Marita har blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Moren har vært psykisk syk i hele oppveksten, og hun har blitt banket jevnlig av faren. Hun har vært inn og ut av fosterhjem, bodd på institusjon og vært innlagt på psykiatrisk flere ganger. Nå er hun uføretrygdet.
Ei lita jente prøver å montere en lås på innsiden av døra på rommet sitt, hun er livredd for at faren skal komme inn og banke henne. På skolen er det ikke bedre. Hun går alene i skolegården, de andre roper «brunost» og «neger» etter henne. I dag er hun 24 år og ser endelig et lys i tunnelen.
Klar for å fortelle
Temperaturmåleren i bilen viser ti minus idet vi er på vei til Bjorbekk for å besøke Marita. Det snødekte landskapet skaper en magisk stemning i ettermiddagssola, og iskrystallene blinker som diamanter på veien. Etter et par feilkjøringer finner vi det riktige huset og parkerer bilen sånn passe ulovlig foran en dobbel garasje før vi banker på døra. En ung kvinne åpner, hun smiler forsiktig og ønsker velkommen inn. Hun forteller umiddelbart at hun er klar for å fortelle sin historie, og advarer samtidig om at den ikke er pen.
– Jeg har lyst til å gi noe av meg selv, og samtidig få fram noen viktige poeng. Jeg tror det er viktig at folk får innblikk i hvordan det er å være annerledes, og hva mobbing kan gjøre med livet ditt, sier hun stille idet vi setter oss til rette i en grå sofa i stua.
TANKEFULL: 24-åringen tenker ofte på barndommen og er trist for at ingen grep inn da hun trengte det mest.
LES HELE ARTIKKELEN HER (har ikke kommentarfelt)
Leave a Reply