Hva er menneskerettigheter?
Menneskerettighetene ble nedtegnet i FNs Menneskerettighetserklæring, etter andre verdenskrig, for å sikre mennesker fra overgrep, og for å påpeke at statene er ansvarlige for å sikre at alle beboere i landet føler seg respektert, og har det godt, uten å måtte oppleve frykt og nød.
Rettighetene med deres konvensjoner og tilleggsprotokoller, er laget for å understreke menneskers medfødte rettigheter, og deres iboende verdighet.
Disse rettighetene ble nedskrevet for å styrke individets egenart og rett til selvbestemmelse og selvregulering, uten innblanding, men med støtte fra, den enkelte stat. Statene forplikter også å styrke individet med å tilby et uavhengig rettsapparat.
Rettighetene skal motvirke statlige overgrep, som inngripen i privatlivet, ytrings- og menings friheten og retten til å organisere seg med likesinnede.
Statene som har undertegnet rettighetene og deres konvensjoner og tilleggsprotokoller, forplikter seg å ivareta alle minoriteter, og sørge for at mennesker med spesialbehov kan leve et verdig liv.
Hvis du føler deg krenket og behandlet uverdig, er det trolig at dine grunnleggende rettigheter har blitt brutt.
Menneskerettighetsbrudd er alvorlige, kriminelle handlinger, som Norge har forpliktet seg til å forhindre i landet. Dessverre blir et stort antall mennesker i Norge beviselig utsatt for alvorlig krenking av deres iboende verdighet, av norske myndigheter idag.
Et demokrati kjennetegnes ved statens sikring av borgerrettigheter, ved at lover er vedtatt og respektert av makthavene, for å ivareta individets egenverd. Et viktig demokratisk prinsipp er at lovene beskyttes av et uavhengig rettssystem, dommere og advokater. I et fullverdig demokrati, vil individets rett til selvbestemmelse være ivaretatt, og innblanding eller tvang fra stat vil ikke forkomme uten samtykke, annet enn i tilfeller av kriminalitet.
Derimot vil staten beskytte demokratiske prinsipper som ytrings- og menings frihet, retten til et fullverdig liv, retten til å slippe å leve i frykt, retten til individuell verdighet.
I et demokratisk land har ikke myndighetene anledning til å påføre skade på borgerene, men det er deres plikt å sikre borgere fra skade, så langt det lar seg gjøre, ved tiltak som adekvat lovgivning.
Privatliv, familie, individ, minoriteter, og retten til frihet, best mulig oppnåelig helse, trygghet og skolegang for alle, også for mennesker med spesialbehov, er vel ivaretatt når en stat følger demokratiske prinsipper.
SLIK BRYTES RETTIGHETENE:
FAMILIEN ER SAMFUNNETS HJØRNESTEIN MED KRAV PÅ BESKYTTELSE FRA STAT, artikkel 16
Familien er definert som grunnpilaren i samfunnet, og har krav på beskyttelse fra staten. Dette går fram i artikkel 16 i Menneskerettighetserklæringen, og i artikkel 23 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Mange som har erfart barnevernets, politiets, Fylkesnemndas og dommeres herjinger, som beviselig har vist seg å true barns og andre familiemedlemmers liv og helse, kjenner seg alvorlig krenket på grunn av rettighetene som har blitt nektet deres familie.
RETTEN TIL PRIVATLIV,
artikkel 12.
Et eksempel på menneskerettighetsbrudd, er innblanding i privatlivet.
Mange i Norge i dag opplever at deres privatliv blir krenket ved at barnevernsarbeidere og politi kommer uanmeldt inn i hjemmene deres uten rettskjennelse, og uten at noe kriminelt foreligger. Noen beretter om bevæpnet politi som stormer husene deres, og bruker vold på familiemedlemmer, også barn. Familier opplever dessverre at barneverns ansatte og tilsynsførere kikker i skapene deres og går i gjennom innholdet. Familier melder fra om at de blir fortalt av barnevernsarbeidere og tilsynsførere hvor familiens tøfler skal stå, og hvordan oppvaskkluten skal brettes.
Vi hører om foreldre og besteforeldre som får kritikk for hvordan de velger å mate barna.
