Deler av barnevernets situasjon representerer uten tvil et rettssikkerhetsproblem som må tas på ytterste alvor

Av avokatene Kristin F. Hammervik og Ingrid Holm Ellingen 

Det er ingen hemmelighet at Fylkesmannen i Nordland i 2016 har kritisert Barnevernet i Bodø for å ha begått et høyt antall fristbrudd som blant annet innebærer at familier som står i barnevernets søkelys påføres langt større belastninger enn nødvendig.

I tillegg har det vært påfallende mye sykefravær blant de ansatte i tjenesten, noe som også påvirker saksbehandlingstiden. Dette innebærer at sårbare familier må forholde seg til stadig nye og ukjente saksbehandlere.

Når sakene behandles i fylkesnemnda eller rettsapparatet fører fravær av de saksbehandlere som kjenner familien best, til at sakene ikke blir så godt opplyst som de skal være.

De nevnte forhold representerer uten tvil et rettssikkerhetsproblem som samfunnet må ta på ytterste alvor.

Barnevernsleder sa tidligere i år til pressen at barnevernet i Bodø ikke er for dårlig bemannet (AN 10. mars 2016). Hva som da er den underliggende årsak til problemer med fristbrudd og sykemeldinger vites ikke.

I rådmannens forslag til budsjett 2017–2020 bevilges mer penger til barnevernet i Bodø, men mer penger løser neppe dette problemet alene.

Det fremgår av rådmannens budsjettforslag at barnevernstjenesten holder et høyt faglig nivå og for å underbygge denne påstanden viser Rådmannen til at cirka 98 prosent av sakene som barnevernet sender til Fylkesnemnda gis medhold.

Det er sikkert ingen grunn til å tvile på tallene som er oppgitt, men vi er svært kritiske til at Rådmannen viser til dette som et kvalitetstegn. Vi mener slike tall snarere tyder på det motsatte.

Til sammenligning kan nevnes at det nylig er innlevert en klage på Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfold hvor det bl.a. er pekt på en medholdsprosent på 92,8.

I klagen heter det: «Det hjelper ikke hva du sier eller hvilke vitner du fører. Uansett stiller du med en tapt sak. Mine kolleger og jeg opplever ikke at fylkesnemnda foretar en reell overprøving av barnevernets vedtak, sier advokat Marie Sølverud til Dagbladet».

Når tallet tilsynelatende er enda høyere i Fylkesnemnda i Nordland bør man spørre seg hva dette skyldes? Er det virkelig slik at sosionomer og barnevernspedagoger i Nordland er så usedvanlig treffsikre i sine vurderinger eller ligger svaret på dette spørsmålet et annet sted?

Vi har begge mange års erfaring som advokater i barnevernssaker, for så vidt både for den private part og for kommunen. Vi mener at vi over år har sett en klar tendens til at barnevernet tar det for gitt at fylkesnemndene jevnt over vil finne de bevis som tilbys tilstrekkelig.

Når Fylkesnemnda samtidig er altfor lite kritisk til barnevernstjenestens saksbehandling, til de bevis som føres og til de teser barnevernet har om hva som er problemet i familien, blir rettssikkerheten til sårbare mennesker satt i fare.

Det foreligger så vidt vi vet ingen statistikk, men vår erfaring er at domstolenes bevisvurdering er mer balansert. Ikke så rent sjelden omgjør domstolene fylkesnemndas vedtak.

Det er viktig å understreke at vi ved å stille dette spørsmålet ønsker å mane til saklig debatt, vi mener ikke å opptre provoserende. Vi må aldri glemme at de tvister etter barnevernsloven ofte rammer barn og voksne som i utgangspunktet er svært sårbar.

Altfor ofte konkluderes det med at barna må tas fra sine foreldre uten at det foretas en grundig vurdering av hvilke mindre inngripende tiltak som kunne vært prøvd. For de barn og foreldre dette gjelder er en slik fremgangsmåte svært ødeleggende fordi tidsaspektet er av stor og ofte avgjørende betydning i saker som dette.

Det fremgår av rådmannens budsjettforslag at tall for de siste tre år viser at barnevernet har hatt svært lave tiltakskostnader sammenlignet med andre mellomstore byer.

Bodø kommune har i flere år ligget unormalt lavt. I 2015 hadde Bodø rundt 14,5 millioner kroner lavere utgifter tilknyttet barnevern enn de sammenlignbare kommunene.

Dette er absolutt ingenting å være stolt av, tvert imot. Tallene underbygger bare det vi har pekt på ovenfor.

Manglende vurdering og en altfor restriktiv bruk av mindre inngripende tiltak utgjør en fare for rettssikkerheten til de berørte barn og foreldre.

Kilde: oa.no

Comments

comments