De færreste barn får vite hva som skal skje

Gunn Astrid Baugerud forsker på hva som skjer med barn som barnevernet henter ut av hjemmet. Hennes studie er unik fordi hun har fått lov til å være til stede, og har observert hvordan slike stressende situasjon virker inn på barn. Mange av hennes funn er ennå ikke bearbeidet og publisert, derfor kan hun ikke uttale seg om dem. Men én ting overrasket doktorgradsstipendiaten ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo:

– Da jeg begynte å jobbe med studien, regnet jeg med at de fleste plasseringer var planlagte, slik at partene hadde hatt tid til å forberede seg på det dramatiske som skulle skje da barn ble tatt fra foreldrene. Underveis viste det seg at 80 prosent av de plasseringene vi observerte var akutte, sier Baugerud, som ikke kan si noe om hvor representative «hennes plasseringer» er.

Dobling

Det vet professor Mons Oppedal ved Høgskolen i Oslo noe om. I en doktorgradsavhandling fant han at antall akuttvedtak ble doblet fra 1994 til 2004. I 2004 var over halvparten av vedtakene, som ble gjennomført ved tvang, akutte.

– Tallene varierer litt for forskjellige tilfeller. Der hvor problemet lå i hjemmet, var halvparten av vedtakene akutte, mens det i de tilfellene hvor problemet var ungdom med påståtte alvorlige adferdsvansker, var tallet 60 prosent, sier Oppedal, som ikke har dokumentasjon på hvor høyt tallet er i dag.

– Sannsynligvis har det fortsatt å øke, det er ikke umulig at Baugeruds erfaringer er representative.

Belastende

Dette reiser minst to spørsmål; hvorfor er det sånn og må det være sånn? Og hva gjør det med de involverte at det som ofte oppleves som et alvorlig inngrep, skjer akutt?

– Siden dette er situasjoner som involverer mennesker og alle er spesielle, så er det vanskelig å svare, sier Baugerud, som likevel er ganske sikker på at en akutt henting, ofte med assistanse fra politiet, er en større belastning: –Noen ganger er det helt nødvendig å reagere raskt og uanmeldt, men det er neppe tvil om at det er lettere for familien å takle situasjonen når den er forberedt og har oversikt over hva som skal skje. Jeg har vært med på hentinger hvor mor uten forvarsel er blitt fratatt barn og står alene tilbake, mens barnet blir plassert i en bil og kjørt flere timer til ukjente mennesker.

– Det er vel fordi man mener planlagte plasseringer er best for alle parter, at man i utgangspunktet ønsker det og ikke akuttplasseringer, legger Oppedal til.

– Men hvis hentingen er planlagt, har familien mulighet til å rømme seg eller stikke seg vekk?

– Det er en reell problemstilling. Av og til fattes akuttvedtak for å sikre seg barnet i saker hvor man i utgangspunktet har tenkt seg planlagt plassering, sier Baugerud.

Presset

Det andre spørsmålet er hvorfor det er sånn; hvorfor lar barnevernet situasjonen utvikle seg så langt at det blir nødvendig med et akuttinngrep?

– Det er mange forklaringer, én er at vi har et mer effektivt barnevern som beskytter flere. Men det er nok ofte for tilbakeholdent fordi det er stadig mer presset og bare har kapasitet til å gripe inn i helt akutte situasjoner og fordi det engster seg for å gripe inn, sier Oppedal.

– Noen av de akutthentingene jeg har observert, kunne utvilsomt vært planlagte. Men saksbehandlingen tar tid, og så kommer en enkeltepisode som utløser akuttsituasjonen. Barnevernloven er en skjønnslov hvor det alltid må tas vurderinger, men det har hendt jeg har lurt på hvorfor gjør man dette til en akuttsituasjon, sier Gunn Astrid Baugerud.

Akutt etter tre år

Akuttplasseringen kommer sjelden helt ut av det blå. I gjennomsnitt har barnevernet jobbet med familiene i tre år.

Myndighetenes ferske tall på akuttplasseringer er lavere enn de forskernes. Det kan skyldes at tilfellene er blitt færre, men det kan også skyldes forskjellige måter å regne på.

– Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir, har funnet at 37 prosent av de 5500 plasseringene barnevernet i kommunene gjennomførte i fjor, var akutte. De siste årene har det ligget på det nivået, sier direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

– Vet dere hva akuttplasseringer gjør med de involverte?

– De skjer raskt, kan oppleves dramatisk og det kan være vanskelig for barna å takle. Vi vet at det er viktig for barn å være forberedt på hva som møter dem. Vi mener også at informasjon gir bedre mestring og en bedre opplevelse for alle involverte, og ønsker sammen med kommunene å utvikle prosedyrer som bidrar til å redusere belastningen for alle parter, særlig barna.

– Ifølge forskning har barnevernet i gjennomsnitt jobbet i tre år med de familiene som utsettes for akuttplassering, hvorfor blir det plutselig akutt?

– Det kan være fordi det kan oppstå en situasjon som blir dråpen som får begeret til å renne over. Det kan være at foreldrene ikke klarer mer. Vi vil aldri komme unna akuttplasseringer, men det er viktig at vi har rutiner som reduserer belastningen for alle involverte, særlig barna. Målet er at Bufetat skal bistå kommunene slik at akuttplasseringer kan gjennomføres på en mest mulig forutsigbar og kontrollert måte, sier Trommald.