Myndighetene gis ikke anledning til å krenke borgeres privatliv, noe som er brudd på artikkel 12 i Menneskerettighetserklæringen. Samme artikkel påpeker at ingen skal bli utsatt for å få sitt navn og rykte svertet, noe som ofre for overgrep fra norske myndigheter stadig opplever. Det som går igjen er ubegrunnede påstander om psykisk ustabilitet, manglende iboende omsorgsevne, lav mental kapasitet (I.Q.) og andre alvorlige angrep på menneskers verdighet. Mange vitner også om alvorlige brudd på taushetsplikt fra barneverns ansatte og helsepersonell.
YTRINGSFRIHET, artikkel 19
Mange opplever at deres menneskerettighets bestemte ytringsfrihet blir tatt fra dem når de velger å stå fram med myndighets overgrep. Vitner forteller at tiltak som skader deres barn, som for eksempel at de blir nektet å se sine foreldre og familie for øvrig, hvis foreldrene fritt uttrykker hvordan familiene blir behandlet. Det vil si at en stor del av befolkningen blir truet til taushet om alvorlige myndighets overgrep, selv om Norge har forpliktet seg å sikre ytrings- og menings frihet i landet.
Artikkel 19 i Menneskerettighetserklæringen sikrer oss å uttrykke oss fritt og gi uttrykk for egne meninger og selvvalgte kunstneriske og politiske uttrykk. Det er dessverre ikke få av dem, voksne og barn, som forsøker å uttrykke sine opplevelser via sosial media, eller ved å delta i organiserte protester, som forteller at de har blitt truet til ikke å formidle offentlig hva som blir gjort mot familiene. Mange av dem som har blitt utsatt for at familien har blitt splittet med makt, opplever at de får samværstiden innskrenket ved å stå fram offentlig om overgrepene, eller at barna nektes å se sine familier i det hele tatt. Truslene kommer fra barneverns ansatte, tilsynsførere, fylkesnemnd ansatte, dommere, advokater, deres sakkyndige, osv.
TORTUR: ALVORLIG SKADE PÅ EN PERSONS KROPP/PSYKE
Statistikk viser at dødsraten er svært høy i familier der det som blir kalt barnevernet er innblandet. NIBR rapporten 2005-12 fra 2005 viser at ett til to barn i barnevernets varetekt, dør en unaturlig død, ukentlig. Siden det har vært en kraftig økning i bortplassering av barn i statens varetekt med tvang, vil det være fornuftig å anta at dødstallene har økt dramatisk.
Akkurat nå planlegger -ikke bare ett barn, men mange- å ta sitt eget liv, som følge av skader direkte påført av barnevernsarbeidere, politi, tilsynsførere, advokater, dommere, såkalte sakkyndige, fosteransatte, beredskaps ansatte…
Vi må regne med en mengde mørketall, som gjelder beredskaps plassering, hemmelig fosterhjemplassering, plassering på institusjoner, hemmelige beredskapshjem, hemmelige fosterhjem og forsterka fosterhjem.
Ofre vitner om barneverns ansatte som flirer av automatiserte familiemedlemmer, mens skrikende barn blir dradd fra foreldres og besteforeldres fang med rå makt.
Tall fra den ovennevnte rapporten viser en dramatisk høy selvmordsfrekvens i familier som har blitt ofre for barneverns prosesser. Mange av selvmords ofrene er barn som nektes familiekontakt.
Post-traumatisk stress er en samling av livs hemmende, ubehagelige, noen ganger uutholdelige, symptomer, som mange ofre i alle aldersgrupper, for overgrep fra barneverns ansatte, politi, fylkesnemnd ansatte, dommere osv. forteller om. Dette er graverende skader som kan sammenliknes med krigsskader.
Andre problemer som går igjen er svekket immunforsvar, auto-immune sykdommer, hjerteproblemer, angst, depresjon, mareritt, svettetokter og anhedonia. Å leve under konstant forhøyet stressnivå og intens frykt, senker beviselig allmenntilstanden betraktelig, og kan knyttes sammen med alvorlige helsetilstander som kreft og hjerteinfarkt.
Advokaten Sverre Kvilhaug omtaler også dette som alvorlig, i mange tilfeller livstruende og livsvarige, skader på kropp og psyke. Disse oppstår hos små barn som skilles fra sine foreldre, og er internasjonalt akseptert grunn til ikke å skille barn fra foreldre, for eksempel når barnet må på sykehus.
