Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 13 som hjemmel for å kreve erstatning for ikke-økonomisk tap i Norge:
«Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by persons acting in an official capacity.»
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har slått fast at EMK artikkel 13 gir enhver som har et prosedabelt krav («an arguable claim») om brudd på EMK, rett til å få prøvd spørsmålet for en nasjonal instans. Den nasjonale instansen må ha myndighet til å stanse eller reparere krenkelsen («to grant appropriate relief»). Menneskerettsdomstolen uttrykker dette slik i dom 26. oktober 2000 Kudla mot Polen [EMD-1996-30210]1 avsnitt 157:
«As the Court has held on many occasions, Article 13 of the Convention guarantees the availability at national level of a remedy to enforce the substance of the Convention rights and freedoms in whatever form they may happen to be secured in the domestic legal order. The effect of Article 13 is thus to require the provision of a domestic remedy to deal with the substance of an arguable complaint» under the Convention and to grant appropriate relief …»
Av dette følger at EMK artikkel 13 krever at det i statene finnes et nasjonalt rettsmiddel som kan bøte på menneskerettsbrudd. Det kravet vil være oppfylt dersom kravet om reparasjonserstatning blir behandlet enten i et søksmål mot staten eller i et søksmål mot kommunen
Artikkel 13 krever med andre ord ikke at søksmålet mot kommunen må fremmes til behandling hvis kravet kan avgjøres i et tilsvarende søksmål mot staten. Det som betyr noe under EMK, er at den som mener seg utsatt for et menneskerettsbrudd har tilgang på reparasjon ved «a national authority». Det er dermed opp til nasjonale myndigheter å lage egnede ordninger for å bøte på EMK-brudd.
Hvem som er rett saksøkt for et krav om erstatning for ikke-økonomisk tap ved påståtte brudd på konvensjonen må dermed avgjøres etter nasjonal rett.
Etter tvisteloven § 1-3 kan sak reises mot den som har tilstrekkelig tilknytning til kravet. Andre ledd i bestemmelsen lyder slik:
«Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.»
I vilkåret om tilknytning ligger at saksøkeren «må rette søksmålet mot den han eller hun mener å ha et krav mot», jf. spesialmerknadene til § 1-3 i Ot.prp.nr.51 (2004–2005) på side 366. Det samme gjelder for erstatningssøksmål mot det offentlige, jf. spesialmerknadene til § 1-5 i proposisjonen.
Søksmål med krav om erstatning – hva enten tapet er av økonomisk eller ikke-økonomisk art – må dermed etter hovedregelen i norsk rett settes fram i sak mot det rettssubjektet som påstås å være erstatningsansvarlig.
Som nevnt følger det av intern norsk rett at erstatningskrav skal rettes mot den som påstås å ha gjort den skadegjørende handlingen. Å gjøre unntak fra dette for erstatningskrav som er forankret i brudd på menneskerettene, krever en særlig begrunnelse. I utgangspunktet bør det ikke være mer komplisert å fremme erstatningskrav med grunnlag i EMK enn erstatningskrav med andre grunnlag.
I utgangspunktet bør det ikke være mer komplisert å fremme erstatningskrav med grunnlag i EMK enn erstatningskrav med andre grunnlag. I utgangspunktet bør det ikke være mer komplisert å fremme erstatningskrav med grunnlag i EMK enn erstatningskrav med andre grunnlag.
Leave a Reply