Foto: Screenshot: Mrs. Chatterjee Vs Norway
Av Nina Langfeldt, samfunnsviter
Debattinnlegg og/eller kommentarinnlegg til professor Marianne Skånlands debattinnlegg vedr. Chattejee-saken.
«Det stemmer at argumenter om spising, soving, detaljer om oppdragelse og omsorg, ble brukt av barnevernet mot familien. Når barnevernet likevel nå i 2023 fortsatt benekter at dette hadde med omsorgsovertagelsen å gjøre, må man jo spørre: Hvorfor tok barnevernet da i det hele tatt opp slike ting, i forbindelse med noe så alvorlig som å ta foreldrene fra to barn?» spøsmålet stilles i debattinnlegg trykt i Utrop 20.04.2023 av professor Marianne Skånland.
Jeg vil her forsøke å kaste lys over denne problemstillingen:
Min hypotese er at Barnevernet fungerer som et kombinert hjelpe og kontrollorgan for velferdstaten. Godt, Grusomt og Genialt er stikkordene her. GGG. Genialt nettopp fordi dette organet er konstruert slik at det skal være både godt og grusomt. Barnevernet er konstruert slik at det både skal forsøke å hjelpe barn som har det vanskelig og forsøke å skjerme samfunnet fra å bli belastet med vnaskelige barn , og hindre vanskelige barn fra å utvikle seg til radikaliserte voksen som kan bli en trussel for demokrati og velferdsstat.
Nettopp ved å konstruere et styringsorgan som både gir hjelp og utøver kontroll, oppnår myndighetene å få kontroll over de kategorier av samfunnborgere staten ønsker ekstra kontroll med, dvs de samme kategorier som staten alltid har ført kontroll med gjennom lover som nå er opphevet;løsgjengerloven, tvangssteriliseringsloven m,fl. kan nevnes her. Etniske minoriteter som samer , tatere, sigøynere, div. ikke norsk-fødte barn og foreldre, samt aleneforeldre, funksjonshemmede, utviklingshemmede, alvorlig syke barn eller foreldre og selvfølgelig rusmisbrukere m.fl. er alle kategorier som barnevernet alltid har overvåket spesielt nøye.
Dette er alle kategorier borgere som oftere enn andre, ligger velferdstaten til byrde på ulike måter. De koster ofte velferdstaten mye penger og kan på lengre sikt ugjøre en potensiell trussel for demokratiet (radikalisering (svenske tilstander).
Barnevernet framstår som et hjelpeorgan for noen, et grusomt tvangsorgan for andre , samt et nyttig kontrollorgan for staten. Ved at det samme statlige styringsorganet- kallt Barnevernet, sluser inn de barn og familier som har behov for hjelpetiltak, får dette statlige styrings-og kontrollorganet også oversikt og letter tilgang til overvåking og kontroll med disse barna og familiene, slik at tvangstiltak kan settes inn kjapt dersom Barnevernet mener det er nødvendig. Helt genialt-skjønner dere ikke det? Grunnen til at barnevernet i liten grad lar seg endre, er at det nettopp er kontruert for å fungere slik det faktisk gjør. Alle de skitne taktikkene som anvendes og alle de lovbrudd retten lar passere, skyldes ikke feil ved systemet, men at systemet fungerer slik det er tiltenkt å fungere. Skjønner dere ikke det?
Så les Foucault. (google, så får dere opp alt han har skrevet om makt og maktutøvelse i staten)
«Det stemmer at argumenter om spising, soving, detaljer om oppdragelse og omsorg, ble brukt av barnevernet mot familien. Når barnevernet likevel nå i 2023 fortsatt benekter at dette hadde med omsorgsovertagelsen å gjøre, må man jo spørre: Hvorfor tok barnevernet da i det hele tatt opp slike ting, i forbindelse med noe så alvorlig som å ta foreldrene fra to barn?» spøsmålet stilles i debattinllegg trykt i Utrop 20.04.2023 av professor Marianne Skånland.
Svaret på professor Skånlands spørsmål er for meg ganske innlysende; Vårt demokratiske system er nær knyttet til ideologien som en rettstat, som det er viktig for staten at folk flest opprettholder tillitten til.
