Barnevernets mange aktører mangler kunnskap og forståelse om plikten til å etterleve barnas grunnleggende rettigheter.
Jan Storø foreslår i et debattinnlegg i Aftenposten 6. september en felles dugnad for å sikre kvaliteten i barnevernssaker. Dette er en idé som absolutt bør følges opp med praktisk handling.
Han har rett i at kritikk som bringer folk ned i skyttergraven, er lite konstruktivt. Det beste ville derfor ha vært om det ikke var nødvendig for oss bak Bekymringsmeldingen å gå så hardt ut. Men når det er umulig å nå frem gjennom artikler, intervjuer, foredrag og møter med topp-politikere, er det dessverre ingen annen vei enn å provosere og kalle en spade for en spade.
For å være personlig, skyldes min bekymring at jeg i mange år har vært vitne til at barn og familier utsettes for alvorlige overgrep, maktmisbruk og menneskerettsbrudd mange steder i landet.
De ansvarlige er personer betalt av det offentlige for å ta seg av barn med særlig behov for trygghet, omsorg og kjærlighet.
Den faglige bekymringsmeldingen kan gjerne slaktes for både innhold og form. Men dette må ikke overskygge sakens kjerne: Et stort antall fagpersoner som gjennom egne erfaringer har bevitnet slike overgrep, har fått nok og ikke lenger kan godta samfunnets passivitet med begrunnelsen «I alle store systemer skjer det feil».
Dagens situasjon er uverdig
Erfaringene er forskjellige. Vi er heller ikke nødvendigvis enige om hvilke konkrete endringer som kreves. Men vi er klinkende klare på at dagens situasjon er uverdig.
Barn som har det vanskelig fordi foreldrene strever, utsettes altfor ofte for det stikk motsatte av hva de trenger.
Både barna og foreldrene har et menneskeverd som må ivaretas når offentlig ansatte med tvangshjemler i hånden tråkker inn i hjemmet. På grunn av sårbarheten til dem som opplever dette, er det spesielt viktig at menneskerettighetsbestemmelsene i norsk lov respekteres.
Mitt personlige motiv for engasjementet er enkelt: Mangelen på kunnskap og forståelse blant barnevernets mange aktører om plikten til å etterleve barnas grunnleggende rettigheter, slik disse er fastslått i Grunnloven, menneskerettsloven, Menneskerettsdomstolens praksis og merknadene til FNs Barnekomite.
Mange svikter
Her er det mange som svikter.
I rettferdighetens navn må kritikken rettes mot mange: mot Stortinget, de politiske partier og deres tankesmier, flere departementer, høyskoler, fylkesmenn, Bufetat, forskningsmiljøer, konsulenter og sakkyndige, Statens helsetilsyn, Kommunenes Sentralforbund, Barneombudet og Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter.
At barns menneskerettigheter ikke bare forblir papirbestemmelser, er et felles ansvar mange må dele.
Jeg gir helhjertet støtte til Storø når han foreslår en åpen diskusjon om forbedringer, og jeg vil oppfordre ham og andre til å komme med konkrete forslag til diskusjonstemaer.
Her er et par bidrag fra meg:
1.) Hvordan etablere et kvalitetssikringssystem for barnevernsystemet basert på brukernes erfaringer – både de gode (best practice) og de dårlige?
2.) Realistiske og overkommelige måter å sikre at barns rettigheter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon/domspraksis fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg etterleves i barnevernssaker.
Leave a Reply