FOTO: NRK
Det kan være vanskelig for omverdenen å møte det ubehagelige i vår virkelighet. Men det er viktig å vise hvordan barnevernet jobber, skriver Ingeborg Herset, barnevernlederen som medvirker i dokumentarserien «Barnets beste».
I 2004 ble begrepet «Et åpnere barnevern» lansert under daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy. Siden den gang har åpenhet vært initiert som kommunikasjonsstrategi for landets barneverntjenester, og skulle utgjøre en del av barnevernets profesjonelle identitet. Som barnevernleder i snart tre år kan jeg imidlertid ikke se at barneverntjenestene har blitt særlig mer åpne – ikke før nå.
I dokumentarserien «Barnas beste» blir barnevernkonsulentenes dilemmaer, vurderinger, tro, tvil og beslutninger stilt til offentlig skue. Likeledes blottstiller foreldre, og andre som står barna nær, sine innerste tanker og følelser for allmennheten. Et åpnere barnevern er parolen vi arbeider for og barnevernet på Nesna har nå beveget seg helt i ytterkant av hva som forventes av åpenhet.
Vi er vanlige mennesker
Nesna barnevern fremstår ikke som et glansbilde. Vi sliter på samme måte som de fleste kommuner med fristbrudd og andre utfordringer. Antall saker øker og kompleksiteten i sakene er store. Personlig ser jeg med bekymring på kutt i det statlige barnevernet, da jeg mener at behovet for spesialiserte barneverntjenester vil vokse med årene. Barnevernet mottar stadig flere bekymringsmeldinger, og antall barn som trenger hjelpetiltak øker. Vi som arbeider i den kommunale linje trenger noen å støtte oss på når saker blir for vanskelige.
Ingen annen del av forvaltningen er så vanskelig og kompleks å arbeide i som barnevernet.
INGEBORG HERSET, BARNEVERNLEDER I NESNA
Et viktig mål med «Barnas beste» er at barnevernet skal bli oppfattet som en positiv ressurs i lokal- og storsamfunnet. Vi er vanlige mennesker som arbeider i tjenesten. Vi er både følsomme og reflekterte, hvis noen skulle være i tvil. I tillegg innehar vi den barnevernfaglige kompetansen som skal komme barna til gode. Når det er sagt, vil jeg påstå at ingen annen del av forvaltningen er så vanskelig og kompleks å arbeide i som barnevernet. Det stilles særdeles høye krav til faglig kompetanse, rettsforståelse og evne til å bruke skjønn på en forsvarlig måte.
«Du skal se barnet i øynene om 20 år»
Vi vet at en stor andel av befolkningen er svært skeptiske til barnevernet. Årsakene til dette er mange, og ofte ser vi nyhetsoppslag på grunn av konflikter mellom barnevernet og de som er avhengig av vår hjelp.
Mange jeg møter gir uttrykk for at terskelen er høy for å melde sin bekymring for et barn. I den forbindelse pleier jeg å si følgende: «Tenk over at du skal se barnet i øynene om 20 år.» Det er verdt å merke seg at av de saker barnevernet arbeider med, så er det foreldrene som er på «meldetoppen». Det er det ikke mange som vet, og kanskje denne uvissheten er et symptom på alle de fordommer og forestillinger som finnes om barnevernet.
Må ikke undervurdere barna
Dypdykket i barnevernets arbeid var kun mulig ved at vi i barnevernet ble fritatt for taushetsplikten av de involverte partene i serien. Jeg har fått mange spørsmål som handler om hvor forsvarlig det er at den ene eller den andre skal være med. Som forvaltere i barnevernet har vi et stort ansvar for å trå varsomt. For barnevernet er beskyttelse vel så viktig som åpenhet. Barn og deres foresatte skal beskyttes mot at detaljerte og intime opplysninger fra deres privatsfære gjøres offentlig kjent.
Men vi må ikke undervurdere de menneskene vi arbeider for. Vi skal ikke diskvalifisere deres vurderingsevne for egen deltakelse og gjøre oss til dommere om hva som skal sies i det offentlige rom. Jeg ser da bort fra de som av ulike årsaker er ute av stand til å vurdere hva som er forsvarlig og motsatt. I tillegg har jeg erfart at det er samfunnet og de som har bruk for barnevernet som i en årrekke har ropt etter åpenhet. Det er i utgangspunktet ikke barnevernet.
Ubehag i vår virkelighet
For meg er det essensielle for å kunne gjøre en god jobb i barneverntjenesten, at en er glad i barn. Det er tøft å arbeide i barnevernet, og spesielt i små samfunn. Det er sårt å registrere at enkelte mennesker som en tidligere kjente, nå har sluttet å hilse. Men egentlig så er det ikke verdens undergang. For hakk i hel av den voksne, så går det ofte et lite menneske som smiler og roper – Heia! Det oppveier alt og gjør det verdt å fortsette.
Å ta del i at et menneske er kommet skeivt ut eller å høre at et barn gråter så trøstesløst er ubehagelig.
INGEBORG HERSET, BARNEVERNLEDER I NESNA
Serien viser en del av vår virkelighet. Historiene er ikke regissert eller tilgjort. De er virkelige. Jeg tror at det kan være vanskelig for enkelte av seerne å skulle forholde seg til det ubehaget som finnes i vår virkelighet. Å ta del i at et menneske er kommet skeivt ut eller å høre at et barn gråter så trøstesløst er ubehagelig. Kanskje vil enkelte ha seg frabedt.
