– Å kritisere barnevernet er en vanskelig øvelse. Mye tyder på at det er høyst nødvendig, skriver journalist Bjarne Benjaminsen i denne kommentaren.
Vi har alle vært barn. Vi husker hvor avhengige vi en gang var av de voksne rundt oss. En liten gutt eller jente er sårbar, og klarer seg ikke uten oppriktig omsorg.
Men mennesker er ufullkomne, vi gjør stadig feil. Noen foreldre gjør de aller groveste feil. Det fins barn som lider under unevnelige forbrytelser, begått av dem som skulle holde forbrytelsene borte fra barna.
Der dette skjer, påkaller storsamfunnet barnevernet. Som på så mange andre felt, setter vi vår lit til at en offentlig institusjon skal bøte på våre menneskelige tilkortkommenheter.
Barnevernssaker er krevende. For samtidig som institusjonen har makt til å forhindre overgrep, er muligheten for selv å gjøre fryktelige mistak alltid nærværende. Å frata foreldre omsorgsretten på galt grunnlag, er en urett nærmest uten sidestykke. Konsekvensene blir tragiske ikke bare for foreldrene, men også for barna det gjelder – ja, til syvende og sist for oss alle.
Lenge var kritikk av barnevernet så godt som fraværende i mediene. Å gå inn i enkeltsaker krever mye av en journalist, både i tid og krefter. Barnevernsansatte har taushetsplikt, og kan aldri uttale seg annet enn på generelt grunnlag. Lokalaviser har skydd pågående barnevernssaker.
Medietrykket har heller fokusert på foreldres overgrep. Ressurser til barnevernet er et gjennomgående krav. Å stille spørsmål ved barnevernets rolle blir derimot lett tolket i verste mening.
De siste par årene har likevel kritiske røster mot norsk barnevern bredt om seg. De kan ikke lenger avfeies som rabiat konspirasjonstenkning:
FN har kritisert Norge for de hyppige omsorgsoverdragelsene i regi av barnevernet. NRK Brennpunkt påpekte foruroligende trekk gjennom flere programmer i vinter; andre riksmedier har fulgt på. Et eksempel fra Brennpunkt handlet om et spedbarn som ble tatt fra mors favn. Den eneste påviste omsorgssvikten skal ha vært «manglende kontakt» med barnet – fastslått av psykologen på kjapt og tynt grunnlag.
En meddommer (i andre saker) jeg har vært i kontakt med, mener barnevernet ofte befinner seg i en virkelighetsfjern boble: Foreldre med lav utdannelse og få ressurser anses uegnede til å oppdra barn, uten at noe i nærheten av alvorlige overgrep overhodet vises til.
Stortingsrepresentant Morten Stordalen (Frp) skriver i Lofotposten 28. juli om daglige henvendelser fra familier som føler seg urettmessig behandlet. Hans mål er et barnevern som i større grad hjelper familier til å holde sammen. Dette varsler forhåpentligvis nye, mer balanserte takter fra politisk hold.
Den moderne kulturen er perfeksjonistisk når det kommer til barneoppdragelse. Men barn trenger først og fremst menneskelige foreldre. Og mennesker er langt fra perfekte, selv ikke de beste blant oss. Lista for å fjerne et barn fra foreldrene med makt, bør legges svært høyt.
Barn lider nemlig av å bli skilt fra familien, selv der foreldrene går gjennom til dels store problemer. Vi må sikre at barnevernet svarer til en menneskelig standard. Institusjonen bør ikke ved sin nulltoleranse få fylle oss med angst.
Publisert 01.08.2014 av Bjarne Benjaminsen i Lofotposten
Leave a Reply