Derfor er det mange rettsikkerhetskrav som må oppfylles før barnevernet kan få rettens medhold til å frata foreldre omsorgen for et barn. Utfordringen til barnevernet er at disse rettsikkerhetskravene ofte er vanskellig å fremskaffe dokumentasjon for. For hvordan kan barnevernet egentlig dokumentere f.eks. emosjonell omsorgsvikt eller mistanker om andre forhold som gjør at akkurat dette barnet er et barn som faller i målgruppa for de barna staten ønsker skjerpet kontroll med resten av oppveksten? Altså ser behov for å tvangsplassere i fosterhjem? Den enkleste måten å fremskaffe den dokumentasjon som Nemnda eller rettlige instanser stiller krav om for å¨vedta en omsorgsovertakelse, er å prøve å fremskaffe dokumentasjon på de kriterier for omsorgsovertakelse som angis i barnevernslovens paragrafer. Her kommer alle de tingene som «Ms Chatterjee» ,professor Skånland og folk flest ikke later til å forstå inn i bildet. Her blir det viktig å fokusere på tykkelse på brødskiver, glemte matpakker, skitneklær, for dårlig påkledning. Det blir viktig å mistenkeliggjøre foreldre for rus eller psykatriproblematikk. Det blir viktig å gjøre et stort nummer ut av en klaps på baken eller andre varianter av handlinger som kan fungerer til å oppfylle kriteriet om at foreldre er voldelige. Det verste er kanskje alle foreldre som helt uskyldig og urimelig blir mistenkeliggjort for seksuelt misbruk av barna sine , fordi barnevernet vet at slike mistanker gir dem et sterk kort til å vinne fram med omsorgsovertakelse av barna.
Systemet er på en måte også velfungerende og genialt, fordi det tross alt er en ørliten prosentandel av den totale befolkningen i Norge som blir utsatt for tvangstiltak av barnevernet.Men samtidig så bidrar folks frykt for barnevernets tvangstiltak til å disiplinere massene, slik Foucault beskriver, og skape en saueflokk av befolkningen der de aller fleste er lydige mot staten. En lydig, dispiplinert befolkningsmasse som ikke tenker for mye selv, er helt avgjørende for å skape og opprettholde den oppslutning omkring staten og dens regime som er nødvendig for å utvikle og opprettholde en slik såkallt «velferdsstat» som de fleste norske borgere gjerne vil ha. Omkostningene er relativt lave. For at 99 prosent av befolkningen skal ha en høy levestandard i et relativt fredlig samfunn, blir vel kalkulasjonen at den ene prosent av befolkningen som må ofres til Barnevernets tvangstiltak, er en liten pris som er verd å betale for flertallets beste? Hvis noen er uenige i mine tolkninger av Foucaults maktteorier mhbp barnevernets virkemåte, så ta gjerne kontakt på pm. Interessant diskusjon.
Referanser: Teori om demokratistyring, velferdstaten og Focaults litteratur om makt og myndighetsutøvelse
Red anm: Innlegget var opprinnelig i Utrop, dog redigert av deres redaksjon. I ettertid, ble innlegget fjernet helt av Utrop av en eller annen grunn. Innlegget over er i sin orginale form som det ble innsendt til Utrop. Nedenfor viser vi det redigerte innlegget i Utrop, som ble fjernet etter kort tid av Utrop.
I et debattinnlegg publisert i Utrop 20.04.2023, av professor Marianne Skånland, stiller hun en rekke spørsmål rundt saken i Stavanger i 2011, der det norske barnevernet fratok et indiskfødt ektepar barna deres.
Jeg vil med følgende forsøke å kaste lys over noen av spørsmålene Skånland dveler ved.
De barnevernet holder ekstra øye med
Min hypotese er at barnevernet fungerer som et kombinert hjelpe- og kontrollorgan for velferdsstaten. Godt, grusomt og genialt er stikkordene her. GGG, om man vil. Genialt fordi dette organet er konstruert slik at det skal være både godt og grusomt. Barnevernet er konstruert slik at det både skal forsøke å hjelpe barn som har det vanskelig og forsøke å skjerme samfunnet fra å bli belastet med vanskelige barn, og samtidig hindre vanskelige barn fra å utvikle seg til radikaliserte voksne som kan bli en trussel for demokrati og velferdsstat.
Nettopp ved å konstruere et styringsorgan som både gir hjelp og utøver kontroll, oppnår myndighetene å få kontroll over de kategoriene av samfunnsborgere som staten ønsker ekstra kontroll med, det vil si de samme kategorier som staten alltid har ført kontroll med – gjennom lover som nå er opphevet, så som løsgjengerloven, tvangssteriliseringsloven med flere.
Etniske minoriteter, samer, tatere, sigøynere, ikke-norskfødte barn og deres foreldre, aleneforeldre, funksjonshemmede, utviklingshemmede, alvorlig syke barn eller foreldre, og selvfølgelig rusmisbrukere, er alle kategorier som barnevernet alltid har overvåket spesielt nøye.
Ovennevnte er alle kategorier av borgere som oftere enn andre utgjør en byrde for velferdsstaten. De koster mye penger og kan, på lengre sikt, utgjøre en potensiell trussel for demokratiet.
