av Målfrid Schartau Viken
Statistisk er det største traumet en forelder kan oppleve, det å miste sitt barn. Med det å miste, henvises det til at barnet dør enten av sykdom eller av skade. Forelderen står tilbake i en akutt og alvorlig krise. Lenge. Både fysiske og psykiske reaksjoner kan inntreffe, både akutt og på mer langvarig basis. Det blir mer statistisk sannsynlig at forelderen både opplever langvarig tap av livskvalitet og mening, får forstyrret søvn- og næringsinntak og får langvarig uteblivelse fra arbeidslivet. Psykiske lidelser som alvorlig depresjon blir mer sannsynlig. Ekteskap og samboerskap går hyppigere i oppløsning enn hvis barnet ikke hadde gått bort. Tap av arbeidsinntekt og derfor anstrengt økonomi. Fysiske symptomer som utmattelse, diverse smertetilstander og mer alvorlige som større sannsynlighet for en rekke krefttilstander kan forekomme. Mange opplever både hukommelses- problematikk og oppmerksomhetssvikt. Mennesket blir totalt sett satt på den største prøvelsen ett menneske kan utsettes for. Noen forsoner seg etterhvert med at barnet lider ihvertfall ikke. Og barnet kjenner ingen smerte eller sorg. Det er det bare du som gjør.
Det er ikke nevnt hva som skjer med en forelder som mister sitt barn til barnevernet. Det er i det hele tatt lite fokus og forskning på dette. Hvorfor? Er det fordi ingen ønsker å bli med på et slikt forskningsprosjekt, eller er det fordi det for liten interesse for feltet?
Når et barn dør, kobles fastlege og det akutte kriseteamet i kommunen stort sett alltid inn. Presten melder sin ankomst der dette er ønskelig. Familie og venner setter livet sitt litt på vent for å stille opp for den kriserammende familien. Naboer kommer med varme retter, og kondolanse- kort og blomster står på trappa når avisen hentes inn. Den eldre mannen borti gata tilbyr seg å måke innkjørelsen fri for snø etter det kraftige snøfallet. Varme hender og forståelsesfulle hjerter lytter, trøster, deler gode minner om barnet, gråter sammen med og for, tørker tårer, får søsken på skolen og støvsuger gulv. På butikken nikker bekjente og fremmede medfølende til deg. Barnehagen eller skolen har minnemarkering og klassekamerater har høytlesning av egenproduserte dikt.
Men hva skjer med en forelder når et barn blir like brått og smertefullt dratt vekk fra armene deres mens to store politibetjenter holder vedkommende fast, og saksbehandleren i barnvernet som du knapt nok har møtt bærer det livredde og hylende barnet ditt ut i en ventende bil. Tar noen inn posten for deg da? Kommer presten på døra? Holdes det markering i barnehagen eller på skolen? Kommer noen med varm suppe?
Realiteten for mange foreldre som mister sine barn til barnevernet er at Nav forventer at du skal tilbake på jobb neste dag. Det levers ingen blomster eller kondolanse- kort på døra. For det var din feil. Du var ikke bra nok. Du var mindre verd enn de andre, nådde ikke opp til den skyhøye terskelen som man som forelder må tilfredstille hvis man skal være bra nok hos de som tror de vet hva som er best for ditt barn. Ord som manglende mentaliseringsevne, ingen evne til samarbeid eller ingen evne til å yttegjøre seg av støtte- eller hjelpetiltak, manglende utviklingsstøttende omsorg og manglende evne til å se barnets aktørperpektiv står igjen på et papir om vil forfølge deg resten av livet som en dødsdom. Ord som du knapt visste hva betydde før du møtte den nedlatende og spydige saksbehandleren i barnevernet. Sakkyndige synser og mener i forvaltningsorganet fylkesnemnda, der slitne dommere gjesper dårlig skjult bak en hånd, og tenker at barnevernet vet nok best. Der du er dømt til å tape. I hvertfall i ca 96% av tilfellende skal vi tro offentlig statistikk. Det er David mot Goliat, og David vinner nok mest sannsynlig ikke denne gangen.