Mitt håp er at dette ubehaget står for seg selv, og ikke omgjøres til et angrep på at vi er åpne og gir innsyn for omverdenen. Jeg håper at tv-serien vil skape engasjement og debatt. Hvis den forbigår i stillhet, så har vi ikke oppnådd det vi ønsker, og veien til et åpnere barnevern blir enda lengre.
Barnevernleder i Nesna kommune Ingeborg Herset
Kronikk
FAKTA
Barnevernet? Dere bruker ord som bekymringsmeldinger. I virkeligheten er det «sladderhanker» dere snakker om. Slike sladderhanker kommer fra både skolesektoren, helsesektoren og sammen med politiet danner det en perfekt paramilitær organsitasjon når barnevernet skal ut å ta barn.
Så er det denne «faglig kompetanse», og at dere samtidig er «vanlig folk». Tror dere virkelig på slikt selv? Dersom dere hadde vert «vanlig folk» så hadde de forstått menneskenes begrensninger og sluttet med å omskape «vanlig folk» til middelklasseborgere. Jeg har lest forskjellige meldinger fra psykologene og jeg har sett det fylkesnavna har på hjerte etterpå. Dette står ikke i stil med de vanlig folka som sitter i stua og er helt hjelpeløs. De vet at etter rettsaka blir barna tatt fra dem.
Jeg er en av de som har valgt å lage barn i utlandet. Disse barna har ingen rettigheter, men det er barn som får lov å vokse opp under normal omstendigheter. Har dere peiling på hvor mange «vanlig folk» som lager barn i utlandet og lar de vokse opp der? Vær så snill, legg ned barnevernet og gi folk som setter barn til verden få bedre muligheter.
Virker som om du er av den oppfattning at barna er din eiendom til å misshandle som du selv vil?!
Takk gud for barnevernet og «sladdrehankene» sier no jeg.
Får Ståle Norum melding på facebooken sin nå eller? Uansett, jeg er sjokkert av at du (Ståle) antar alle lærere, svigere og uvenner/fiender kan ha godt nok innsyn i din familie til at de kan objektivt og vitenskapelig bedømme om du er god eller dårlig forelder. Se: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7623725 kun 19 prosent av 46 000 bekymringsmeldinger ble henlagt, det vil si at 81% av alle bekymringsmeldinger blir tatt som god fisk. Ikke en gang i terrorsaken ble 81% av vitnemålene tatt for god fisk, og i ingen forskning er vitner god fisk. Se http://youtu.be/xag3oOzvU68 (hele, men det som er mest relevant er mellom 1:22 og 1:45). «eyewitness testimony is the lowest form of evidence». Og så er det problemet at barnevernets juss-budsjett er praktisk talt uendelig, mens familier har kun mellom en og to årslønner minus skatt, hus, mat, bil og alt det andre og en billig tildelt advokat. Det er et mirakel at barnevernet ikke vinner 100% av rettssakene (og hvis barnevernet vinner, beholdes ungen av barnevernet, hvis foreldrene vinner, beholdes ungen av barnevernet fordi de umiddelbart anker saken). Men saken er slik at loven ikke gir departementene makt i enkeltsaker, så justismord etter justismord går uten at noen har makten til å stoppe det (Jeg hadde kanskje heller ikke hentet unger hos visse folk om jeg jobbet i barnevernet). «uskyldig til det motsatte er bevist», nøkkelord, bevist. Og faren med bart i første episode av «barnets beste» kunnet fått ungen umiddelbart (når ungen var 6mnd gammel, ungen hadde aldri trengt å vite om saken), da hadde det ikke vært et problem at ungen har fått et emosjonelt bånd med fosterforeldrene. «barnets beste» serien på nrk
Den største mangelen med barnevernet i dag, er etter min mening mangelen på ekstern tilsyn og muligheter for overprøving i fra en instans som har reell makt, men som ikke er underlagt selve barnevernsystemet eller fylkesnemnda. Barnevernet gjør heldigvis mye riktig og griper inn for barn som absolutt må ha hjelp. Dessverre gjør barnevernet også mange feil, men hvor systemet er lagt opp slik at det er nesten umulig å få rettet opp i dem i etterkant.
Barnevernets hovedproblem er derfor etter mitt skjønn, at det er for lett å kunne misbruke makt, både mot barn og foreldre. Jeg tror nok at de fleste innen barnevernet ønsker å gjøre en så god jobb som mulig, og i utgangspunktet har gode hensikter for barna. Problemet ligger i at det er lettere å være et «råttent eple» innad i barnevernet og kunne slippe unna med det, enn det er i mange andre yrkesgrupper og profesjoner. De oppererer jo i et system hvor man særlig pga taushetsplikten, kontrollerer seg selv, bedømmer seg selv, og analyserer sine egne tankesystemer og handlinger selv.
Skal rettsikkerheten for både barn og voksne styrkes, slik at det kan bli på linje med det som vi har lov til å forvente i et demokrati, så bør man etter min mening tenke helt nytt rundt dette med kontrollsystemer, advokat hjelp til foreldre og barn osv, samt en ny og åpen debatt om hele ideologien og læreplanen bak utdanningen til barnevernspedagoger, sosionomer etc.