Rettsstaten er avhengig av borgernes tillit
Barnevernet fremstår som et hjelpeorgan for noen, et grusomt tvangsorgan for andre, samt et nyttig kontrollorgan for staten. Ved at det samme statlige styringsorganet – barnevernet – sluser inn de barna og familiene som har behov for hjelpetiltak, får dette statlige styrings- og kontrollorganet også oversikt og lettere tilgang til overvåking og kontroll med disse barna og deres familier, slik at tvangstiltak kan settes inn kjapt dersom det oppleves som nødvendig.
Grunnen til at barnevernet bare i liten grad lar seg endre, er at det i grunnstrukturen er konstruert til å fungere slik det gjør. Alle de skitne taktikkene som anvendes og alle lovbrudd retten lar passere, skyldes ikke feil ved systemet, som sådan. Systemet fungerer som det er tenkt å fungere – slik også underbygges av den franske idehistorikeren Michel Foucault. Han har blant annet sagt mye relevant om relasjonen mellom makt og kunnskap.
FOR HVORDAN KAN BARNEVERNET EGENTLIG DOKUMENTERE EMOSJONELL OMSORGSSVIKT?
«Det stemmer at argumenter om spising, soving, detaljer om oppdragelse og omsorg, ble brukt av barnevernet mot familien. Når barnevernet likevel nå i 2023 fortsatt benekter at dette hadde med omsorgsovertagelsen å gjøre, må man jo spørre: Hvorfor tok barnevernet da i det hele tatt opp slike ting, i forbindelse med noe så alvorlig som å ta foreldrene fra to barn?», skriver Skånland i Utrop.
Svaret på professor Skånlands spørsmål er for meg ganske innlysende: Vårt demokratiske system er nær knyttet til ideologien rundt en rettsstat som det er viktig for staten at folk flest opprettholder tilliten til.
Leter du lenge nok, skal du nok finne noe
Derfor må mange rettsikkerhetskrav oppfylles før barnevernet kan få rettens medhold til å frata noen foreldreomsorgen for et barn. Utfordringen til barnevernet er at disse rettsikkerhetskravene ofte er vanskelige å fremskaffe dokumentasjon for. For hvordan kan barnevernet egentlig dokumentere emosjonell omsorgssvikt? Enn si mistanker om andre forhold som gjør at akkurat dette barnet faller i målgruppa for barn staten ønsker skjerpet kontroll med resten av oppveksten? Altså ser behov for å tvangsplassere i fosterhjem?
Den enkleste måten å fremskaffe den dokumentasjonen som nemnder eller rettslige instanser stiller krav om for å kunne vedta en omsorgsovertakelse, er å prøve å fremskaffe dokumentasjon på de kriterier for omsorgsovertakelse som angis i barnevernslovens paragrafer. Der kommer alt som «Mrs Chatterjee», professor Skånland og folk flest ikke later til å ta til seg, inn i bildet.
For det er her det blir det viktig å fokusere på tykkelse på brødskiver, glemte matpakker, skitne klær og dårlig påkledning. Det blir for eksempel viktig å mistenkeliggjøre foreldre for rus- eller psykiatriproblematikk. Det blir viktig å gjøre et stort nummer ut av en klaps på baken eller andre varianter av handlinger som kan fungere til å oppfylle kriteriet om at foreldre er voldelige.
Prisen for å opprettholde orden
Det verste er kanskje alle foreldre som, uskyldig og urimelig, blir mistenkeliggjort for seksuelt misbruk av barna sine, fordi barnevernet vet at slike mistanker gir dem et sterk kort til å vinne fram med omsorgsovertakelse av barna.
Systemet er altså velfungerende og genialt, fordi det, tross alt, er en ørliten prosentandel av den totale befolkningen i Norge som blir utsatt for tvangstiltak av barnevernet. Men samtidig bidrar folks frykt for barnevernets tvangstiltak til å disiplinere massene, slik Foucault også beskriver i sin filosofi: Frykten skaper en saueflokk av befolkningen der de aller fleste er lydige mot staten.
En lydig, disiplinert befolkning, som ikke tenker for mye selv, er helt avgjørende for å opprettholde oppslutningen omkring velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Det later til at den blinde tilliten i folket, som sikrer at barnevernet i all hovedsak får fortsette som de vil, gjør at når noen få blir ofre for tvangstiltak, oppleves som en slags rimelig pris å betale for å opprettholde kontroll over folket. For de som mister barn eller foreldre i dette spillet oppleves dog denne prisen som den dyreste de noen gang har betalt.
Leave a Reply