Den sviende klamme følelsen i brystet. Øynene dine som ser ned når du beveger deg ute. Møter sjelden blikket til noen. Sviende øyne bak mørke briller etter nok en søvnløs natt i stummende ensomt mørke. Det konstante trykket i brystet og tankene som kommer kastende på deg hele tiden. Pipingen i ørene, nummenheten i fingrene. Hjertebanken. Marerittene. Timelang våkentid på natta. Savnet. Sorgen. Nummenheten. Hatet. Maktløsheten. Skammen. Vennene som snur ryggen til deg. Familien som ikke orker.
Du hører ikke mer fra den spydige og nedlatende saksbehandleren. Du er ikke mer. Du er overlatt til deg selv og tomheten. Stillheten. Bare eksisterer. Venter. På anken, på samværet selv om du vet at det blir vanskelig det også. De vil jo være der som hauker. Lete etter feil, om du sier eller gjør noe galt. Da staffer de deg hardt. Både deg og barnet. Du må ikke vise følelser. Det er farlig. Da er du illojal mot overmakten, og det vil de ha seg frabedt. Du må ikke fortelle barnet ditt at du ikke er enig i dette, og kjemper med nebb og klør og av hele deg for at det skal bli oss igjen. Du må ikke. Du må smile, late som, spille falsk. Le, tøyse, leke. Det er det de forventer av deg. For de vet ikke, eller vil ikke forstå, at barnet ditt gjennomskuer dette fordi barnet kjenner deg, og blir mer urolig av at mammas uttrykk ikke stemmer ovenens med det mamma egentlig føler. Med det bryr ikke tilsynsførere seg noe om.
Du kjenner ikke lukten av barnet ditt igjen. Barnet lukter redsel. Annerledes hårsveis, annerledes kledd. Stirrende og triste øyne. Sjelvende, ser fra den ene til den andre. «Mamma, kan vi går hjem nå?» «Nei, vennen min, ikke nå, men kanskje snart». «Nå skal vi kose oss sammen», svarer du. Og for all del ikke gi barnet feil mat eller feil drikke eller feil gave. Alt blir skrevet ned og tolket. Det meste blir egentlig feil for de som leter etter feil med forvrengte øyne. Og hvis barnet ditt protesterer ved adskillelsen, når de to korte timene er brukt opp og tilsynsføreren titter på klokka og ser bort på deg, er det du som gjør noe galt. Da er samværet skadelig for barnet, og null- samvær kan bli en realitet. Det vet du, for de har allerde gitt deg nøye innstrukser på hva som tolereres og ikke, så du prøver å gjøre hadet- situasjonen så rask som mulig og nærmest løpet vekk fra barnet ditt. Egentlig vil du bare holde det tett inn til deg og gråte og tørste og love at alt skal bli bra igjen. Men det kan du ikke si eller gjøre. Det får du ikke lov til. Lojaliteten skal være på systemnivå, og ikke på individnivå i det såkalte barnevernet.
Tomheten etterpå. Når du endelig kan puste igjen og gråte. Skrike. Skrike ut i raseri den lammende redselen du sitter igjen med. Sorgen. Den endeløse sorgen som lammer deg så kraftig at du tror at du ikke vil makte mer, kjempe lengre.
Den sorgen over å miste sitt barn til barnevenet, er ikke bare det største traumet du kan oppleve. Den er i tillegg skamfull, ensom og forbudt. For det står ingen blomster på døra når du låser deg inn etter to timers julefeing med tilsyn på et nakent kontor i mars. Og blomstene som vanligvis blomstret så frodig i vinduskarmen, de er døde. Du sluttet å vanne dem engang i desember når livet som du kjente det plutselig ble ditt værste mareritt, og grunnmuren under deg ble brutalt revet vekk fra deg i løpet av et kort sekund.
(Dette er kun et innlegg om hvordan det kunne vært, i følge forfatteren av innlegget)
Leave a Reply