Beviselig blir mange barn lovstridig og med makt separert fra sine familier, og plassert i beredskaps»hjem». Når ikke lovverket for slik inngripen i familielivet blir fulgt, dreier det seg om kidnapping. Mange beredskaps- og fosterhjem plasseringer i Norge er lovstridige. Likevel er det dokumentert at praksisen er støttet av fylkesnemnd ansatte og dommere, for å ha barnet i statlig varetekt under en såkalt undersøkelsesperiode. Det er tungtveiende grunner for å anta at praksisen faller inn under torturbegrepet, siden familiemedlemmene, især barna, blir påført alvorlig skade mens det presses fram informasjon, ofte irrelevant for å vurdere omsorgsevne. Derfor kan det se ut som barna blir brukt som et ledd i en statspraksis med å holde folk på plass.
At myndighetene påfører skade på befolkningen, er svært alvorlig, og gir et land dårlig status internasjonalt.
Amnesty Internasjonal definerer tortur som: «et bevisst og overlagt angrep på en persons psyke, kropp og verdighet, utført av en offentlig tjenestemann eller en som handler med statlig aksept.»
Tortur er omtalt i artikkel 5 i Menneskerettighetserklæringen, i Torturkonvensjonen og dens tilleggsprotokoller, også undertegnet av Norge.
BARNEKONVENSJONEN
FNs Barnekonvensjon fungerer som retningslinjer for det som er det beste for barn, og understreker at barn har de samme rettigheter til å leve frie fra frykt og nød, med deres verdighet ivaretatt, som voksne. Artikkel 12 i Barnekonvensjonen sikrer barnas medbestemmelsesrett og deres rett til å bli hørt og tatt alvorlig, og konvensjonens artikkel 8 og 9 påpeker at familien er barnas viktigste arena som det ikke skal skilles fra mot sin vilje, annet enn ved at kompetente autoriteter og rettsinstanser lovlig finner en bortplassering nødvendig i tilfeller der barnet er utsatt for mishandling. Likevel ser vi stadig brudd på selve Barnekonvensjonen, i regi av ansatte i det vi kaller barnevernet. Ved sin dis respekt for landets lover, Barnekonvensjonen og menneskerettigheter for øvrig, er det overveiende grunner til å tvile kompetansen til ansatte i den norske sosialtjenesten. Utdannelsen til arbeidere i det vi kaller barnevernet, er svært mangelfull, der det oppfordres til å skade barn og familier for øvrig, noe som i seg selv er menneskerettighets stridig.
Artikkel 9 i Barnekonvensjonen sikrer også barna deres rett til å opprettholde direkte personlig og jevnlig kontakt med foreldrene, hvis det har vært nødvendig med en bortplassering fra hjemmet. Denne artikkelen, blandt andre artikler i Barnekonvensjonen, brytes også daglig.
Det finnes ingen særskilt grunnlag for tortur -enten krig, politisk ustabilitet,
offentlig krise, eller nasjonal sikkerhet, meldte FNs generalsekretær Ban Ki-moon i juni i 2011.
FRI FERDSEL, artikkel 13
Noen familier som har villet sikre barnas rettigheter og ivaretakelse ved å fytte over landegrensene, rapporterer at de har blitt nektet utreise fra landet ved at deres pass har blitt avvist. Andre har dokumenter fra fylkesnemnder på at deres barn plasseres lovstridig i beredskapshjem for å forhindre utreise fra landet.
Artikkel 13 i Menneskerettighetserklæringen skal sikre mennesker fra slike overgrep, ved å påpeke retten til fri ferdsel. Myndigheter har ikke lov til å holde mennesker i landet mot deres vilje ved å ta deres barn.
RETTSBESKYTTELSE, artikkel 10
Et stort antall mennesker vitner om samarbeid mellom barnevernsarbeidere, fylkesnemnd ansatte, advokater og dommere. Store mengder med bevismateriale vitner om manglende rettsbeskyttelse for ofre for myndighets overgrep, som for eksempel ved såkalt offentlig omsorgsovertakelse, og andre former for overgrep.
Norge har forpliktet seg til å sikre rettsbeskyttelse med uavhengige dommere og advokater omtalt i artikkel 10 i Menneskerettighetserklæringen, samt retten til offentlig, uavhengig høring. Møtene i fylkesnemnda og rettsaker, blir menneskerettighets stridig ikke dokumentert annet enn ved dommerens egne nedskrivinger. At mange dommere og advokater tilhører såkalte hemmelige ordener, er et faktum som også svekker deres uavhengighet. Likevel har det ikke blitt gjort noe med det omfattende problemet, som dessverre har resultert i mange justismord, og statistikk tatt i betraktning, faktiske dødsfall, mange av dem, barn.
Leave a Reply