Demonstrantene tror de hjelper innvandrerbarn ved å advare mot barnevernet. De kunne ikke tatt mer feil.
av Trygve W. Jordheim i Vårt Land
«Stopp barnevernet! Stopp barnevernet!» ropte de taktfast mens de marsjerte opp og ned Karl Johans gate sist lørdag. Mange hadde bannere med bilde av en sint baby med knyttet neve. Andre bar plakater som oppfordret til gjenforening av den norsk-rumenske familien som er blitt verdenskjent etter barnevernets inngripen i fjor høst. Også andre «saker» ble vist fram med navn og bilde.
Norge som familiefiendtlig politistat
Sinnet virket ekte. Frustrasjonen lå tjukt utenpå mange av demonstrantene. Fellesskapet var fargerikt. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at norske myndigheter systematisk tar barn ut av innvandrerfamilier uten noen som helst grunn.
Heldigvis vet jeg bedre. Derfor fikk jeg en klump i magen av tanken på at det som forente denne forsamlingen av nye landsmenn og innfødte nordmenn, var fortellingen om en ond stat som ikke vil at barn skal bo sammen med foreldrene sine.
Den ugne følelsen økte på da det slo meg hvordan et slikt opptog kan komme til å påvirke også andre innvandreres oppfatning av den norske staten. Mange med minoritetsbakgrunn frykter myndighetene, fordi de kommer fra et land der de har grunn til å gjøre det.
Så kommer de til et land der myndighetene i all hovedsak vil dem vel, men møter noen som med gråt og tenners gnissel forteller dem – både på norsk og på deres eget morsmål – at Norge er en familiefiendtlig politistat.
Ytringsfrihet som gjør skade
Når den generelle skepsisen til myndighetene øker i en del innvandrermiljøer, kan konsekvensen bli at mennesker som trenger støtte til å komme seg på beina i det norske samfunnet, lar være å oppsøke den hjelpen som finnes.
Mange flerkulturelle barn sliter litt ekstra. Det siste de trenger, er foreldre som ikke våger å ta kontakt med hjelpeapparatet.
Folk skal få si nesten hva de vil, også på Karl Johan, men demonstrasjoner som den jeg ble vitne til, er et godt eksempel på at ytringsfriheten også kan brukes til å gjøre stor skade.
Det eneste jeg kan gjøre med det, er å bruke min egen ytringsfrihet til å si: Barnevernet er der for å hjelpe barn som trenger det, så lenge de er i Norge, uavhengig av hvor de kommer fra – ikke for å ødelegge innvandrerfamilier.
Obowazkowa lektura dla tego Pana to:
-Derfor tiet ansatte om vold i barnehjem .
Jestem pewna ze artykul nie dotyczy tyko Przeszlosci ale rowniez jest aktualny teraz.
-Karakter drap og justis mord i barnevern saker.
Syryjczycy twierdza ze bardziej sie boja barnevernet niz ISIS.
Z ISIS mozna dziecko wykupic za pieniadze.Ja im wierze ze barnevernet jest gorsze od ISIS.
Om «Barnevern på Karl Johan»
Etter å ha lese Trygve W. Jordheim si ytring «Barnevernskonspirasjonen» (Vårt Land 1. juni), kjenner eg trong til å ta til motmæle. Som fostermor og lærar i grunnskule og høgskule, tenkte eg alltid tidlegare: «Når barnevernet grip inn, har dei nok ein god grunn for det.» Eg har fått sjå at det kan vera sant, og det kan vera frykteleg feil. Truleg har ikkje Trygve W. Jordheim slike erfaringar.
I lang tid har eg følgt nokså mange ulike familiar i fleire landsdelar, der barnevernet har misforstått si rolle og fremja sak for Fylkesnemnda om omsorgsovertaking. Når både Fylkesnemnda og rettsvesenet har større tillit til barnevernet sine utgreiingar enn til det dei vitna som kjenner foreldra, kan forklara, har jeg sett søsken (etnisk norske) bli spreidde i fosterheimar langt frå kvarandre til uboteleg skade for alle.
Når born og foreldre har blitt krenka av maktapparat med rett til å definera, er det ikkje rart om dei finn saman på Karl Johan og skrik. Mange av desse har sete åleine og gråte i heimane sine i mange år.
Ver så snill: Ikkje krenk desse menneska endå meir ved å kritisera måten dei ytrar seg på. Vi får ikkje gjort noko godt ved å kritisera dei som skrik.
Vi treng eit barnevern, men ikkje det «barnevernet» som går i skyttargraver med definisjonsmakta si.