The Norwegian child welfare service – Children in cross-border situations (Norsk barnevern – Barn i situasjoner over landegrensene)
Royal Norwegian Embassy in Bucharest, 29 desember 2015
Dette tar sikte på å roe rumenere ned, å forsikre demonstrantene for familien Bodnariu på 19. desember, og hele Romania, at alt er bra i Norge, «verdens beste land».
«In 2014, approximately 53.000 children received measures from the child welfare service in Norway. More than eight out of ten of these cases were voluntarily assistive measures for children and families. This is the preferred solution. Help may be provided in the form of advice and guidance to parents on parental practices, counselling, economic aid, kinder garden etc.» (I 2014 mottok omtrent 53.000 barn tiltak fra barnevernet i Norge. Flere enn 8 av 10 av disse sakene besto av frivillige hjelpetiltak for barn og familier. Dette er den foretrukne løsningen. Hjelp kan gis i form av råd og veiledning om foreldres metoder, rådgivning, økonomisk støtte, barnehage osv.» )
(Den norske ambassaden er forøvrig ikke helt stø i engelsk: «kinder garden».)
På hvilken måte er denne «informasjonen» relevant for saker der barna blir tatt fra sine foreldre?
Norske myndigheters intensjon er naturligvis at denne «informasjonen» skal overbevise utlendinger om at hvis det er så få saker der barna blir fjernet fra sine foreldre, så «beviser» det at i de sakene hvor barna tas, må foreldrenes forgåelser ha vært særdeles alvorlige. – Dette er langt fra sannheten.
«• A care order is issued by the County Social Welfare Board or District Court and only when the child is subject to serious neglect, maltreatment or abuse. Additionally the care order must be necessary and in the best interest of the child.» (En ordre om omsorgsovertagelse blir utstedt av Fylkesnevnden eller Tingretten og bare når barnet er utsatt for alvorlig vanskjøtsel, mishandling eller overgrep. I tillegg må ordren om omsorgsovertagelse være nødvendig og til barnets beste.)
«• Placing a child outside the home without the parents’ consent is always a measure of last resort. A recent Council of Europe report shows that Norway is in the low range of countries with respect to the number of children in alternative care.» (Det å plassere et barn utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke er alltid den aller siste mulighet. En nylig rapport fra Europarådet viser at Norge ligger i det lave området av land når det gjelder antallet barn i alternativ omsorg.)
«• Parents are entitled to a due process, including a lawyer paid for by the government, the right to be heard and the right to appeal the decision of the Board to the District Court. Parents can once a year file for a revocation of the care order.» (Foreldre har rett til en rettferdig rettergang, inkludert en advokat betalt av regjeringen, de har rett til å bli hørt, og har rett til å anke avgjørelsen fra Fylkesnevnden til Tingretten. Foreldre kan én gang i året gå til sak for å få omsorgsovertagelsen opphevet.)
På hvilken måte har konfiskasjonen av Bodnariu-barna vært «en siste mulighet for tiltak»? Og hvordan hjelper det barn traumatisert ved å være berøvet sine foreldre at foreldrene «har rett til» å få omsorgsovertagelsen «prøvet» én gang i året? Og det i en rettsprosess som er så godt som garantert ikke å føre til at barna får komme hjem eller til noen annen forbedring?
«The child welfare service in the municipalities handles child welfare cases. The Ministry does not have the authority to intervene nor instruct the child welfare services in individual child welfare cases.» (Barnevernet i kommunene behandler barnevernssaker. Departementet har ikke myndighet til å gripe inn eller instruere barnevernet i individuelle barnevernssaker.)
Dette er en ordning Norge har laget for seg selv. I tillegg til «taushetsplikten», som gjør det lett for overordnede myndighetspersoner på alle nivåer å si at de ikke vet noe om konkrete saker, gjør dette det mulig å vaske sine hender og si at de ikke kan gjøre noe og at de stoler på at de lokale barnevernskontorene og domstolene vet best. Det ser ikke ut til å falle normenn inn åforandre på regler og lovgivning som er så åpenbart uegnet til å trygge rettighetene til barn og foreldre.
*
Hele denne tiraden som norske ambassader kommer med, er naturligvis svært så velkjent for mennesker som har sett norsk barnevern over mange år. For utlendinger, særlig de som opplever eller ser barnevernet for første gang, er det imidlertid om å gjøre å forstå at det faktisk er en forskjell mellom hva norske myndigheter sier og hva de gjør eller tillater å bli gjort.
Utenlandske politikere og myndigheter trenger å forstå helt klart: I barnevernssaker i Norge spiller det ingen rolle hva slags forsikringer politikere eller Departementet eller noen i kommuneadministrasjoner gir. Det er bare ord. Barnevernets siktemål er å holde på barna, og all slags snakk om rettsordninger, om taushetsplikt, all slags «informasjon» og diskusjoner, alt dette passer Norge ypperlig, fordi det forsinker innsikten om dette hos familiene og hos utenlandske jurister, politikere og stater, og derved tynnes konsternasjonen ut og saken forsvinner fra almen oppmerksomhet.
**
Det er betydelig ironisk at nettsiden til den norske ambassaden i Bucuresti, i avdelingen for nordmenn og holdt på norsk, til denne dag inneholder en kunngjøring om Oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn. Den annonserer at Akershus fylkeskommune den 1. november 2012 åpnet en ny oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn som hadde vært utsatt or vanskjøtsel og overgrep mens de var plassert i institusjoner eller fosterhjem i perioden 1980 opp til og inklusive 2003. Fylkeskommunens sekretariat ville behandle søknader frem til 1. november 2014.
Det har vært flere runder av slike oppreisningsordninger i de fleste kommuner og fylker i Norge tidligere. Samtidig fortsetter barnevernet sin praksis. Hvis noen påpeker at disse oppreisnings- og erstatningsordningne er avslørende, er standardsvaret at «Det var i barnehjem og fosterhjem for lenge siden. Alt er helt anderledes nå.» I kan huske at sånt ble sagt rundt 1995, om oppreisning/erstatning betalt for forhold i årene ca 1950-1970. Det har vært gjentatt og gjentatt, samtidig som perioden hvor det innrømmes at det har vært omsorgssvikt og overgrep under barnevernets omsorg stadig har kjøpet oppover mot nåtiden. Her tilbys det altså oppreisning for «omsorg» utført i inntil 9 år før oppreisning kan gis.
En grad av schizofreni ser ut til å være endemisk (bofast) blant Norges politikere og byråkrater ikke mindre enn blant den øvrige norske befolkning.
Leave a Reply