjon med et system som kalles Barnevernet som er kaldt, brutalt og inhumant, som ødelegger familier i stedet for å hjelpe dem. Barnevernet er blitt et skjellsord. Og med rette.
Barnevernansatte i Naustdal får sinte mailer og telefoner. Det bør de tåle. Det er tross alt deres avgjørelse. Men de skal ikke ha denne kritikken alene. For de har sannsynligvis kun fulgt regelverk og vanlig praksis basert på den utdannelsen og opplæringen de har fått. Sunn fornuft er forlengst fjernet fra dette lukkede systemet, ikke bare i Naustdal.
Det er merkelig nok få norske medier som har skrevet om det som burde være en nyhetsensasjon: At det i samme måned demonstreres mot Norge i Tallinn, Vilnius, London, Dublin, Madrid, Roma, København, Praha, Washington, Ottawa, Melbourne, og New Delhi, samt Bucuresti og flere andre byer i Romania. Den største demonstrasjonen i Romania trakk 9000 mennesker. I Praha, hvor jeg deltok selv og holdt appell, deltok 700, og få av dem var evangelisk kristne.
For det bildet som de få mediene i Norge som har nevnt saken har skapt, om at det kun er en kristen gruppe, spredt i flere land, som familien i Naustdal er tilknyttet, som protesterer, og at saken kun dreier seg om familien i Naustdal, er feil.
Demonstrasjonene mot det norske barnevernet startet i Tsjekkia etter en sak som gjaldt en tsjekkisk mor. Den ble tatt opp av politikere både i nasjonalforsamlingen og EU-parlamentet, og av landets president.
Siden har det spredt seg. Både mediene i Tsjekkia og Romania har etterhvert satt seg grundig inn i hvordan barnevernet i Norge generelt fungerer. De er blitt sjokkert over å oppdage hvor lett og på hvilke grunnlag barnevernet tar foreldrene fra barna, og barna fra foreldrene.
Humanismen i Europa synes å være større enn i vårt eget land. «Det var bra at du var her og holdt appell, for selv mange tsjekkere tror ikke at det kan være sant,» sa en av lederne for demonstrasjonen i Praha til meg.
Verden er i ferd med å oppdage at vi har et system som på en brutal måte ødelegger familier og mennesker, skaper tragedier, og øker selvmordsfrekvensen både blant barn og foreldre. Det er ikke et pent syn som åpenbarer seg for verden. Og de barnevernansatte i Naustdal er ikke alene ansvarlig for det.
Leave a Reply